Mulighetensarena:

Noen ganger føler jeg at jeg skal leve evig. Men så skjer det noe rundt meg at jeg oppdager hvor utrolig skjørt livet er. I min verden går alle ting bare oppover, jeg tror på framtiden. Framtiden er for meg et utrolig sted. Jeg ser meg sjelden tilbake, men jeg ser fremover.  Jeg har altså et utrolig naivt forhold til framtiden.

Det er klart vi alle forandrer oss i løpet av årene, men jeg har et grunnleggende positivt syn på framtiden. Dette kan komme av at jeg begynte mitt voksenliv med å være syk, men jeg hadde en sykdom jeg visste at jeg kom til å bli bra av. Dermed lærte jeg tidlig at livet blir bare bedre og bedre. Det er kanskje grunnen til at jeg fremdeles gidder å lære meg nye fag og utvikler mine kunnskaper i enkelt fag. Jeg ser bare framtiden som mulighetensarena.  

Denne uke gikk det altså opp for meg hvor utrolig skjørt alt er. Bare å velge å gå og legge seg, istedenfor å oppsøke lege kan gi katastrofale følger. Alt som en har ønsket kan gå utrolig lett i vekk, og en vil da få nye gleder i livet. Slik som å gå på do alene, greie å spise selv og si ja og nei, kan oppleves som store gjennombrudd i livet. Det som vi alle tar som selvsagt, kan bli til selve drømmen.

Dermed er det faktisk viktig å leve livet her og nå, men det må jo være lov å drømme seg inn i framtiden. Men en må kanskje bi flinkere til  å føle takknemlighet for livet her og nå, ikke gidde å irritere seg over små ting. Det å vise folk rundt seg at en bryr seg, en vet ikke om en kan gjøre det i morgen.

Sokrates prøvde for eksempel ut veien mot lykke ved å stille ekte og åpnende spørsmål for å skape en krisis. Med krisis menes et veiskille i livet der en må ta et valg. Dette kan ses som en ny mulighet, sjanse eller en fare (Heidegger). Man kan si at Sokrates var en sannhetens fødselshjelper. Med logikk og ironi i ”verktøykassa” dro han sannheten ut av den han samtalte med.  Det er kanskje noe av det en trenger når katastrofen rammer en eller rammer en av de nære, nemlig evnen til å se mulighetene oppi alt kaoset.

Uansett er det vanskelig å forestille seg hvor skjørt dette livet vi har fått i gave er,  og hvor takknemlige vi bør være for å kunne gjennomføre våre liv. Men jeg synes det er vanskelig å gå rundt å vente på at det kan skje en katastrofe i livet.  En bør kanskje leve hver dag, med en viss glede her i livet, samtidig bør en også få drømme seg inn i  framtiden som mulighetensarena.