En god latter skaper fred

Da jeg var liten var verden delt i to øst mot vest. I vesten bodde det stort sett bare snille mennesker, og i østblokken bodde det bare slemmer eller undertrykte mennesker som var hjernevasket med kommunistenestankegang. Vi som bodde i vesten kunne tenkefritt, og det var vi som hadde rett. Heldigvis var det gode norske kristne som smuglet bibler inn i landene i øst, det som rart var at etter glasnost viste det seg at det var både prester og aktive menigheter i disse østblokklandene.  Begge sider spionerte på hverandre, og dette oppretthold terrorbalansen. Vi var ikke redde for om det ble atomkrig, men vi var usikre hvor tid den kom. 

På søndagskolen sang vi «Stakkers barn i hedningeland», og hedninger var de stort sett land lagt mot sør, heldigvis for dem sendte vi misjonerer ned, slik de kunne lære om Gud og  vi gav fattige barn mat. Disse bodde stort sett i Afrika og i India. At en av de eldste menighetene i verden ligger i Etiopia visste vi ikke, og vi brydde oss heller ikke.  I de seneste år har jeg blitt kjent med flere fra det afrikashorn, og de er som folk flest nemlig hyggelige.  

Andre land i sør var det stort sett bare krig og konflikter, men dette var konflikter som ikke angikk oss. Der bodde det muhammedanere, og de var «flik flakker» spesielt de som bodde i arabiskeland.  Men dette var kulturer som var totalt fremmede, men vi visste at de var rike.  De var millionærer på grunn av oljen, og alle hadde harem.  Disse var jo også barn av Abraham, og dermed kunne vi ikke kalle hedninger, det var stort skille mellom muhammedanerne og hedningene.

 

Kunnskapen om andre land fikk vi fra tegneserier som Asterix. Der læret vi at verden var noe mer nyansert enn vår enkle lille verden, der alt var stort sett svart/hvit. 

Det kom flykninger i min barndom også, men de var stort sett fra Sør- Amerika og Vietnam, og dette visste vi var greie folk. Vi lærte dem å kjenne, og vi lærte vi at de var stort sett som oss, nemlig hyggelige folk. 

Etter vært kom det flere flykninger og fremmedarbeidere til vårt lille kongerike oppe i nord. Andre ting skjedde, glasnost kom  med perestrojka. Verden ble helt fullstendig forandret. Nå var naboene i øst blitt venner, og vi reiste til Øst-Europa, og vi oppdaget at de var hyggelige folk. De var neste som oss, de var som folk flest. Nå som vi var blitt venner med fiendene våre, måtte vi se etter andre vi kunne sette et fiendebilde på. Vi kan ikke ha være fiendebilde med mennesker vi vet ha humor.

Da fant vi muhammedanerne, som vi nå kalte for muslimene, dette var skumle folk, som bare drømte om å sende bomber i hue på oss gode kristne mennesker. 

Det er klart vi kjenner jo alle muslimer, og vi alle har muslimer i vår omgangskrets, så vi vet jo at dette er bare tull og tøys. Vi vet at de fleste muslimer er som folk flest, hyggelige mennesker med humor. 

Personlig har jeg vanskeligheter med å gjøre mennesker som jeg kan le sammen med, til et fiendebilde. Dermed tror jeg at humor og latter  forandrer verden, mulig bør le mer sammen. Den energien vi bruker på å være redde, bør vi bruke til latter.

La meg leve i lykkelandet opp i nord

Nå ble Norge kåret som det lykkeligste landet å leve i. Det er ikke merkelig, vi har det godt og vi spiser oss mer enn vi trenger hver dag. Når vi da blir overvektige fordi vi har spist for mye, stiller samfunnet opp med slankeoperasjoner. Det samme skjer hvis jeg velger å ødelegge meg selv på motorsykkel, samfunnet stiller opp. Dette er verdier som det er viktig å ta vare på.

Det som kjennetegner lykkelandet er at det er stor likhet mellom befolkningen, og at samfunnet stiller lik opp, ikke for den du er, men fordi du er innbygger i landet. Noen spesielle helsetjenester må en ha spesielle leger med spesialkompetanse, noen ting er så spesielle at det er naturlig at det er kun et fagmiljø som har den nødvendige kunnskap. Et eksempel på dette er brannavdelingen på Haukeland sykehus. 

