Den snille lille pike sin forbannelse

Noe av det som gjør meg mest forbanna her i verden er de som latterliggjør utdanning, og viser det med å få gode jobber, men samtidig gir de arbeidsgiver skylla viss det går helt på tryne. De kan slenge ut med påstander, og tilfeldighetene gjør at de har rett.  Disse menneskene innrømmer sjelden at det er noe de ikke vet. Det verste er når de framstår som fagpersoner. Spørsmålet er selvsagt hva er en fagperson? Kan en kalle seg for fagperson med noe bakgrunn i faget, for eksempel et par år på videregående skole.

Noen av oss er usikre å om vi kan  noe, selv etter flere års høgere utdanning. Vi finner hele tiden hull i vår kunnskap som vi prøver å tette igjen med mer utdanning.  Vi vil gjerne at verden skal kunne forstå at vi kan noe, men selvsagt er det uendelig mye en ikke kan.

Det er noen mennesker en treffer, som har solid akademisk bakgrunn,  en kan merke at disse menneskene  har mye kunnskap. Samtidig er det ofte disse som kan innrømme at de ikke vet, og de kan innrømme at de mangler kunnskap. Ofte stiller de spørsmål som er vanskelige å besvare, men disse menneskene for en til å reflektere. Resultatet av denne reflekteringen er at en plutselig forstår, og en vet hva som er sannheten.   Dette er noe av den kunnskapen Peavy i sin veildningteori. . Peavy definerte formålet med sin psykodynamiske veiledning som:

”Vejledning giver en person mulighed for at undersøke betydningerne i hans eller hennes nuværende liv og på den måde komme i gang med å finne nye veje”                                                          (Peavy 2005:111)

Sannheten er vel en av de verdiene som Henrik Ibsen sto for i hele hans forfatterskap, frihet og sannhet. Det kanskje det som provoserer meg mest med de som framstår som mer kunnskapsrike enn det de i virkeligheten er, det er bløffen som provoserer meg. Samtidig strider det veldig i mot mine personlige verdier, jeg setter ærlighet og åpenhet som noen av mine personlige kjerneverdier.  

Så nå er det bare til å finne fram studiebøkene igjen, og prøve å tette igjen  noen av de svarte hullene, det er vel det som er oss snille lille pike sin forbannelse.

Melankoli negativt eller en ressurs?

I dag har jeg hatt en slik dag, jeg har vel vært det en kan kalle for  å være svart i sinne eller melankolsk. Noen dager skjer det jeg våkner opp og føler dette tunge sinnet i kroppen, selvsagt er dette noe jeg ikke snakker om, og jeg prøver å ikke vise omverden, hva jeg føler. Slik har jeg alltid hatt det, når jeg var liten brukte jeg å låse meg inn på rommet, og ville bare være alene. Det er disse dagene jeg greier få fram mine mest produktive sider og fantasien min jobber overtid. Det er vel det alle kaller får å være nytenkende eller kreativt, og  dette er vel positivt.

Melankoli kommer av gresk melas (= svart) og choli (= galle), basert på antikkens lære om de fire kroppsvæskene som var i balanse hos friske mennesker - hjertets blod, hjernens slim, leverens gule galle og miltens svarte galle. Det finnes ingen svart galle, men den ble like fullt beskrevet som «så tykk og klebrig» at legene så vidt kunne tappe den ut. Den utsondret svarte damper som steg opp i hjernen og formørket tankene. Personen ble bokstavelig talt svartsynt.

En kvinne skal være munter og omsorgsfull, vi skal ikke være melankolsk og sære. Da får en diagnose  som at en har en lettere depresjon eller er utbredt.  Ja, det er klart hun greier ikke presset og de forventingene vi som samfunn har til henne. En kvinne skal kunne vise sine følelser bare det er positive følelser, og følelser som en kan få sympati for. En kvinne som viser seg fra sin melankolske side er nok ikke det en greier å møte med sympati

Menn derimot har lov til å være tunge av sinn, og det er klart at de skal få være melankolsk og sære. Det er jo klart han har jo så mye ansvar og må få tid for seg selv. Det er noe trykt over alvorlige menn, menn som viser at de føler ansvar. Menn er jo heldige de får jo ikke diagnoser, med en gang de viser tung sinnet. De kan faktisk tillate seg å være melankolske. Hvis de er for eksempel kunstnere vil en forstå at de har jo behov for å føle, og de vil også påstå at det er melankolien som gjør dem kreative.

