Taper eller romantiker:

Jeg tar avstand fra alle former for rasisme. Det er klart at det å være rasist er noe jeg tar avstand fra. Jeg vil oppdra mine barn til å ha samme holdning som meg.

En skummel tanke slo meg i dag: Hvem er disse rasistene?

 I første omgang   var svaret enkelt, en gjeng av tapere. Men er dette rett? Hvem er jeg som kan ha slike holdninger til andre, fordi jeg ikke liker meningene deres? 

Kan rasister være romantikere?

 De som vil bevare landet slik det var. I Frankrike skal franskmannen være hvit, men mørk og spennende, katolikk og gjerne gå med noen bagetter under armen. Nordmannen skal være hvit,  elsker å  løpe rundt i naturen med anorakk alene eller sammen med familie og medlem i den Norske kirke, men det er helt greit å ikke være benkesliter i kirken.

Verden og Europa har forandret seg, og nå kan en ikke se på hudfargen eller  religionen hvor i verden en kommer fra.  En nordmann i dag kan være svart, hindu og kan like å male, eller hvit, muslim som elsker å løpe rundt i naturen.

Vi er i en endringsfase, og det har vi vel alltid vært. Men nå ser vi det bedre, fordi vi ser ulike farger på våre medmennesker.  Verden består ikke lenger av kristne og hedninger, men vi har et mangfold av religioner.  Hverdagen forandrer seg , og de ulike menneskene  krever å få praktisere  sine religioner , men selvsagt må alle ta hensyn til at vi alle skal få samfunnet til å fungere sammen.  

Det er klart at det er lov å ta avstand til kulturelle mishandling.  Kina sluttet for eksempel å ødelegge jentebarna sine føtter. Dette beviser at kunnskap gjør at en slutter med teit kultur.  Dermed kan det ikke være noe problem å slutte med å omskjære barn.

Verden går framover,  utvikler seg, og dette skal vi være glade for. Vi lever dessverre ikke lenger i vikingtiden, men i 2014.

Melankolien en god venn

Nå føler jeg meg enormt gammel og sliten, kroppen min føles tung, og jeg vet jeg er inne i en melankolskperiode. Mine melankolskeperioder, kommer alltid etter mine mest effektive perioder.  Men samtidig øker min kreativitet, etter  en slik periode, og jeg blir mindre sårbar. Sårbarheten er en del av denne melankolskeperioden. Jeg går inn i meg selv, og føler noe helt enormt. 

Melankolien er min følgesvenn, en venn jeg elsker, men hater den også.  I disse periodene er  jeg fullstendig avsosial , og vil bare være alene eller sammen med min familie.  Dette er en side av meg jeg sjelden viser til andre, men den er der. Noen vil kanskje kalle denne fasen for å møte veggen, gå på en smell, jeg kaller den for min følgesvenn. 

Jeg tror ikke noen merker verken på jobb eller blant mine venner, når  melankolien tar over. Det som  utlyser disse periodene er så oftest ingenting, men de kommer så oftest  nesten samme tid vært år. Noen vil kanskje mene at jeg er årstidsdeppa. Jeg er ikke deppa, men melankolsk. 

De fleste ser meg som en 110% sosialperson, jeg har lett å få kontakt med folk, og viser at jeg er tilstede i sosialesammenhenger.  Jeg gir mye av meg selv i sosialesettinger. Jeg vet at jeg kan dessverre se ganske sur ut, men jeg har en komikerssjel. Det mye tulle og tøyts, innblandet en del godhjertet fandenskap, det er meg. 

Jeg vet at min venn melankolien vil alltid komme og gå, men livet må gå videre. Livet lever vi her og nå, og livet er ikke bare enkelt. Nå er det bare å bite tennene sammen, og stå på. Ta med sammen, som farmor ville ha sagt. 

Om noen uker vil min venn forsvinne, og jeg vil komme tilbake som den jeg er. Personen  med nye ideer, nye prosjekter, og som  nesten ikke trenger søvn.  Jeg gleder meg til min normale tilstand er tilbake, men det er klart jeg vil savne vennen min melankolien.

Kaos gir energi i hverdagen

Livet består mest av hverdager. Hverdager som stort sett består av jobbing, familieliv, husarbeid, matlaging og soving. Alt som må gjøres er greit nok, men når alle oppgavene skal gjøres samtidig. Hverdagen krever at alt skal gjøres samtidig. Noen ganger tenker jeg var det dette jeg drømte om., men jeg tror ikke jeg forsto hva jeg drømte om.

