Riv dritten? Men hva vil da skje med dritten?

”Alle er enig med meg, og derfor har vi rett” sa en eldre dame til meg for en stund siden. Hun mente selvsagt at en skulle rive hele dritten på Smelteverkstomten. Siden jeg har respekt for eldre mennesker motsa jeg henne ikke. Jeg gadd heller ikke å starte opp en krangel der og da. Dette kan selvsagt vise at jeg unngår konflikter, eller at jeg har en smule med sosialkunnskap.

Smelteverkstomten er vel noe som vi oddinger elsker å diskutere, for og imot rivning. Dette er en diskusjon som inneholder mye argumentasjon angående det estetiske. Dette er jeg faktisk noe enig i for pent er det ikke, men det kan gjøres pent til Oddasstolthet.  Smelteverket som var med på å bygge opp Odda som en liten by indres i Sørfjorden. Med stolthet kan barna i framtiden si at der inne jobbet både oldeforelderne og besteforeldrene mine. Men det er klart hvis en river ”dritten” vil  barna ikke lære historien,  og vi mennesker glemmer lett.

Jeg har en venninne som er utdannet kjemiker som ikke lar egne barn leke på Smelteverkstomten, og hun gruer seg til den dagen en begynner med rivning. Først og fremst for alle stoffene som vil komme fram i dagen, stoffer som nødvendigvis ikke er så farlige hvis de for være der de er. Det er klart at det er ikke bare farlige stoffer i jorden, men også i bygningene.  Ja, hun frykter hva som vil skje med nærmiljøet den dagen det skal rives.

Altså det første en bør finne ut av hvilke stoffer som er i tomten og i bygningene? Hvilke skader kan disse stoffene gi? Hvor farlige er disse stoffene? Ut fra dette kan en diskutere om en skal fjerne disse stoffene? Hvordan en skal fjerne stoffene? Men befolkningen har rett på å få vite, hvilken miljøbombe det kan være å fjerne disse bygningene.

Ved Jernverket i Mo i Rana sa en arbeider:

”Vi pleier ofte å si det slik: det er rart med jernarbeider når han blir gammel. Dør han ikke, han ruster bort. Det høres kanskje ut som en vits, men det er alvorlig nok. Vi blir fulle av støv og sitt. Vi rustner sakte bort. Det blir å hoste opp støv hver enste dag, slik drar du lissom med deg et stykke av arbeidsplassen hjem” (Bjørnson 1997:17).

Dette ønsker vi ikke skal skje med våre barn som for den skjebnen i å vokse opp inders i Sørfjorden. Derfor er jeg også noe betenk i å la mine bar leke og springe rundt på dette fantastiske området, med så utrolig mye historie