Vi vil at våre søte små skal bli lykkelig – så husk å ta stamcellene

Da jeg ble gravid med mitt første barn, sa jeg til min kjære at jeg ville vi skulle ta vare på stamcellene til den lille. Til min store overrasking var han enig med meg. Jeg lærte fort at  noe av det første en må lære er å være tøff ovenfor helsepersonalet, med spørsmål under hele fødselen hvorfor vi valgte å ta stamcellene. De la heller ikke til rette for at stamcellene skulle tas, men jeg gav meg ikke, så nå ligger stamcellene til jentene mine i en cellebank.

Jeg valgte å ta vare på stamcellene fordi jeg  ikke kunne ta sjansen på noe annet. Stamcelleforskningen gjør nye framskritt, og stamceller kan nå behandle flere alvorlige sykdommer. Dessverre hadde jeg ingen garanti for å få friske barn, og jeg har heller ingen garanti for at de holder seg friske. Derfor valgte jeg å ta stamcellene deres, jeg ville gi dem denne ekstra gaven i livet. Jeg synes det er betryggende at vi har muligheten til å bruke deres egne stamcelle, om de blir alvorlig syke.

Men jeg forstår alle foreldre som velger og ikke å ta stamcellene. For det første er det ingen automatikk at legen opplyser om muligheten til å ta stamcellene, og det er ingen opplysning om hvordan stamceller kan brukes til behandling. Jeg var heldig jeg fikk av min fastlege god informasjon, men det var etter at jeg spurte. Det var ikke denne informasjonen som gjorde at jeg valgte å ta stamcellene, men jeg fikk jo bare bekreftet mitt valg.

Mange ganger har jeg lurt på hvorfor ikke alle foreldre velger å gi barna sine denne gaven med fødselen. Jo, jeg kan forstå det. For det første er det ikke alle som vet om muligheten til å ta stamcellene, også koster det mye penger. Penger som en kan bruke til å kjøpe fine ting til babyen, eller til en ferie. Personlig mener jeg at dette burde den norske velferdsstat hjulpet til med å betale, tenk hva helsevesenet kan spare, fordi jeg har valgt å betale selv for å ta stamcellene. Disse stamcellene kan behandle mine barn, om de skulle bli alvorlig syke.  Men jeg valgte altså å bruke penger på å gi mine barn en mulighet om de blir syke.

Vi lever i et samfunn med mer og mer framskritt, derfor er det viktig at alle gravide for opplyst om det å ta stamcellene.  Barna våre er framtiden, og undertegnete mener at i framtidenbehandling er stamceller viktig.

Så hvis noen av dere som leser dette er gravide er det en ting jeg vil si: Husk å ta stamcellene!!!!!

Nei, nå må fattigfolk skjerpe seg:

Nå ser jeg på nyhetene at det skal opprettes tiggerfrie soner,  tiggerforbud, og noen har hevdet at vi bør transportere disse menneskene ut av landet med busser. Det er klart dette er noe vi ønsker, vi liker jo ikke å se fattigdommen. Det er klart vi liker ikke å se mennesker i nød. Vi er jo en befolkning som avstammer fra fattigfolk, og vi liker ikke å se fattigdom. Kanskje de minner oss om oss selv. Vi vet jo at for ikke mange generasjoner siden var vi et av Europas fattigste land.

Problemet er jo også at disse tiggerne ikke bare er fattige, men vi vet også at mange av dem er ofre for menneskehandel. Dette er problemer vi ikke vil bli minnet på i hverdagen. De største hverdagsproblemene våre er jo bare bagateller i motsetning til de som har problemer med å overleve. Vi har heldigvis den norske velferdsstaten til å ta vare på oss, de gangene det skjer noe og vi trenger hjelp.   

Men jeg må innrømme at jeg har problemer med å tro at hvis disse hadde vært så fattige hvordan har de da råd til å reise til Norge? Det er jo det som  er problemet de vet vi er rike her opp i nord, og denne rikdommen tiltrekker de som ønsker å tjene penger på andre sin fattigdom. Dermed blir det organisert turer opp til Norge, og jeg er så naiv at jeg tror at de fleste som kommer hit er fattige.

Et tiggerforbud eller en uttransportering hadde selvsagt vært med på å fjerne problemet for meg personlig,  jeg ville ikke vært nødt til å se Europas og verdensfattigdom.  Slik at vi her oppe i nord kan øke vårt forbruk i ro uten å måtte se andres problemer og nød. Vi kan sitte på kafeer å diskutere problemene i Europa, helt uten å forholde oss til personene personlig. 

