Må en ha opplevd helvete, for å kunne forstå når en er i himmelen?

Vi alle vil være vellykkete. Det å kunne framstå som en vellykket person er vel viktig for de fleste. Men hva det vil si å være vellykket varierer ut fra hvor en befinner seg i live, og hvilke realiteter en befinner seg i.

Da jeg for mange års siden opererte ryggen, opplevde jeg at toppen av det å være vellykket, var å gjennomføre et do besøk på egenhånd. Denne fantastiske følelsen kunne jeg ikke snakke om til noe, siden jeg visste at mine venner ikke hadde disse referansene til å kunne forstå.

I dag føler jeg meg ikke vellykket de dagene kroppen min sier nei til det jeg vil. For noen dager siden måtte jeg takke nei til en sosialsamling, fordi kroppen min sa nei, men å gi meg kikk i ryggen og hodepine.

I dag er jeg medlem i klubben, vi som har over 600 hundre studiepoeng, målet er vel å bli medlem i den eksklusive klubben vi som har mer enn 1000 studiepoeng.  Allikevel føler jeg et sterkt behov for å lære nye fag, eller spesialisere meg i fag som jeg har. Noen ganger lurer jeg på om jeg prøver med å ta fag å få den fantastiske følelsen av vellykket, med å ta fag. Drømmen om å oppleve himmelen.

Jeg vet at toppen av lykke er å kunne gå på do uten hjelp, men jeg stresser i veg for å få tilbake denne følelsen av det å være vellykket. Noen ganger føler jeg at jeg må se meg omkring å se på livet mitt. Det å forstå at det ikke er de store tingene i livet som gjør at en føler seg vellykket, men hvor en befinner seg. Dermed kan et do besøk kan være en like stor prestasjon som å vinne et verdensmesterskap.

Jo da, jeg er en vellykket person, god jobb og god utdannelse. Jeg har også en fin familie, og barna mine er glade og fornøgde. I nettverket rundt meg har jeg personer som jeg kan føle støtte og hjelp av. Jeg har et fantastisk sikkerhetsnett rundt som er villig til å ta imot meg, når jeg faller. Dette er jeg takknemlig for. Men jeg føler meg ikke til daglig som en spesielt vellykket person.

Jødinnen Hannah Arendt (1906-1975) delte inn menneskelig handling tre kategorier i hovedverket sitt Vita Activa. Disse tre er: Det biologiske, arbeidet, i denne kategorien er en ufri, produksjon, lage tingen, i denne kategorien er en ufri og handling, refleksjon, samhandling, i denne er en fri. I arbeidet trenger en ikke andres menneskers nærvær (Arendt 1996:41). Det er bare handling som aktivitet som er avhengig av andre menneskers nærvær. Det er i kontrast med andre mennesker at en finner seg selv. Mennesker utvikler seg i kontakt med andre på grunn av ulikhetene. Videre forstår jeg henne med at hun mente at smerte var en del av livet. Livet for Hannah Arendt var altså ikke et eventyrland eller et Disnyland, men et sted hvor det var smerte. Derfor kan man si at sårhet og smerte er noe allmennmenneskelig.

Med dette kan en tolke at en må kunne ha følt smerte og sårbarhet for å kunne føle vellykkethet. Må en da ha vært i helvete for å kunne forstå når en er i himmelen? Dette er jeg veldig usikker på, men jeg tror opplevelsen her og nå er påvirket av hvor en befinner seg i livet. Jeg tror at dette er et av de spørsmålene en ikke kan finne svar på. Men jeg mener at hvordan en oppnår det vellykkete vil påvirke følelsen av å være i himmelen.