Det eneste vi ønsker oss er lykkelige barn

Det er noe fredelig over det å være nattevakt. Sitter nå å ser over byensnatteliv, hører støyen fra byensnatteliv. Jeg sitter og følger med uten at noen vet at jeg er våken, og ser ut. Jeg ser noen som er fulle og noen som ler høyt.

Ja, det er rolig på denne vakten, og tiden benytter jeg til å reflektere over min hverdag nå som jeg har sommerferie. Jeg har tre planer for denne ferien: Jeg skal være mer med mine barn, vi skal få nytt kjøkken og vi skal reise langt vekk.  

I en travel hverdag for ikke jeg all den tiden jeg vil ha til å være med mine barn. Jeg føler meg egoistisk når jeg har fri, og jeg sender mine barn i barnehagen. Men jeg vet at det ville vært mye mer egoistisk å la barna mine ikke gå i barnehagen. Barnehagen er en del av vår tids sosialisering, og barna har også en rett til å ha en innholdsrik hverdag. Med rutiner, og mye gøy. Har vi som foreldre rett til å frata våre barn dette?

Barndommen i 2012 er noe helt annet enn den var på 1970-tallet, men noen ting var det samme. Foreldrene gjorde alt for at barna skulle være lykkelige, og ha en god barndom, akkurat som nå. Men som forelde må vi faktisk godta at det eneste som er konstant er endring, og dette gjelder også barndommen. Barndommen til våre barn har gått fra å være noe privat, til noe offentlig, som blir mer og mer profesjonalisert.   

Kvinnerollen har gått fra å drive med privat omsorg, til å gi profesjonellomsorg.  Om dette er positivt eller negativt er en helt annen diskusjon. Jeg tror at vi alle går rundt med dårlig samvittighet, fordi vi ikke greier å leve opp til 1950-talles kvinneideal.  Men samtidig må vi tjene penger for å kunne gi barna en opplevelsesrik barndom. Alt koster penger.

Den tiden da jeg vokste opp en nok forbi, den gang da vi lå i telt hele sommeren, og var ute i båt hele dagen. Da feriene gikk til Oslo, Holmsbu og deretter Skien. Vi hadde også turer til Onkel Gunnars  hytte og til Værvågen. 

Nå derimot reiser vi verden rundt for at vi og barna skal få minner de kan leve med resten av livet. Men kanskje de hadde vært like fornåde med en tur til Tane Bente.