Det er nemlig i møte med enkelt mennesker vi møter våres virkelige verdier og fordommer. De holdningene vi i virkeligheten har. Det er som den tyske praktiske filosofen Achenbach sier: ”Når man kommer til meg, får de med meg å gjøre” . Det er jo det som skjer når vi møter afrikanske prostituerte i de større byene i Norge, eller når vi møter en tigger, disse møtene gjør noe med oss og det er ikke alltid det vi liker med oss selv.

Nei, kjære fattigfolk det er klart dere som må skjerpe dere, vi liker nemlig ikke å bli minnet om vår egen fortid.

Ingenting er som å reise i den blåtimen:

Sitter her på båten, og bare koser meg. Koser meg gjennom vårt vakre fylke, og tenker på at all denne naturen som vi ser som selvsagt, er ikke like selvsagt. Ingenting er som å reise med båt i den blåtimen. Jeg håper at vi alle kan se verdiene i dette vakre landskapet. En kyniker er han som kan prisen av alt, men ikke verdien av noe. Ja, jeg er heldig som har muligheten til denne terapituren, noen ganger i uka. Her er det ingen som bryr seg om hvem du er eller hva du gjør. En kan bare sitte her og ikke gjøre noe. Livet er herlig, for oss som kan bare sitte på båten å gjøre ingenting. Dette er jo min terapitime i hverdagen, og det krever ingenting av meg.

Livet kan være ganske kreverne, og vi vet at vi må mestre hverdagen. Noen ganger føler vi at vi ikke mester, og ikke har tid til noen ting.  Livet kan være vanskelig, og det er nok av de med god vilje som kommer med forenklete løsninger. Men livet består ikke av de enkle løsningene, og det er sjelden at bare er et svar. Det å kunne se ulike løsninger på utfordringene i hverdagen kan  være det mest utfordrende. Noen ganger må vi jobbe med oss selv, vi utvikler oss som mennesker. Andre ganger kan livet kreve oss til å lære, og lærdom er aldri unødvendig.

Men tilbake igjen til båten, her reiser jeg på den samme leia som våre vikinger reiste, da de skulle ut på viking. Denne leia, har så utrolig mye historie, og en blir undrende med tanke på alt som har hendt på denne leia. Hvis Kong Neptun kunne fortalt meg noen av de små historiene som har skjedd på denne leia, jeg tror at disse historiene ville ha innehold mye levd liv. Livet er dessverre ikke bare vakkert, men det er det også.

Jeg som mor vil aldri kunne si til mine barn at livene deres skal bli problemfrie, men jeg håper de for innholdsrike liv. Liv som kan bestå av mestring, glede og utfordringer. Livene deres vil noen ganger være lette å leve, og andre ganger vil de ha det vanskelig.  

Dette er slike merkelige tanker en gjør seg når en sitter på båten, og gjør ingenting. Livet reiser forbi, og jeg bare sitter her og gjør ingenting. Det er nemlig rene terapien og reise med båten mellom Bergen og Rosendal i den blåtimen.

Skråsikkerheten er det verste jeg vet:

Ja, det stemmer dette. Når jeg snakker med personer som er alt for skråsikre, begynner jeg å mistenke dem for å mangle evne til tvil og undring. De som ikke kan innse at de har til enhver tid, flere valgmuligheter. Jeg for eksempel ser meg selv som en kristenperson, men nesten hver dag har jeg mine tvil. For meg handler troen om personlige valg, men det er klart jeg er blitt påvirket av å være født og å vokse opp i et kristent land.

For eksempel da min fire åring spør om hun i virkeligheten er en apekatt.  Ja, vi mennesker er jo en type apekatter, og biologdatteren i meg ville svare et klart og tydelig ja. Det er nettopp det vi er en apeart, men er vi det? Hvor tid skiller de ulike typer arter seg fra hverandre. Slik jeg har forstått er det hjernen som skiller oss menneskene fra de andre apene.  Jeg spurte henne om hva de sa til slik i barnehagen, der hadde de sagt at vi tidligere hadde vært apekatt, men det er lenge siden, og da valgt jeg å være lojal ovenfor barnehagen. Det beste beviset jeg har med at vi fremdeles er en apeart er likheten jeg ser mellom apeungers forhold til sin mor, og hvordan mine barn helts vil hele tiden ligge tett inn på meg. Enkelte apearter har jo også en nesten lik DNA som oss mennesker. Personlig synes jeg ikke at det er noe problem å tro at vi har utviklet oss fra apene, og at vi også er en apeart, og troen på  at vi er skap av Gud i hans bilde. Men dette er ikke noe selvsagt, jeg har måtte tvilt meg fram til dette synspunkt, og noe inni meg tviler ennå.

