Prekariat den nye klasse i arbeidslivet

Arbeidslivet har forandret seg enormt siden jeg begynte å jobbe. Det normale arbeidslivet var at en ble fastansatt, hadde faste arbeidsbeskrivelser, overtidsbetaling, fagforening, fastearbeidstider, med klare grenser på hvilken oppgave en skal gjøre på jobb og det kollektivet var viktig. Fikk en jobb kunne en regne med å ha jobben livet ut, med de samme arbeidsoppgavene.

Istedenfor har vi fått individet i fokus, fagforeningen er byttet ut med coaching. Dette viser at en har fokus på det individet, en er sin egnes lykke smed. En skal ikke jobbe i felleskap for å lykkes, men det er individet som skal lykkes.

Det er også vokst fram en ny klasse i arbeidslivet, prekariat. Dette er en voksene klasse i arbeidslivet, nemlig de som er ansatt som ringevikarer, vikarer og midligtidligansatte. Et av problemene til denne klassen er at dette er ingen homogengruppe, men en ekstrem hetrogengruppe, det eneste denne gruppen har til felles er usikkerheten, og alt hva dette usikkerheten innebærer. 

For noen kan dette være et springbrett til bedre jobber, men det kan også bli en livsstil som man blir sittende fast i. 

Denne gruppen vil forbli taus, fordi de ønsker å bli ansatt. Derfor er de som tilhører denne klassen livredde for å stå fram som bråkemakere, da er jo det bare rett ut. De vil dermed alltid holde kjeft, og håpe på å få en fastansettelse. På grunn av at de mangler talsmenn, vil det være vanskelig å få noen debatt. 

Under valgkampen var politikerene vage da tema ble tatt opp, de kjenner nemelig ikke til den usikkerheten som en har i dette livet, det å ikke kunne få lånn ovs.. 

Men selvsagt det nye arbeideslivet er også fantastisk og det gir muligheter, til for eksempel egenutvikling og intressange jobber.

Fanen helvetesvalg!!!

Beklager språket, men jeg er født i Nord Norge. Men noen ganger er det bare kraft uttrykk som kan forklare følelsene mine.

Sitter å hører på klassisk musikk, musikken er nydelig, men jeg for ikke roen i kroppen. Denne uroen en for når en føler at en ikke strekker til. Jeg er aldri plaget med stress eller lignende, men nå føler jeg dette ubehaget. Den jævlige følelsen som en for når en må gjøre noe en ikke vil.  Jeg vet hvorfor jeg har denne følelsen, det er en blanding av mye å gjøre og at jeg skal ta et vanskelig valg. Aller helst vil jeg bare høre på musikken, og nyte.

Jeg pleier ikke å ha problemer med å bestemme meg, men nå har jeg det. Det er som gjør at jeg har denne uroen i kroppen. Uansett hva jeg velger, vil jeg gjøre et feil valg. Det  er faktisk en uvant følelse for meg å være så usikker, dette irriterer meg.  Jeg kunne nå godt tenke meg at noen andre kunne ha gjort valget for meg, men det er jo fullstendig uaktuelt. Livet skal ikke være enkelt.

Noen vil kanskje mene at jeg har et luksusproblem, men for meg er dette et reelt problem. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg tror hvis jeg nå velger å ikke tenke mer på dette helvetesvalget,  men jeg tror jeg  velger å ta en pause i grublingen en eller to uker, kanskje jeg da vet svaret.

Problemet er at det er vanskelig å bare stenge, men heldigvis har jeg barn som kan minne meg på hva som er viktig i hverdagen, nemlig å ha det gode livet. Joda jeg har det godt, jeg har folk rundt meg som jeg vet er glade i meg, og jeg er glade i dem, og det er kanskje noe av det som er problemet nå.

Jeg sier bare: Fanen noen ganger må en gjøre fanenshelvetesvalg!!!!!

Mine prioriteringer er mine prioriteringer

Jeg hørte på radioen i går, en debatt om kvinner som er hjemmeværende skal ha lønn for det arbeidet de gjør i hjemmet, eller om det er mannen som skal gi disse kvinnene lommepenger. Hvorfor skal vi skattebetalere betale for at noen er hjemme, og for å gjøre det koselig for familien. Fordelen disse familiene har er at det alltid er like ryddig, og fint brettete håndduker, men skal samfunnet betale for de hjemmeværende husmødrene? Er  dette noe samfunnet skal prioritere?

De sier at de prioriterer familien, ofrer egen karriere for at barna skal ha en trygg oppvekst. Dette er nemlig den livstilen de velger. Valget koster, og det må da være de som velger denne livstilen som må betale det koster? Problemet er at jeg tror ikke at de alltid velger denne livsstilen, men blir tvunget til dette valget av ulike grunner.  Selvsagt er det noen som har valget, men dette tror jeg er unntakene.

Klart jeg ville ikke hatt noen problemer med å være hjemmeværende, da ville jeg studert diverse fag og utviklet min horisont. Med å ta disse fagene ville jeg også forbrett meg på et framtidig yrke. Jeg ville kanskje også ha fått drømmejobben, nettopp fordi jeg viser vilje til forandring.

