Gå på tryne i velbehag:

I dag er en slik dag jeg ikke har lyst til å gjøre noe. Jeg vil bare sitte og tenke på alt det fine med livet. Ikke det en har mislykkes med, men det en har lykkes med.  De gangene en har følt med hele sitt hjerte at en er lykkelig. Motstanden jeg har møtt på min veg, vil jeg bare tenke som erfaringer, som er med på å sette pris på det som lykkes. Med tanke på alt det forferdlige som skjer i verden akkurat nå må en noen ganger være seg selv nok.

Vi er heldige som er født her opp i nord, det som er for øyeblikket verdens beste sted å være. Her vet vi omtrent hva som skal skje, og vi har en god stabilitet i samfunnet. Det er i dette samfunnet jeg ser som det ideelle samfunnet. Men det er klart vi har hatt mye flaks. Vi gikk faktisk fra å være et av Europas fattigste land til et av de rikeste.   I det norske språk har jo utrolig mange ord for fattigdom, det er ikke rart siden vi alle er etterkommere av fattigfolk. Dette gjelder hele befolkningen, også medlemmer i kongefamilien.  

Det er rart hvordan vi kan lese historien til et land med henblikk på språket. Jeg hadde en professor en gang som påsto at det samiske språket hadde ca 200 ord for samarbeid. Dette kan tyde på at samarbeid og relasjonsbygging har vært viktig for det samiske folke. Dette kan også tyde på at det samiske folket har et mer reflektert forhold til hvordan de omgås enn vi nordmenn.  Kanskje denne kulturen har mye å lære oss nordmenn.

Vel, vi har det bra vi som bor i konsumsamfunnet, der vi alle har mer enn nok med å leve våre egne liv. Vi skaper våre egne identiteter med hjelp av våre egne valg og ønske om hvem vi skal være.  Vi konsumerer i alt slik som helse, utdanning, mat , klær ovs. Forandringen i livet skaper vi med valg, men også valg om hva mer vi ønsker å konsumere.  Vi har fordommer mot andre sine konsummønster. Noen vil se i forakt på mitt prioriteringsmønster, men jeg vil bare le av deres prioriteringer. Jeg vil ikke engang giddet og uttalt meg om deres prioriteringer. Her lever i altså i den rike norske staten som passer på oss fra vugge til grav. Vi trives med våre konsumvalg, selv om vi bare klager og klager, og vi alle kommer til å gå på tryne i velbehag.

Ganger det samfunnet at en oppretter eliteklasser, normalklasser og dusteklasser?

Noen ganger for jeg lyst å stille meg spørsmålet : Er pedagogikk som fag bare tull og tøys? Nå reagerer sikkert noen av dere på at jeg er villig til å spørre så direkte. Noen av dere vet jo at jeg holder på med å ta en Bachelor i pedagogikk, og i tillegg er jeg utdannet lærer og jeg jobber som lærer. Alle som kjenner meg vet at jeg elsker å undervise, og formidle kunnskap.

Grunnen til at jeg stiller spørsmålet er at pedagogikk er et fag som alle mener at de kan, en uttaler seg gjerne i øst og vest.  Politikerne vil nå i valgkampen diskutere  hva som skal skje i klasserommene.

De vil fullstedig glemme dannelse tanken i det nordiske utdanningssystemet, og kaste seg ut på den anglosaksiske resultatorienterte . Men de driter i hva den pedagogiske forskningen sier, og viser at de mangler totale kunnskaper og er fullstendige historieløse.

Jeg trodde at vi valgte å gi barna utdannelse er fordi vi vil utvikle hele og reflekterte mennesker, som kan  bli gode samfunnsborgere. Jeg har hørt ledere i industrien som har uttalt at det viktigste vi som skole gjør er å utvikle gode holdninger og verdier.  De ønsker og ansatte de som kan fungere sammen i et kollegium.

Min far kommer fra en liten by på Østlandet,  denne byen har to verdensberømte personer. Han ene er Norges desidert mest kjente dikter/forfatter, han viser i sine skuespill og dikning at han har en unik menneskekunnskap. Når vi nordmenn er i utlandet er det Henrik Ibsen fra Skien, utlendingene har kjennskap til. Den andre mest berømte personen fra denne byen, er vel ikke noe en skryter av, ingen vil vel med stolthet i stemmen si at jeg er fra samme byen som Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling.