Min personlige kristne tro handler først og fremt om tvil. Selv om jeg nedstammer fra en gammel prestefamilie, familien min har vært prester siden før reformasjonen, da skulle vel de ikke fått barn, men de fikk heldigvis barn. Jeg kommer ikke fra noe utpreget kristen familie, men jeg kommer fra en familie som har reflektert mye over det å tro. Mine foreldre har alltid oppfordret oss til å undre over eget livssyn, for å kunne ta det livssynet som passer oss best. Det gjør vel at jeg oppgjennom tiden har måtte tatt mine egne valg, og ikke hatt noe støtte av familien i mitt valg av livssyn. Ateistens barn blir kristen, og emissærens barn blir ateist. Familien min vil alltid respektere mitt valg av livssyn.  Men jeg merker at jeg blir oppgitt over personer, som ikke slipper tvilen fram i sin tro, og de som mener at de har jo sin barnetro. Jeg må bare innrømme at jeg kan ikke forstå at voksene mennesker kan ha sin barnetro, vil det si at de har bare godtatt at de er kristen uten å ha reflektert mer over det. Da undrer jeg meg på om de virkelig er kristne. For meg er nemlig troen min forbundet med tvil og refleksjon.

Noen ganger må jeg innrømme at jeg mistenker personer som ikke reflekter over egen tro, at de ikke reflekterer og undrer seg over andre ting her i livet. Hvordan kan en skråsikker person reflektere over eget arbeid? Hvis det er kun en måte å utføre jobben sin på hvorfor skal en at reflektere over den jobben en gjør?

Med å fortelle en historie mange nok ganger, med bekreftelse på at en gjør det rette, gjør vel at en ikke greier å innse at det er mange veier til en kan velge. Men med å fortelle sin historie vil en også kunne se ulike sider av historien. Kanskje en skulle i hverdagen vært flinkere til å fortelle historiene på ulike måter. Det vil jo påvirke om en opplever historien som et nederlag eller en opptur.  

Selvsagt er det lettere å velge når en er sikker, problemet er en kan aldri være sikker. Så min oppfordring vil være i dag, en skal tvile på alt, men tro på mye.     

Framtidensstudenter:

Jeg lurer på hva som  blir framtidens måte å studere på, eller tilegne seg teoretisk kunnskap. Personlig tror jeg at de videregående skolene kommer til å eksistere. Det er fordi dette er en fin måte å aktivisere ungdommene mellom 15-18 år på. Distriktene trenger også de videregående skolene på grunn av dette gir arbeidsplasser for høgutdannete.

Men derimot vil nok høgskolene og universitetene bli annerledes. Når mine barn skal begynne å studere vil det nok være mangel på arbeidskraft, spesielt innen eldre omsorgen.  Jeg tror at for dem vil det bli relativt lett å få seg jobb som ufaglærte.

Studier vil kanskje komme til å bli en vare som en shopper, på lik linje som en kjøper bukser og gensere.  Jeg tror også at en vil kunne ta de fleste utdanninger som fjernstudent over nettet, og at det vil være mer vanlig å ta studier ved siden av jobb. Dermed må høgskolene og universitetene begynne å skreddersy tilbud, som en kan gjennomføre ved siden av full jobb.

Det som vil selvsagt være et problem er at en vil ikke få det samme student livet, men en vil kanskje oppleve noe av dette studentlive på sosialemedier. Ja, samfunnet er under en kolossal forandring, og de sosialemediene vil bare utvikle seg mer og mer. Vel, vel tilbake til studentlivet, kanskje det gammel studentlivet forsvinner. Jeg personlig tror at det da vil forsvinne en viktig del av det å være student.

Det er klart at i framtiden vil bestå av uendelig menge valg for den oppvoksende generasjon. De har uendelig av  muligheter, de vil være attraktive som kunder for høgskolene. Dermed vil  de unges valg bli mye vanskeligere. I tillegg til å være undrende til hvilke type utdanning de har muligheter til å velge, kan de velge alt og ingenting. Dermed bør kanskje de videregående skolene styrke sine karriereveiledningstjenester.  

Men det er viktig at de unge velger ikke bare ut fra fornuft, men også noe etter følelser. Det er sjelden forsendt å starte på en nye utdanning. Personlig har jeg tatt de siste årene minst 15 studiepoeng  i halvåret, nå trenger jeg bare noen få studiepoeng til for å kunne ta ut bacholergranden i pedagogikk, disse fagene tar jeg selvsagt over nettet. Kontakten jeg har med mine medstudenter  har jeg på en facebook-gruppe, og det er faktisk noe av det som motiverer meg mest til å studere. Jeg tror faktisk at det vi driver på med er slik framtidsstudenttilværelse kommer til å bli. De skolene som har forstått dette, er nok de skolen som vil overleve.