Herskapet og tjenere:

Vi kommer til hotellet, og får beskjed om å levere bagasjen, slik at de kan levere den til oss på rommet. Følelsene av luksus nytes. Det er deilig at alle andre ordner opp for en.  Vi vet nå at vi har reist til en verden der alle andre skal ordne opp.

Dag en vi står opp, og går å spiser frokost. Det første som slår oss at de har gitt oss for mange valg, jeg mister faktisk noe av lysten på mat. Der jeg kriger meg i køen i matsalen, samtidig har jeg ikke noe en utvalget er fantastisk, og servicen er utrolig. Vi charterturister ønsker å få mest mulig igjen av turen, og her i matsalen er det mat vi vil ha mest mulig av. Tross alt reiser vi på  all inclusive.

Nå har vi brukt så mye energi på det å spise, nå må vi ligge oss med poolen, og slappe av. Vi  går bare å henter oss drikke og spise is. Der ligger vi: Nordmenn, svensker, dansker, finner, tyskere, Østerrikere, engelskmenn og noen få russere. Vi bader, spiser og gjør ingenting. Mens de som jobber der yter en fantastisk service. Der de løper omkring å vasker og serverer oss, slik at vi skal kunne bli fornøyde. Vi befinner oss i en verden av herskere og tjenere, og jeg vet ikke om jeg trives i min rolle.

Noen ganger lurte jeg på hva de som jobbet der tenkte om oss, halv fete og fete nord-europeerne, der vi lå å ble rødere og rødere i huden. De lekte med våre barn, kanskje de ønsket å tilbringe tiden sin med egne barn, og våre barn trøstet noe av dette savne. Det ente med at jeg fikk dårlig samvittighet, ovenfor dem som jobbet der. Spesielt når jeg oppdaget at en av de eldre stuepikene tok seg fem minutter, og ansiktet hennes da hun forsto at jeg hadde sett henne. Den fortvilelsen i dette ansiktet, ja det gjorde vondt.

Noen ganger merker jeg at jeg er utrolig norsk og sosialdemokratisk oppe i hode, til å trives i denne rollen jeg for tildelt i denne verden.

Jeg lurte på om de trodde at vi var noen rikinger som kunne bare kjøpe oss til hva som helst. Jeg vet ikke om de oppfattet at vi til vanlig er arbeidere, som velger å bruke noe av vår ferie på å sole, bade og kose oss. Eller var vi bare noen teitinger som de ønsket å loppe for mest mulig penger.

Men det jeg tror jeg reagerte mest på var at en merket det vi ikke likte, nemlig fattigdom. Det er kanskje dette vi reagerer på når vi ser romfolk tigger på gaten. Ja, fattigdommen  er  både stygg og for fram noen følelser som vi ikke liker. Hvordan vi oppfører oss med de svakeste sier mye om oss som mennesker, men også hvilket samfunn vi lever i. Dette perspektivet synes jeg har vært lite debatt om i den offentlige debatt. Noe som heller ikke er debattert i denne debatten er hva det gjør med mennesker å føle seg mindreverdig, dette går ut over den enkelte sin fysiske og psykiskehelse.   Det er klart at barna til romfolke føler at de er uønsket av samfunnet, og dette kan skade dem, også etter at de har blitt voksne. Dette bør vi som samfunn reflektere over før vi bestemmer oss for hva vi skal gjøre med denne gruppen av innvandrere til kongerike Norge.