Stabilitet og endring:

De søndagene jeg bare skal være hjemme med min familie er de dagene i året jeg liker best. Jeg liker å være sammen med mine barn, og bruke meste parten av dagen å lage middag. Det å sitte sammen, og spise, å nyte  fellesskapet.

Men samtidig er det disse dagene jeg har mest dårlig samvittighet.  Denne pytonen følelsen en for når en forstår at en kanskje tar feile valg i hverdagen. Vi vil så gjerne prioritere våre barn 110%, men livet krever mer av en, enn det en ønsker til en hver tid.  Men samtidig ønsker vi å ha endring i hverdagen, noe vi ønsker oss,  og det gir oss også energi til å yte ekstra.

Av helt egoistiske grunner kunne jeg godt tenke meg å være hjemmeværende med min barn, men jeg tror ikke dette ville ha fungert for meg i praksis. Jeg tror nemlig at mine barn ville ikke hadde  blitt mere lykkelige om de måtte være sammen med meg hele dagen.  

Dessverre tror jeg ikke at hverdagene deres hadde blitt like utfordrene hjemme med meg, som de har i barnehagen. Det de er utrolig flinke til i barnehagen er at de greier balansen mellom stabilitet og endring.

Faktisk tror jeg dette er noe av det viktigste en kan for til både på en arbeidsplass, men også i livet. Vi vil ha en stabil og forutsettbar hverdag, men samtidig vil vi også ha endring.  Jeg er glad for at jeg ikke lever det samme livet nå, som jeg gjorde for 15 årsiden, og jeg håper at livet mitt har endret seg radikalt om 15 år.

Samtidig vil jeg beholde trygghetsfaktorene i livet mitt, slik som familier og jobb, men jeg håper selvsagt at jeg utviklet med i løpet av 15 år. Det er selvsagt umulig å se på enkelt faktorer, og si at en håper at det og det er endret.  

Det som er sikkert er at det blir endringer. Det er endringene som gjør at livet blir rikt, men samtidig tenger en stabilitet for å ha trygghet i livet,