Min drømmedag er å bare sitte i sofaen hjemme spise snop, og se på en dårlig krim på TV. Bare det å kunne se på TV uten å planlegge samtidig, og ikke måtte ta stilling til noe. Men jeg vil ikke ha det slik permanent. 

En gang i mitt liv, hadde jeg drømmer for framtiden. Problemet mitt nå er at jeg har oppnådd , det jeg engang drømte om. Dessverre vet jeg ikke om jeg gidder å få nye drømmer. Det som er problemet med å ha oppnådd telos (målet), må en skape seg et nytt telos. Alltid på jakt etter nye mål og utfordringer. 

Jeg ser meg selv som en lykkelig person, jobb jeg trives i, venner som bryr seg om meg, helt perfekte barn og en snill mann som jeg elsker. Den største rosen jeg kan få er når, fagpersoner synes jeg er dyktig og tenker analytisk. Men jeg kan ikke slappe av og nyte det jeg har, jeg vil oppnå noe nytt, nye utfordringer. 

Det er disse utfordringene som skaper problemer for meg. Personlig er det ikke nytenkning og kaos  som er utfordringene, men det som er kosmos. Jeg forstår at en bør kosmos i hverdagen, men for meg er det kaoset som skaper vekst.

Hverdagen min nå synes jeg er alt for ordnet, og til rette lagt. Men dette skaper også kjedsomhet, som igjen skaper nye ideer, som gir kaos. Det er ikke kaoset som gjør en utbrent, men det forbannete kosmoset. Det er det som sliter på den enkelte, ikke det glade villskapen og kaoset i hverdagen, men kosmos, de som glemmer å leve fordi de vil oppnå kosmos i hverdagen.

Nei, jeg er glad jeg kan leve i mitt glade kaos i hverdagen, og dette gjør hverdagen spennende. Jeg vil bruke min tid her på jord til å oppnå mål gjennom kaos i hverdagen, og ikke bruke mitt liv til å skape kosmos i hverdagen.       

Se meg

Noen ganger føler jeg at jeg går med  tapeten , jeg er bare en del av inventaret. Som alle andre mennesker vil jeg bli sett, jeg vil bli lagt merke til. Det at noen leser meg som person, leser mitt kroppsspråk, legger merke til meg som person og mine følelser. Men dette er kanskje for mye forlangt. 

Jeg føler meg ikke bare ikke sett, men oversett. Det å være den trygge, den som alltid er der. Stabiliteten som er villig til å stekke seg for andre, uten å få noen ting igjen. Eller rettere sagt det blir tatt som en selvfølgelighet at jeg stiller opp. En som har ”flink pike syndromet”, og som vil stekke seg. Den som faktisk synes det er viktig at andre koser seg.

De dagene jeg har vært med på noe dramatisk, vil jeg ha spørsmålet hva skjedde, fortell. Din opplevelse er viktig. Jeg vil slippe å presse meg fram å begynne å fortelle, når det er mye viktigere ting som skal prioriteres. Jeg blir dessverre lei meg når ingen er interessert i hva som skjedde, men kanskje sender en mail om kvelden, og spør om det gikk bra. Timingen er nemlig viktig, når en viser interesse. Det er jo klart når en kommer flere timer etter på med en mail, viser at en faktisk ikke har noen form for interesse av meg som person. Personlig hadde jeg mest lyst til å svare dritt og dra. Men det er klart jeg gjorde jo ikke det.

De eneste gangene noen legger merke til meg er når jeg blir sint, og slår hard i bordet. Men når jeg gjør dette, blir jo folk rundt meg sinte, og det er jo ikke rart flinke piker skal jo ikke slå i bordet. Vi skal ikke snakke høgt, vi er jo faktisk en del av inventaret. Inventaret skal jo ikke åpne munnen å si noe.

Personlig er jeg flink til å se andre, og legge merke til små ting. For meg er det viktig å se den enkelte, men noen ganger spør jeg meg selv: Hvorfor gidder du? Jo, jeg gidder fordi jeg bryr meg om andre, jeg vil at den andre skal føle seg sett. Derfor gidder jeg. 

Når behov skal prioriteres kommer mine behov, klart på siste plass. Dette er kanskje grunnen til at kvinner er mer sykemeldt enn menn. Ikke det at en vil strekke til over alt, men det at en ikke blir sett, eller verre oversett.