Språk er makt, men også fag

Nå sitter jeg å hører på en lege om hvor grusomt det er at medisinske spørsmål drøftes i den offentlige debatt, med språk hentet fra økonomien. Denne legen mener at dette er  helsearbeidernes skyld. De godtok dette språket, uten debatt.

Han mente at helsearbeiderne skulle ha for 10 år siden, vært sterkere, og vært mer lojale ovenfor for eget fag.

Helsearbeiderne tok ikke ansvar. De gikk ikke ut og presiserte deres fag og  deres språk. Altså  de tiet, og den som tier godtar.

Lærerne derimot godtar ikke å bruke det økonomiske språket i deres fag. De gangene noen prøver seg på dette ler lærerne, og diskuterer dette høgt. Samtidig godtar de det ikke. Pedagogikk er pedagogikk, ikke økonomi.  Dermed blir ikke denne termologien  brukt i skolen.

Under krigen nektet lærerne å undervise slik okkupanten ville, helsearbeiderne derimot godtok det okkupanten befalte. De godtok det med å holde kjeft, de tiet, og gjorde jobben sin. I motsetning til lærerne som nektet å jobbe.

Dette er kanskje den største forskjellen på skolen og helsearbeiderne. En helsearbeider skal ha brukerne i fokus, men lærerne har faget i fokus. En lærer vil ikke være illojale ovenfor faget, for å tilfredsstille lederne eller brukerne. En skoleleder vil alltid tenke fag før ledelse, fordi han/hun vet at lærerne ikke godtar noe annet.

Ut fra dette mener jeg at helsearbeiderne må gå inn i seg selv, og si at vi har selv vært med på å innføre denne nye termologien.  De tok ikke opp den verdidebatten, som denne termologien har, og dette er helsearbeiderne sitt ansvar, ikke økonomene. Dermed kan ikke helsearbeiderne klage over økonomens inntok helsevesenet, men de kan takke seg selv.  De tok ikke den aktive debatt, om det å være lojal ovenfor faget, framfor ledelsen og brukerne.  

Snakker en med en helseleder kan det hørers ut som en snakker med en bedriftsøkonomi, men snakker en med en rektor, eller en annen skoleleder, snakker en med en pedagog.

Skål Frans

Da mine foreldre var små ville Pave Frans blitt nektet avgang til kongerike Norge, på grunn av at han er jesuitt. Det  var i 1956 at politikerne bestemte at han og de andre jesuittene skulle få adgang.

Dette kom av at Sovjetunionen gikk inni Ungarn. Siden de  fleste prestene i Ungarn er Jesuitter, kunne vi ikke ta imot disse flyktninger, hvis de ikke hadde adgang til rike.  Derfor opphevde vi denne teite loven. Norge var jo som kjent alliert med USA under den kalde krigen, og derfor måtte vi ta imot flyktninger fra de landene som Sovjetunionen hadde okkupert.  Noe bra kom det altså av den kalde krigen.

Personlig er jeg veldig fasinert av denne orden, den er så ulik av det vi forbinder med den Katolske kirke. Jesuittene lever for eksempel ikke bak høge klostermurer og bruker ikke ordensdarkt.

Det som fasinerer meg mest med jesuittene er deres forhold til utdanning – de må studere 3 år filosofi deretter 4 år teologi. De som vil kan studere videre på universiteter, og eventuelt bli vitenskapsmenn, men de kan også velge å ta en yrkesutdanning.

Med dette kan en forstå at for jesuittene er utdanning viktig, og de ser de ressursene det er å ha godt utdannete i deres orden. De driver også flere skoler.

Pave Frans viser seg fremdels tro mot sitt klosterløfte, med at han framdels bo i sin toroms  leilighet, og ikke i Paveleiligheten med 12 rom.

Han  vil være de fattiges pave.  Som den Sør Amerikaneren han er vet han hva fattigdom er, og hva fattigdommen gjør med oss mennesker.   Det er flott at vi har en pave som setter kampen mot fattigdommen på dagsorden. Kampen mot fattigdom er en av de viktigste kampene vi må kjempe. Fattigdom gir bare problemer.  

I dag vil jeg heve mitt glass, og drikke  din skål Pave Frans – personlig så digger jeg deg , Frans!

Kjære nobelkomité gi prisen til Bradley Edward Manning

For oss som er oppdradd med at Amerika, det vil si USA, er frihetens land. Vi som hadde Henrik Ibsen som høgtlesning da vi skulle legge oss om kvelden da vi var små. Vi lærte hva kjærlighet var av Terje Vigen, og hvordan en også skulle tilgi.  Av dette lærte vi også at det viktigste var åpenhet, sannhet og frihet, og dette skal vi sloss for.

