Avføring driter vi i

Hvis du spør meg om å klatre i Himalaya fungerer det dårlig, men hvis du spør meg om å skrive en mastergrad kan jeg greie det.  Det verste er at jeg vil påstå at jeg lever et greid liv uten å klatre til Himalaya. Helse kan defineres som evnene til å greie hverdagens krav, dermed blir spørsmålet hva som er hverdagens krav? Dermed vil de kravene vi har i hverdagen kunne påvirke vår helse. 

Jeg har lyst til å si at vi velger disse kravene selv, men det gjør vi ikke, vi alle har mennesker i tilværelsen som er flinke til å fortelle oss hva vi ikke er flinke til. Spesielt når de bruker argumentet jeg sier dette kun for deres egen skyld, løgn de sier det for egen skyld, for å fremheve sine egne fortreffeligheter. Der kan vi se at vi har et valg vi kan bry oss og vi kan gjøre som Professor Fugeli ser at vi skal gi litt mer fanden. De friskeste av oss har evnen til å gi fanden, og vi prioriterer som vi ønsker å gjøre.  

«Lykke er en utilsiktet bivirkning av å ha en meningsfull tilværelse» sa en gang en psykiatrisk pasient. I Danmark er det slik at psykiatriske pasienter har et skoletilbud der det undervises i fysisk aktivitet, kunst, filosofi og litteratur. Interessante fag som gir personlig utvikling og selvopplevelse. Der de først og frem har fokus på fagene, og ikke på syndromene på sykdommen. De bruker det friske delen av pasientene, og ikke den syke delen. Det er selvsagt fagfolk og pedagoger som har ansvar for denne delen, og ikke helsepersonell.

  

I motsetning til slik det er i Norge hvor psykiatriske pasienter blir lagt inn; syndromene blir behandlet av helsepersonell, og deretter en kommer inn i et ettervern med helsepersonell som hovedsakelig er opplært til å tenke behandling og sykdom. Der fokuset er hovedsakelig på helseproblemer, og ikke evnen til å greie eget liv. Når avføringen har fokuset, og ikke hva en har gjort i løpet av dagen, kan tyde på over fokus på helse, framfor pedagogikk. En pedagog bryr seg nemlig ikke om hard og løs mage, og avføring driter de i. 

Når en jobber som et tverrfaglig team er problemet at helsepersonelt har det overordnete ansvaret, om de ikke har det formelt så tar de det. Der fokuset på helse og plager for fokuset, og ikke det som er viktig, nemlig evnen til å greie hverdagen. Ha fokus på selvutvikling, og ha fokuset på det den enkelte har muligheter til å greie. Gi selvfølelse, framfor å ha fokus på det en aldri vil greie. Dette er det samme som når en underviser en dyslektiker, ha fokus på lysten til å skrive og skape, framfor å ha fokuset på rettskrivning. Det å kunne skal en sterk selvfølelse, være med på å skape meningsfulle liv, der en har fokus på det som er viktig. 

Nei, la pedagogene få hovedansvaret for ettertilværelsen i psykiatrien, men også for hverdagen til de psykisk utviklingshemmede. La helsepersonell ta ansvar for det de kan best, hvis en for problemer for disse gruppene oppsøke lege, slik vi andre gjør.