Han ene av disse ville garantert ha gått i en elite klasse, og han andre ville nok havnet i duste klasse.  Jeg regner med at dere forstår hvem som hadde havnet hvor. Heldigvis for oss hadde lille Henrik en mor som hadde en tro på han, hun visste at han hadde evnen til å bli noe stort. Vi kan ikke vite hvem som vil havne hvor her i livet, derfor blir det helt feil å ha for mye ulikheter ungene imellom.

Vi må huske på at skolen er et sted for anerkjennelse og krenkelse. Krenkete mennesker kan slå tilbake med sterke midler, og dette har vi sett flere eksempler på i USA og Finland. I stedet for at lærerne skal være bevæpnete på skolen, ville det kanskje vært beviste på hva som for noen slå så hardt og tragisk og tilbake.    

100 år med stemmerett for hele folket -Men det er fremdeles kamper vi bør kjempe

Nå er det 100 år siden alle myndige personer fikk stemmerett. Altså hvis jeg var fått som kvinne i 1890 hadde jeg ikke hatt stemmerett som 21 åring. Livet som kvinne har forandret seg veldig i disse hundreårene som er gått. Men samfunnet har også forandret seg i disse hundreårene. Kongerike Norge har gått fra å være et fattigland til et land med stor rikdom, dette har selvsagt også vært en fordel også for oss kvinner.

De forventingene det er til meg i hverdagen er helt annerledes, enn det var til kvinner i min barndom. I min barndom var det noen få kvinner som var ute i jobb, men de fleste hadde hjemmeværende mødre.

Personlig mener jeg at kvinner blir ikke blir frigjorte før de tjener minst like mye som sine menn. Jeg tror heller ikke at ekte kjærlighet kan være mellom to mennesker, hvis den ene parten er økonomisk avhengig av den andre parten. Dermed kan en tolke at en oppnår ikke den rene ekte kjærligheten mellom to parter før en ikke har noe avhengig forhold. Altså den kvinnekampen som tidligere kvinner kjempet var ikke en kvinnekamp, men en kamp for kjærligheten mellom kjønnene.

Nå skjer det en ny revolusjon i samfunnet, det jeg tidligere har kalt for den stille revolusjon. Nemlig at kvinner inntar i flertall universitetene og høgskolene. Dermed blir menn som tar en akademisk utdannelse i mindretall. I framtiden vil nok kvinner overta de fleste høgere stillinger i offentlig administrasjon.

Det som også dessverre skjer er at kvinnene velger vekk en del av mennene, som de mener ikke er på deres nivå, men de velger ikke vekk det å få barn. Dermed vil en del menn bli i framtiden ufrivillige barnløse, men de mennene som er på kvinnene sitt nivå ha flere barn med mange ulike kvinner. Det har jo alltid vært slik at noen menn har vært mer attraktive enn andre. Men nå trenger ikke en kvinne å velge en  mann de mener er mindre attraktiv  for å holde seg i livet. Dermed kan de velge hvem de vil ha barn med på en annen måte enn kvinner gjorde på 1950-tallet.

Selv om mye er oppnådd i kampen om likestilling, må vi ikke glemme våre søstere i andre land. De stedene der det er vanlig at kvinner dør eller blir skadet for livet  i forbindelser med graviditeter eller under fødsel. Undertegnete måtte selv ta keisersnitt, da jeg fikk den yngste, fordi hun lå i  ansiktsleie. Dette var for at jeg skulle unngå store skader under fødselen, og flere plager etter fødselen. Jeg var heldig som fødte på Haukeland sykehus, der alle de ansatte jobber sammen for å gjøre det beste for pasientene. Dette hadde ikke vært selvsagt hvis jeg hadde fått barnet i et annet land. Derfor må vi kvinner stå sammen i solidaritet med våre medsøstre i alle land, slik at alle kvinner skal kunne få barn, bare med en minimal risiko for liv og helse.

Vi som lever på livets solside:

Nå er ferien snart over, og vi vil snart begynne på vår hverdag, for min del liker jeg feriene aller best. Det å kunne sove lenge, og sitte lenge oppe om kvelden. Men i morgen møter vi hverdagen, da skal vi jobbe og være effektive. Jeg kommer til å savne denne perioden til neste ferie.

