Er det flerkulturelle en styrke eller en byrde?

Jeg har den siste tiden vært opptatt av mellommenneskelige problemer. Problemer som oppstår på grunn av ulike kultur bakgrunn. Det å kunne lese og forstå hverandre, burde kanskje vært riktig, men jeg vet ikke om det er rett. Jeg synes ikke at det er feil at vi nordmenn krever at vi skal ta vare på det som er godt og verdifullt i det norske samfunnet.

Det er klart vi trenger innslag av flere kulturer, men vi som nordmenn må også kunne stå for de verdiene som er viktig for oss nordmenn. For meg personlig er en av de viktigste verdiene i det norske arbeidslivet er vår usnobbete måte å være på. Det at ulike mennesker kan sitte seg ned i felleskap å diskutere seg fra til en løsning, der alle bidrar på lik linje, med sin kunnskap. Dette gjør at en blir avhengig av å løse problemet sammen.

Når flere løser problemene sammen, krever det at en faktisk har innsikt i faget, og tenker kritisk. Det er klart en skal ha aktelse for alles kunnskap, men noen har mer kunnskap innen enkelte fagfelt, enn andre. Denne kunnskapen som de har brukt flere år på å tilegne seg skal en ha aktelse for. Den kunnskapen en har fordi en har studert i flere år, ikke for det en tilfeldigvis har en sjefstilling.

  

Vi nordmenn er oppdratt til å være veldig selvstendige og allsidige, men er dette selvsagt i alle kulturer? Jeg lurer på om det er grunnen til at vi jobbet oss fram fra å være et Europas fattigste til å være Europas rikeste land.    Siden vi alle er et folk som nedstammer av fattigdom, gjør at vi ikke står med lua i hånden for sjefen. Sjefen skal være en av gutta, og dermed mangler vi den respekten for sjefen som de har i mange andre land.

Lojaliteten bygger på tillitt, og ikke på frykt. I Norge som er et land som er et land der en har for lite arbeidskraft, bør en ta vare på de lojale medarbeiderne en har. Men jeg tror at vi frie kunnskapsrike medarbeidere kan være skremmende for mennesker som kommer fra kulturer som bygger på frykt. Der en lett kan kvitte seg med mennesker, og erstatte de med nye. Det er nemlig ikke selvsagt at å blande ulike mennesker med forskjellige kulturer, fremmer det beste i medarbeiderne. Kanskje det krever mer av den enkelte medarbeider?  

Jeg tror at det nye kunnskapsbaserte arbeidslivet, der medarbeiderne er kanskje mer kvalifiserte enn sjefen, er avhengig av en type sjef som lar medarbeiderne slippe til. Den type sjef som viser tillitt, framfor kontroll, men tillitt er noe en må jobbe for å få. Jeg tror den norskemodellen, der PHD i kjemi og laboranten jobber sammen, for å løse problemet, er den ideelle. Det å kunne forstå at ulik kunnskap er en av de største verdiene en har i en organisasjon, fram for personlig vinning.

  

Dermed kan en stille det spørsmålet vi alle har problemer med å stille: Er det flerkulturelle en styrke eller en byrde?  Svaret er enkelt ja, men det krever at en kan tilpasse seg den nye tid, i et kunnskapsbasert samfunn. I dette samfunnet tror jeg aktelse for hverandre er svaret, siden aktelse kan få oss mennesker til å blomster, og mangel på aktelse fører til at vi visner.