Det er klart med disse verdiene i bagasjen trodde vi at det var det Amerika sto for. Vi var kanskje naive, men det er bra. Naive mennesker er ofte mennesker som har hatt det godt. Hvorfor skal en mistro mennesker, når alle mennesker en kjenner er gode.

Alfred Nobel bestemte at Nobelfredspris skal deles ut i Norge, og vi viste verden etter 22.07.13, at dette er noe vi er verdige til å gjøre. Vi ropte aldri på hevn, men mer åpenhet og kjærlighet.

Personlig vil jeg bo i dette kjærlighetslandet her oppe i nord, der sannhet og frihet gror. Allerhelst vil jeg bo i en verden basert på disse verdiene er allmenngyldige, da tror jeg verden hadde vært et bedre sted å bo.

Kjære nobelkomité husk konflikter skapes av hemmeligheter og løgn, kjærlighet skapes av åpenhet, vennlighet, sannhet og frihet.Derfor bør den tapre Bradley Edward Manning få nobelfredspris 2013.

La oss gjøre hverandre gode

Når jeg er god greier jeg mye på en gang. Jeg greier til og med å gjøre andre mennesker gode. For at jeg skal kunne være god trenger jeg andre mennesker som gir meg godhet og aktelse. Dette er vel grunnleggende for de fleste av oss.

Noen ganger greier jeg ingenting, jeg gidder ikke en gang å tenke. Jeg vil ikke kalle meg for deprimert, mer sinna. Følelsen av å kaste mine evner om bord.

Det skal veldig lite til for at jeg blokker ut, men samtidig greier jeg å leve lett med nederlag. Det jeg ikke greier er uhøflige mennesker. Beklager det er faktisk noe av det eneste jeg ikke greier.  Jeg krever i hverdagen må bli få den respekten jeg fortenner.

Noen ganger kan det føles feil, og feige ut, men kan ikke dette være det eneste riktige å gjøre. Kanskje vi burde bli flinkere til å si nok er nok, dette gidder jeg ikke.

Jeg krever ikke mye i hverdagen, men jeg krever å ha det hyggelig. Uten å ha det trivelig fungerer jeg ikke, og kan da ikke gjøre noe godt. Det går ut over ikke bare meg, men menneskene rundt meg.

Det er kanskje derfor det er så utroig viktig at vi ser hverandre, og gir hverandre den aktelsen alle fortenner.  Det er klart hvis jeg skal gjøre dette krever jeg å få det samme tilbake. Alt samarbeid bygger på de relasjonene det er mellom mennesker, dette tar tid å bygge, men utrolig fort å bryte ned.

Vi lever her og nå:

Livet kan være herlig. I dag våknet jeg tidlig, og jeg har fått brukt tiden til kvalitetstid med minsten. Vi har spist, lekt og hatt det moro sammen. Det skal så lite til for å oppleve et gyldenøyeblikk. Dette gyldenøyeblikk gir energi til å greie hverdagens irritasjonsmomenter. Det er klart at det er mange mulige irritasjonsmomenter i hverdagen.

Kanskje vi burde vært flinkere i hverdagen å overse alle irritasjonsmomenter. Irritasjonsmomenter er som alt annen, noe en selv velger.  Vi tror at det er andre som skaper vår irritasjon, men irritasjon er noe som skjer inni oss, og noe vi selv kan styre. Jeg gidder ikke å ikke få sove om nettene for de andre mennesker er teite.

Nei, derfor er det viktig å ikke la irritasjonen ta overhånd, men bli flinkere til å drite oppi andre sin oppførsel. Noen ganger føler jeg at det kan være viktig å bli flinkere til å ikke bry seg. Selv om en føler at relasjonene ikke fungerer, er relasjoner noe som er relasjonelt, og dermed er det kanskje ikke bare min skyld når jeg føler at ikke forhold fungerer.  

Den uka vi skal inni nå er planen å drite opp i alt som kan irritere meg, og satse på de viktige tingene.    De tingene jeg selv kan regulere, og som jeg selv kan gjøre noe med.  Planen min for å komme meg igjennom neste uke er da:

•  Jeg skal være god humør
• Jeg skal ta mer ansvar for min egen tid
• Jeg skal gjøre ca 30% nyttige og fornuftige ting, og ca 70% unyttige ting 
•  Jeg skal  ha det moro, spesielt sammen med barna mine
• Jeg skal oppservere andre, uten å tolke dem

I dag på en søndag sto jeg opp med minsten klokken 05:30, og treåringen min læret meg hvor viktig det er at vi lever i nået. Det er nået vi kan gjøre noe med, fortid er fortid, og fremtid er fremtid. Men det er nå vi lever, og det er dette som er viktig. Planene min er å slutte å irritere meg over fortiden, og slutte å bekymre meg over framtiden.