mandag 27. mai 2013

Vi som elsker Amerika


Med Amerika mener vi ikke Amerika, men USA, der de ekte amerikanerne bor.  Vi elsker denne kulturen som vi oppfatter som selve paradiset med frihet og sannhet. Der alle kan oppleve den ”amerikanskedrøm”, uansett hvem en er født kan alle oppleve suksess og lykke ved hardt arbeid.


Da vi vokste opp gav vi all sympatien til indianerne,  vi leste Sølvpilen, og vi trodde at vi forsto indianerne.  Jeg tror de fleste av oss drømte om å bli Månestråle, som var noe av det vakreste vi kunne tenke oss.  Av onkel Zeb, i ” i ville vesten”, lærte vi også hvor sympatiske indianerne var, han var nok den amerikanske dårlige samvittigheten. Men for oss som også var oppvokste opp med samegutten Ante og bråket rundt Alta utbyggingen,   var det naturlig å ta urbefolkningen sitt parti. Den svake sitt parti mot den sterke. David mot Goliat.

Under Lillehammer OL var det kunstløperne Tonya Harding som fikk vår norske sympati, og ikke vakre Nancy Kerrigan. Slemme Tonya, som fikk noen til å slå Nancy med en jernstav, fikk all vår sympati. Vi nordmenn er noe rare. Her var det også den fattige jenta, som hadde slitt seg opp uten noe spesielt ressurser, mot rike, pene og ressurssterke Nancy. Det var kanskje ikke så merkelig at vi gav Tonya all vår sympati. Tonya hadde opplevd den amerikanskedrøm, men brukte lite sympatiske metoder for å komme til topps.

Vi blander oss gjerne inn i den amerikanske politikken, og  vi er demokrater, de amerikanske presidentene vi liker best er Jimmy Cater, Bil Clinten og Barack Obama. Dette er gode og stolte norgesvenner, som har vært i Norge flere ganger. Det å være norgesvenn er noe av det største en utlending kan bli for oss nordmenn.  Disse har til og med vunnet nobel fredspris, noe som kan tyde på at dette er gode mennesker.

Presidenten Ted Roosevelt vil vi nordmenn alltid ha et spesielt forhold til. Under krigen fungerte han som en bestefar, for den lille arveprinsen Harald, som levde i landflytighet i USA.  Det er jo litt merkelig at en president kan fungere som en bestefar for en kommende konge, dette kom av hans gode forhold med kromprinsessen. En skal aldri se bort fra kraften i vennskap.

Da Ronald Reagan kom til makten var vi sikre på at nå blir det atomkrig. Vi må huske at dette var midt under den kalde krigen, og vi var redde for atomkrig, vi var så sikre at det kom til å bli krig at diskusjonen var ikke om det ble krig, men når. Dette tror jeg faktisk ikke at de som ikke husker denne tiden kan ikke leve seg inni hvor redde vi var for krig. For oss nordmenn var republikanere til makten det samme som en garanti om krig.

Det som er amerikanernes svakhet er at de ikke er europeere, de tenker ikke som oss. De forstår ikke at vi er redde for krig. Vi har tross alt foreldre som opplevde hele krigen fra 19940-45, som har fortalt oss om hvordan det var å høre flyalarmer, og med flyalarmer fulgte det bomber. Hvordan det var å flykte, og leve i landflyktighet i et annet land, selv om det ikke var langt fra norskegrensen i Sverige.

Nei, vi elsker Amerika, på tross av at ikke amerikanere forstår våre tanker. Men samtidig ler vi av den amerikanske ørn, og sier: Stort nebb, liten hjerne, farlig kombinasjon. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar