Noen ganger er det vanskelig å sette pris på det en har. Vi ønsker
å ha det bedre. Bare vi oppnår de målene
vi ønsker, skal nok alt bli bra. Det er bare det at når vi ser at vi greier
målene, ser vi nye muligheter, nye mål. Hvorfor skal en bli best i Norge når en
kan bli best i verden?
Jeg under meg på om det er noe i oss mennesker som gjør at
vi alltid jobber med nye måloppnåelsen. Oppnå den gode følelsen når en har oppnådd et
stort mål i livet, men denne følelsen vil alltid ta slutt. Ønske om å få denne
følelsen på nytt vil en alltid være tilstede.
Det er klart at i hverdagen tror en ikke alltid a en vil
greie målet, men en når dagen er der, og vi er i mål, og seiers rusen har gitt
seg, tenker en hva nå. Altså opplever vi
et antiklimaks. Da har en lyst til å sette i gang med nye prosjekter, for å få tilfredstilt
behovet for egen tilfredstillese.
Det er klart det er ingen rundt en som presser en, men
presset kommer i en selv. Dette kan selvsagt være en ren egoisme, men det er
også en motivasjon. Det å være motivert for en oppgave vil alltid også medføre
at en har en viss egoisme. Enten det er snakk om ytremotivasjon eller vår indre
motivasjon.
Dette gjelder også de fleste sosiale relasjoner, det er ikke
alle mennesker en elsker ubetinget. Men noen
mennesker vil en alltid elske uansett hva som skjer.
Vi har tross alt en begrenset levetid på vår lille planet. Altså blir vi plasser i tid og rom og i relasjonen
til en verden som hele tiden er i endring. Det samfunnet vi lever påvirker de
målene vi ønsker å oppnå, og det påvirker også prosessen vår for å kunne oppnå
våre konkete mål. Prosessen er gjerne det som varierer fra menneske til
menneske. Det er helt vanlig at en føler at en har gått en spesiell veg for å
oppnå en for eksempel en utdanning, men det tror jeg alle føler. Prosessen kan nemlig
være likeviktig som selve målet, det er tross alt det som påvirker hverdagen
vår og dermed livene vår mest.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar