Fortid er fortid

De siste dagene har jeg bruk til å reflektere og huske episoder i barndommen. Disse episodene har jeg drøftet sammen  noen venninner fra denne epoken i livet.  Det har vært rart å føle på barndommens følelser.  

Det kom noen beskyldninger fra en gammel bekjent, derfor tok vi kontakt med andre fra denne tiden, for å få klargjort hva som skjedde.   Det merkelige noen av oss har så utrolig lik meninger om hva som skjedde denne tiden. Her er det to helt ulike fortellinger.  Hva som er sannheten avhenger av hvem du spør. 

Vi alle er sikkert påvirket av de ulike livene vi har levd, og det er klart at våre oppfattinger påvirkes av hvem vi er her og nå.

Personlig ville jeg aldri knagget med fortiden, det som er gjort er gjort, og framtiden er framtiden. Det kommer ikke noe godt ut av å gi andre skyllen, fordi en fikk motstand.  Det er klart en ikke kan  gjøre noe med det som skjedde for over 30 år siden. Noen ganger bør en holde kjeft å la livet gå videre.

En vet jo aldri den andre part sine synspunkter, og dette kan være med på å drepe den livsløgnen, en har trodd på i alle år.  Den kloke tier, hvis en ikke er villig til å revurdere sin egen livsløgn.

Det er klart det er vanskelig å få beskjed om at en har vært med på å ødelegge en annen sin barndom.  

 Da lurer jeg personlig på om vedkommende forstår beskyldningenes kraft.  Det kan jo ha vært andre ting i personens barndom som heller ikke har vært positivt, slik som foreldrenes skillsmisse. Men det er klart det er lettere å legge skylden på andre og fremmede personer.  

Slik jeg husker vedkommende var han/hun ekspert på å komme med sårende kommentarer, og manglet all form for empati.  At vedkommende fikk gjennomgå kom av nettopp mangelen på empati, og at vi ble krenket og såret. Men jeg har aldri båret noen som helst sinne ovenfor denne personen, men i de siste dagene har episodene blitt husket.   Vedkommende var kanskje ikke den mest sympatiske personen, men jeg håper jo at vedkommende har utviklet seg med årene.  

  

Personlig hadde jeg også det tøft i min barndom, men jeg ville aldri brukt tid på å vært bitter på den som har vært drittsekker mot meg. Jeg vil heller ikke påstå at jeg hadde det tøffere en noen andre, men jeg har alltid levd et liv uten sikkerhetsnett. Det er også slik at jeg er født naken, og alltid må kjempet for å overleve, i likhet med alle andre.  Jeg ville aldri ha giddet, og brukt tid på og dyrket de menneskene som jeg oppfatter som drittsekker. 

Fortid er fortid, men nå får jeg  liksom barndommens sårende kommentarer rett i tryne. Jeg kjenner faktisk vedkommende igjen, ikke på episodene  han/hun beskriver , men på  den sårende og krenkende væremåten.  

 Det å lage narrativer om sitt liv er helt naturlig, men en kan velge hvilken rolle en skal innta. Personlig ville jeg aldri tatt offerrollen, men rollen som overlever. Den som mestrer  livet med suksess, fordi jeg gjør det, ikke på tross av………………..