Noe av det vi som befolkning her i lykkelandet bør være stolte av er at vi har en spredd befolkning, og vi har et nesten likt helsetilbud til alle. Jeg vet at hvis jeg blir syk, blir jeg fort transportert til nærmeste sykehus, og jeg har like sjanser til å overleve med en god livskvalitet, selv om jeg bor på en fjellhylle i Hardanger. Jeg har også et lokalsamfunn som tar ansvar slik jeg er sikret når det skjer ting i naturen.  

Jeg lurer på om vi vil igjen bli kåret som det lykkeligste landet, hvis befolkningen som bor i utkantene får et forringet helsetilbud. Den gangen en småbarns pappa dør, på grunn av at sykehuset ikke hadde en akuttberedskap. Vil vi som samfunn kunne stille opp og erstatte en familiepappa, neppe.  

Det er nemlig det debatten om handler om hva som er rett og hva som er galt. Istedenfor å gjøre denne debatten om til en kamp om kroner og ører, er spørsmålet veldig enkelt: Hvilke verdier ønsker vi å bygge samfunnet på? Og hva som må til for å oppnå målet? Hva ville for eksempel Immanuel Kant ment? Kant hadde flere formuleringer av det han kalte moralloven. Den første av disse formuleringene er: Du skal alltid handle slik at du kan ville at den reglen du handler etter skal bli en allmenn lov.

Jeg undres på om styrene i helseforetakene har lest sin Kant, som hører til allmenn norsk utdannelse, legg merke til ordet, utdannelse, eller om de har forlest seg på økonomiske kalkyler, og sett seg blide på Adam Smith sine økonomiske teorier om markedsøkonomi. Jeg tror neppe Adam Smith tenkt noen gang at hans teorier skulle brukes til styring av offentlige sykehus.

Nei, la meg leve i lykkelandet oppe i Nord, der vi alle kan leve ulike liv, men få den samme hjelp når det som ikke skal skje skjer.

Om 10 år hopper jeg trampoline

Vi alle planlegger vår framtid, og vi har alltid en fantasi over hva framtiden er. Når en er på jobbintervju, og en for spørsmål: Hva gjør du om 10 år? Da har jeg mest lyst å svare at hvordan skal jeg vite det, jeg vil ikke en gang vite det. Hvis jeg hadde blitt spurt det for 10 år siden, ville jeg sannsynligvis trodd at mitt liv skulle bli helt ulik enn det jeg lever i dag. De siste 10 årene har stort sett vært en serie med opp og ned turer, men hovedsakelig vet jeg at jeg har levet.  Jeg vet at de neste 10 årene vil nok også være en serie av opp og nedturer, men jeg håper selvsagt på flest oppturer.

Mye har forandret seg på 10 år, faktisk spiser vi ikke den samme maten og jeg har et helt ulikt liv, enn jeg hadde for 10 år siden. Jeg mange flere studiepoeng, og jeg sitter mye mer foran datamaskinen, og sosiale medier har blitt en mye større del av livet mitt. Jeg har hatt ulike jobber, og blitt kjent med mange hyggelige mennesker, mange av den har jeg blitt veldig glad i. Men den største forandringen er at jeg har fått barn.

Dessverre kom vi til verden uten sikkerhetsnett. Dermed vet vi ikke hvordan vår framtid kommer til å bli. Sannsynligvis vil mitt liv være ha noen fellesnevnere til mitt liv i dag om 10 år. Blant annet er  vil jeg tro at jeg fremdeles bor i Norge, men de fleste syriske flykninger trodde nok for10 år siden at de ville bo i Syria for 10 år siden. 

Siden vi ikke vet hva som skjer de neste 10 årene, vet vi ikke om vi kan bli flykninger om 10 år. Hvordan vil vi da bli behandlet? Dette er en av grunnene til at jeg mener at vi bør ha en human asyl og flykning behandling. Derfor er det viktig hvordan vi behandler de som kommer til kongeriket, neste gang er det vi som treger hjelp. 

Min mor var faktisk flykning under krigen, da bodde de i Sverige. Min bestemor var ikke noe særlig begeistret får svensker etter krigen. Jeg tror ikke at de fikk så mange svenskevenner, men nå ville jo bare de tilbake til Norge, så jeg tror ikke de la noe særlig energi for å få svenskevenner.

Hva gjør jeg om 10 år? Kanskje er jeg død, mulig jeg stiller som president kandidat i Norge, men om 10 år hopper jeg sannsynligvis trampoline.