Ja, dette tror jeg på. Det er svartsinnet som gjør meg mest kreativ og produktiv, og jeg føler at det er feil å ikke ha dette svartsinnet. Dette svartsinnet eller melankolien som gjør meg til et helt menneske, og en like stor del av meg som den overflatiske personen jeg også er.

Så jeg håper jeg at jeg i framtiden vil oppleve mange dager jeg vil være melankolsk, og at melankolien vil følge meg resten av mitt liv, siden jeg er avhengig i mine melankoliske stunder for å greie meg i hverdagen.

Dette skal bli en fantastisk dag

Jeg skal fokusere over det som er bra, og overse det som er mindre bra.  At jeg måtte stå opp klokken 06:00 på en søndag, er jo bare en fordel. Lammelåret i ovnen klokken 07:00, og nå skal det stå steike på lav temperatur resten av dagen. Jeg gleder meg til middag.  Ingenting er som å ha et lite nurk tett inn til seg, og prøve å skape en god dag for dette lille nurket. De beste tingene med livet er gratis, og de enkle tingene er ofte de beste. Noen ganger tror jeg at jeg er en av verdens heldigste.

Jeg er født inn i en verden, der det er ulik fordeling mellom rike og fattige, og jeg ble født i den rikeste delen.  Jeg tror ikke at mine barn vil oppleve krig i deres barndom, jeg har heller aldri opplevd å bo i et krigsrammet land. Så den frykten som krig skaper kjenner jeg heldigvis ikke til. Jo, vi har det godt her i dette lille landet oppe i nord.

Da jeg var liten trodde vi at det skulle bli krig, atomkrig, og da var alt endelig. Jeg voksete opp i den kalde krigen, og vi var redde for krig. Alle trodde at det kom til å bli krig. Vår tro på krig var et resultat av det Europa vi vokste opp i. Siden vi mennesker er fantastiske tok heldigvis den kalde krigen slutt, og jeg tror ikke at barn som vokser opp i dag har denne frykten. Frykten for oss mennesker til å gjøre utrolig dumme ting. Nå er vel det frykten får å ikke ha penger, det å være fattig, som er vår største frykt.  

 Det er klart jeg har opplevd å hatt ekstremt lite penger. Men jeg er født optimistisk, så lenge jeg overlevde det, visste jeg at alt kom til å bli bedre. Vi alle opplever ulike epoker i livet, og nå tror jeg at jeg lever den epoken, jeg kommer til å minnes som en av mine mest lykkelige. Sannheten er at jeg ser meg sjelden tilbake, tenker bare på framtiden. Det er jo den en kan gjøre noe med.  

Jeg tror at vi alle har mye å være glade for, og det å leve kan være herlig.  Det er godt å nyte det som kan nytes her i livet. Jeg tror at hvis en kan ta vare på disse øyeblikkene av lykke, er med på å gjøre oss sterkere slik at vi greier utfordringene bedre. Jeg tror det er medgang som gjør en sterk, og noen ganger trenger en å være sterk.

Vi alle har hatt utfordringer i livet, og noen har flere utfordringer enn andre. Jeg har stor respekt for alle som sliter i hverdagen, og vet at det kan føles som at verden går imot en. Det er ingen lette løsninger på hverdagens problemer, men noen ganger må en bare bite tennene sammen, og prøve å gjøre det beste utav hverdagens utfordringer. Vi må alle prøve å hjelpe dem som har det vanskelig, neste gang kan det være meg som oppleverer noe jeg helst vil være for uten.

Vil vi noen gang godta polygami?

Da jeg ble født var normal familien mor og far pluss barna, det var i denne verden vi vokste opp. For meg var det helt utenkelig at for at for eksempel at ei jente kunne gifte seg med ei jente.

Homofili var noe som var forbudt med lov. Heldigvis tok politikerne til vett, og fjernet denne umenneskelige loven. Det viktigste av alt er kjærligheten, og når to stykker elsker hverandre må vel de få lov å skape et liv sammen. Vi lever i et samfunn som dyrker kjærligheten, som er det største av alt. Vi godtar også at en skifter ut partnere, det en kan kalle for seriemonogame. Mange familier lever i dag, med mine barn, dine barn og fellesbarn, og dette er helt greit. Det er også helt greit at enslige kvinner og lespiske par for barn gjennom sæddonor i Danmark. Vi godtar også mer og mer at par og enslige benytter seg av surrogati for å kunne få barn. Vi liker å tro at vi er fordomsfrie. Alle må tross alt få gjøre sine egne valg i livet, det er da tross alt valgene våre som former livene våre.     