Men samtidig skal vi være glad når en har en hverdagen med forpliktelser, og dette skaper at en har noe å snakke om i møte med fremmede på fest og i sosiale situasjoner.  Når vi snakker med fremmede er noe av det første vi spør om er hva driver du på med, dette er selvsagt for å finne ut om en har noe til felles. Da forteller de gjerne om sine spennende journalistjobber eller hvor mye de elsker å jobbe som sykepleier eller lærer. Men hvis vedkommende sier ”jeg er arbeidsledig” kommer en taushet, en blir redd for å si noe som sårer, en vet ikke helt hva en skal si. I land som Norge som bygger på velferdsstaten, det vil si at alle skal få hjelp til å overleve. Velferdsstaten bygger på at alle betaler skatt til fellesskapet, og de som trenger det for penger av fellesskapet til å overleve. Dermed kan en forstå at det kan være vanskelig å være en som mottar, og ikke en som bidrar.

I vårt samfunn forbinder vi vår identiteten til utdannelse og til jobb. Jobben vår forteller andre hvem vi er, om vi er vellykkete eller mislykkete. Faktisk er det viktigere å ha en jobb, enn og ikke ha noen jobb. Det er mange ulike grunner til at det enkelte individet opplever arbeidesledighet, vi alle har vår historie, vår levde liv. Klassiske årsaker til arbeidsledighet kan være:

• Det klassert borger
• Husmorruten
• Livsoverganger
• Traumatisering
•  Helseplager
•  Tilpassingsvansker

Arbeidsledighet kan gi problemer for den enkelte, men dette er individuelt. Derfor er noe av det viktigste  vi som foreldre gjør er å bygge opp empowerment oss våre barn. Empowerment kan defineres som selvmobilisering, denne kraften vi må gi til våre barn. Dette er viktig slik at de kan tåle motgang når de blir eldre. Vi har jo ingen garanti for at livene til våre barn blir enkle. Det er fordi de bedre skal kunne takle vanskeligheter de vil oppleve, hvis de for eksempel opplever arbeidesledighet.  Altså tilbake til det å være arbeidsledig er at for enkelte oppleves det som en skam. Det er ikke noe hyggelig å må gå på NVA, og be om hjelp. Der det sitter en konsulent som gjerne har dårligere utdanning enn den arbeidsledige, og kommer med noen gode råd og noen helt på tryne råd. Det er da det er viktig å ha den indre kraften inn i seg, den empowermenten en har bygget opp til å greie dårlige tid.

Vi skal altså være glad vi har jobb, og at ferien snart er over. En jobb som vi kan knytte identitet til, og som vi skal være stolt av. Vi lever tross alt på livets solside.

Takknemlighetensdag

I dag skal jeg bruke tiden til å føle på takknemlighet.  Jeg tror jeg har verdensbeste hverdager, men det er sjelden jeg gidder å være takknemlig. Derimot er jeg utrolig flink til å klage over hvor forferdelig jeg har det.  

Det å kunne se hvor heldig en er som har mennesker rundt seg som bryr seg om meg, dette er ikke noen selvfølge. Disse menneskene som støtter meg de gangene jeg føler at jeg ikke mestrer hverdagen, de som støtter meg helt betingelseløst. Det er disse menneskene som for mitt liv til å fungere. 

Jeg vil også være takknemlig for alle de fine opplevelsene jeg har i hverdagen. Disse bitte små opplevelsene gir livet næring. De små opplevelsene som blir glemt de gangene en skal lage en innholdsfortegnelse over eget liv, de små bagateller. Det er faktisk disse små bagatellene som har styrt livet mitt i ulike retninger. De små valgene i hverdagen, som  har formet meg og mitt liv.

Først og fremst skal jeg være takknemlig for dem som så mine muligheter, og ikke begrensninger. De som mot alle odds fortalte meg, at du kan greie dette. Bare du står på har du like muligheter som alle andre. De som oppfordret meg på ulike måter. Dette viser hvor stor makt så replikker kan ha, til at en motiveres til å greie det utrolige.

 Men jeg vil også takke den lille stammete jenten, med korsett, jeg en gang var. Den dagen jeg sluttet å stamme forsto jeg at jeg kan greie alt, eller ingenting. Jeg bestemte for å greie de jeg ville. Korsettet gjorde at jeg fikk fysiske begrensninger, men jeg fikk også nye muligheter.

  

Altså i dag oppfordrer jeg alle til å bruke denne dagen til ettertanke og takknemlighet. Vi har alle kjempe mye å være takknemlige for bare vi ser mulighetene, og driter i begrensningene. 

Personlig må jeg nå henge opp en klesvask, og sette på en ny. Hurra for det jeg har noen å vaske tøyet til, og at jeg har en vaskemaskin og tøy som jeg kan vaske.