Klasser, reiser, klassereiser og livet:

Å føde et barn er vel noe av det største en kan oppleve. Vi beskytter våre barn alt det vi kan. Ønske at de skal bli lykkelige mennesker er det eneste vi som foreldre ønsker.  At livene deres bare skal bestå av oppturer, og bare små nedturer. Det er rart man tenger nedturer i livet for å vokse noe som mennesker, men jeg tror en trenger også oppturer for å vokse mer.

Noen barn er født med store utfordringer, og da er ønske vårt at de skal greie seg godt på tross av utforringene i hverdagen.

 Jeg har ofte undret meg over hvor sympati vi har for de som har greid å nå toppen, på tross av.  Vi liker når tapere blir til vinnere, det er kanskje fordi vi føler at noen fortjener suksessen mer enn andre. Dette har nok noe med at vi selv har ansvar for å forvalte våre evner og talenter på best mulig måte. De som greier å yte mer enn en forventer av en, høster en beundring for.  

Hva som forventets av en varierer mellom ulike kulturer, men også av sosialtilhørighet. En vil heller ikke kreve mer av et barn, enn det en mener de har evner til. Hvis jeg hadde greid å blitt verdensmester innen en sportsgren , for eksempel skiskyting hadde nok de fleste blitt forundret.

Det jeg synes er mest forundrende er at enkelte mener at en svikter livet til foreldrene hvis en velger en annen retning enn foreldrene. For eksempel som idéhistorikeren Ronny Ambjörnsson forteller om i boka «Mitt förnamn är Ronny», der han valgte å gjøre en karriere enn det som forventes av miljøet rundt.  I Norge er vel det Lars Ove Seljestad som er talsmannen for den som har tatt ut på klassereisen. Hvordan de ulike miljøene reagerte på hans valg, det at deler av miljøet rundt han mente at han hadde sviktet og ikke så kvaliteten i deres liv eller valg.

Vi hører stort sett bare om dem som velger å ta en akademiskutdannelse, og kommer fra et arbeidermiljø, vi hører sjelden om dem som velger å ta en yrkesutdannelse som kommer fra et akademiskmiljø. Det er jo klart hvis det finnes noe som en kan kalle for en klassereise, kan en vel reise på ulike veger, noen vil kanskje kalle dette for å reise oppover og nedover?

Dette er noe av grunnene til at jeg blir provosert av dette idiotiske begrepet klassereise, dette kan selvsagt komme av at jeg forstår ikke begrepet. Siden det kystmiljøet jeg er oppvokst i var klassebegrepet fullstendig ukjent, dette var bare noe som lærerne i samfunnsfagstimene maste om. I motsetning til de industriplassenene hvor jeg har tilbrakt mange år, som for eksempel Krikenes, Sauda og Odda, der klassebegrepet lever, og ikke minst klassebevisstheten.  I disse miljøene oppleves ikke disse begrepet klassereise som idiotiske, men har en mening. Dermed kan jeg forstå begrepet teoretisk, men ikke følelsemessig. Det er kanskje det som provoserer meg  begrepet jeg forstår det ikke i hjerte, og det gjør at jeg misliker hele begrepet.

Det viktigste for meg som mor er at mine barn blir lykkelige uansett hva de velger, og at de for både oppturer og nedturer her i livet. Slik at de kan si den dagen de møter St. Peder: ”Ja jeg har levd mitt liv, og har forvaltet det på best mulig måte”