Hverdagensforventinger er min energikilde:

Jeg har en veldig fin hverdag. Selv om hverdagen består av å få tid til alle må ting og vil ting, så vil løper rundt i hverdagen i og kjemper mot tiden. For å få tid til alt som forventets av oss i jobb og privat, føler vi at alle andre greier å ha: En ansvarsfulls jobb, familie(barn er et statussymbol og barna skal være flinke,  vellykkete og kledd opp som de kommer rett fra en kleskatalog), studier, huset og heimen skal se ut som en møbelkatalog, spesielt heimen skal vi være kreative (det vil si ikke noe vi har tenkt ut selv, men noe vi har kopiert fra et interiørblad), men det viktigst er at vi har gjort det selv,  spennende reiser verden rundt, vi skal også reise til alle mulige barnevennlige steder der vi skal gi barna lykkelige barndomsminner,  gå på kulturbegivenheter, trening, løpe rundt å kose seg på sjø og fjell (vi er da et natur elskende folk),110% sosial med venner, ta vare på seg selv (her menes det å dra på spahoteller  med kule venninner), bruk av ferdigmat er fy, maten skal være økologisk, brødet skal selvsagt være hjemmebakt , vi skal selvsagt være flinke kakebakere  og i tillegg til dette skal vi være flinke og lykkelig.

Det sier seg selv at dette går ikke, men en kan greie noe av det. Men disse  forventingene er noe vi velger selv å ha. Vi velger selv hvordan vi lever våre liv, og det er lov å gi blaffen i hva alle andre gjør, og kose seg med det en gjør.  Noen ganger foretrekker jeg å være sosial andre ganger trekker jeg meg inn i meg selv, og jeg vil være alene. Noen ganger vil en gjøre noe aktivt, andre ganger  gidder en ikke dette.

Men så rart det høres ut er det faktisk hverdagens forventinger  og hverdagsstresset som gjør livet gøy å leve.  Det er det som gir utviklingen i hverdagen, den evige forandringen vi mennesker er avhengig av. Balansen mellom stabilitet og forandring. Personlig synes jeg kontraster i livet er viktig, og energi givende. Men det jeg synes er mest energi givende er når jeg for utvikle min egen kunnskap.

Men det er klart det er ikke alle for har forutsetninger til å være med på alle krav, eller de har ikke evnen til å gi blaffen i det som ikke er viktig. Disse menneskene tåler ikke kritikk, og  resultatet er stresslidelser, i relativt ung alder.  Problemet er at disse menneskene mener selv at de har en større arbeidskapasitet enn det de i virkeligheten har. De går da gjerne inn i en offerrolle, og beskylder alle andre for deres eget nederlag. Disse menneskene har problemer med å utvikle seg med andre mennesker. Undertegnete mener at andre mennesker er en av de største kildene for utvikling.  Selvinstinkt kan være vanskelig.

Min farmor brukte å si at noen ganger er det viktig å ta seg sammen, og ikke feige ut av verden. Vi går ikke igjennom livet med sikkerhetsnett, og det er kritiske tanker og gjennom arbeid en utvikler seg.  Noen ganger her i livet tar vi på oss større oppgaver enn det vi har muligheter til å kunne forstå, og  da er det viktig å ikke feige ut, men å ta nederlaget , høre på kritikken  og vokse på det.