For noen dager satt jeg å ville slappe av foran TVen, og jeg trykket på fjernkontrollen for å finne et TV-program. Da begynte jeg å se på et TV-program som handlet om en familie som lever i polygami. Min første reaksjon var at kvinnene måtte være undertrykte og dumme. Men jeg skiftet mening i programmet, de virket verken undertrykte eller dumme. For meg virket det som at disse søsterkonene hadde et godt forhold med hverandre, men samtidig var de også åpen om at det var problemer dem i mellom. Familien kan altså ha andre strukturer enn det vi godtar.

Jeg kjente godt på mine egne fordommer mot polygami. Jeg har problemer med mine egne fordommer, jeg liker de ikke, men samtidig tror jeg ikke at jeg er den eneste som har problemer med å godta polygami. Er det verre at noen inngår forpliktene samliv enn det de driver på med i swingersmiljøene? Jeg må innrømme at jeg også har store fordommer i mot disse swingersmiljøene også. Som dere kan se jeg er ikke noe særlig fordomsfri person.

 Jeg lurer på om vi om noen år vil vi kanskje godta polygami som samlivsform. Hvis en søker på ”polygami i Norge”, vil en kunne finne artikler om at dette er faktisk en samlivsform som eksisterer i Norge. Så dette er faktisk noe vi kanskje vil måtte forholde oss til. Det er ikke bare noe som skjer i Amerika og i land langt vekke fra kongerike Norge, men mange lever i faktisk i polygami i Norge i dag. Vi vet ikke om barnejenten til naboen, egentlig er den andre konen til mannen. Det er mye vi ikke vet, og vi forstår verden ut fra våre forståelsesrammer.   

Personlig må jeg innrømme at jeg har problemer med å godta denne formen for samliv, men det kan være at jeg forandrer mening om et år. Prinsipielt mener jeg at alle bør få velge hvordan livene deres skal leves, og da må en kanskje godta at noen velger liv som vi ikke kan forstå. Kanskje om noen år er det helt greit å leve i polygami, jeg vet ikke, men jeg tror ikke at jeg er den eneste som har fordommer mot denne samlivsformen. Det viktigste av alt er jo kjærligheten.

Kunsten å være voksen:

Du er jo voksen sa en venninne til meg for noen uker siden. Nei, det er jeg da ikke, med du derimot er nok det jeg vil kalle for voksen. Da jeg var 16 år gammel var de fleste over 30 år voksene, ikke bare var de voksene, men de var gamle også. De var så fulle av livserfaring, det var folk som hadde opplevd mye. De var jo 30 år. Nå derimot ser jeg alle 30 åringer, som noen som prøver å late som om de har livserfaring.

Noe av det morsomste jeg vet om er 25 åringer som prøver å spille voksene. De lever ofte med så strenge regler, at jeg for helt fnatt.   De leker familier, men de aner ikke hva det vil si å være i en familie. Noen av dem tror at det å være i en familie, kan man skru av og på som en selv vil. Når de ikke gidder mer går de ut av forholdet, og forstår ikke hva som skjedde.  Leken tok slutt.

Noen av oss har ikke lært oss kunsten, og kan ingen av reglene for det å være en lykkelig familie. Derimot har vi livserfaring nok til å se humoren i hverdagen. Vi lever lykkelige uten alt for strenge regler rundt oss, og gjør akkurat som vi vil, for det har jo vi alltid gjort. Jeg tror at det å være voksen er også å ha evnen til å gi blaffen i ting som ikke er viktig. For eksempel  er det ikke viktig om treåringen legger seg klokken  19:00, det som derimot er viktig er at treåringen for mye kos og føler seg elsket. Nå er jeg kanskje inne på det å være voksen, se det som er viktig og har evnen til å ikke se det uviktig i hverdagen.

Livet skal ikke være enkelt, men for enkelte vil livet alltid være svart/hvit uansett hvordan en har det i livet. Jeg tror at vi som har evnen til å se overflatisk på mange av livet mysterier, har også et mye bedre liv. Vi tar ikke alt så forbanna alvorlig, men noen ting er alvorlige. Men de alvorlige tingene blir ikke så alvorlige, om en har litt humor.

Det er kanskje svaret på det å være voksen, - at en har evnen til å gi blaffen i det som ikke betyr noen ting,  og at en bryr seg nettopp om det som er viktig.