Noe annen som også hadde vært viktig for meg, er at jeg vil være økonomiskuavhengig av en mann.  For meg er det viktig at jeg vet at jeg  forsørge meg og mine barn, hvis det skal oppstå en situasjon i livet hvor det kreves. Dessverre lever vi ikke våre liv med sikkerhetsnett, men sikkerheten rundt livene våre skaper vi oss selv.  Dette sikkerhetsnettet skaper vi oss selv ved hardt arbeid. 

Det er klart at  hvis en arbeidsgiver skal velge mellom en med mye arbeidserfaring og en med mindre vil vel de velge den med mye arbeidserfaring. Den erfaringen en bygger opp mens en er yrkesaktiv er en viktig kapital for en arbeidsgiver, spesielt kombineres med en god utdannelse. Erfaring kan ikke erstatte utdanning, men erfaring kan være med på å utvikle en ny forståelse rundt faget.

Jeg prioriterer min familie med å bidra i felleskassen, og det med å kunne være i en utvikling. Det som er viktig for meg i en familiesammenheng er å hele tiden ha en stabilitet, mine barn skal bo i et stabilt hjem. For å kunne opprettholde denne stabiliteten må en ha en konstant endring og utvikling. Hvis ikke vil en bare stå stille. Mine barn skal alltid vite at vi som foreldre elsker dem over alt på jord, vi elsker dem så høgt at vi er villige til å jobbe, og det vil si vi må være vekke fra dem, for å få til all den stabiliteten og endringen for at de skal få gode liv. Jeg vil aldri kreve at andre skal betale for mine idiotiske prioriteringer.

Helvetesvalg:

Vi satt å spiste sammen på jobben, med et forsto jeg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg står nå i en vanskelig valgsituasjon, det jeg faktisk vil velge er: «Ja, takk begge deler». Noen ganger i livet er en   ta disse helvetevalgene. Det som er vanskelig er at fortsetter jeg som nå, vil hverdagen min blir omtrent som den er i dag. Velger jeg å gå tilbake, vil jeg også trives kjempe godt, med mennesker som utfordrer meg på flere plan.

Hvis jeg skulle sett på lønn, status og tittel er valget kjempe enkelt, men livet er mer enn dette. Livet handler også å ha en lett hverdag. Det handler også å være modig nok til å fortsette på noe en er usikker på. 

Det som jeg synes er det verste er at begge valgene innebærer mennesker som jeg er så utrolig glad i.  Klart at mennesker betyr mye i hverdagen.  Valg hadde nok vært mye lettere, hvis en ikke måtte forholde seg mennesker.

Det er så mye jeg savner som diskusjonene da vi spiste middag sammen, om alt fra politikk til forholdene i Kaukasus. Etikkdebattene vi hadde, og vi var utrolig uenige om noe så enkelt som hva er rett og hva som er feil å gjøre. Jeg savner den kunnskapen så ligger i veggene på en utdanningsinstruksjon, kollegaer som en måtte bryne seg på intellektuelt.    Fagdiskusjonene savner jeg, men først og fremst de utrolig flotte menneskene som jeg var stolt av å dele et fellesskap med. Det var ikke i de formellemøtene jeg hadde den bratteste lærekurven, men da jeg traff kollegaer på gangen. Jeg tror at den læringen som skjer i uformelle, er minst like viktig som det som skjer i formellemøter. En kollega sa en gang til meg: «Det som er det mest moro i denne jobben er å gjøre andre kollegaer gode»

Jeg savner til og med båtturene, og mine pendlerkamarater. Vi snakket ikke så mye sammen, men vi var sammen flere ganger i uka. Vi nikket til hverandre, og snakket bare sammen, hvis det skjedde noe. Dette var jo min hverdag i 6 år, og jeg hadde nok ikke holdt ut, hvis jeg ikke elsker det å være ute på reis. Den frihetsfølelsen det er å reise med båt.  Mennesket er skapt til å reise sjøvegen, ikke landevegen.

Hva som er det rette valget vet jeg ikke. Alle valgt er med på å forme livene våre, men noen vil forme livene våre mer enn andre. Jeg er livredd for å velge feil. Det jeg vet er at dette valget vil være med på å forme livet mitt radikalt, og siden det er et usikkert i hva framtiden bringer, synes jeg dette valget er kjempe vanskelig. Det hadde mye lettere hvis andre kunne ha valgt for meg. Sartre mente at vi mennesker er dømt til å være frie og ta valg, enkelte ganger kan denne dommen være frihetshelvete.  Nå angrer jeg faktisk på at jeg valgte å ikke ta valg, men ventet slik at jeg nå må ta dette helvetesvalget.   

Mine spådommer for 2014

2014 kommer til å bli et flott år for meg personlig. Jeg kommer til å bli lettere i sinnet enn det jeg var i 2013. Livet kommer til å gå greid. Noe  av svartsinnet fra 2013 vil jeg nok ta med meg, men dette tror jeg skal gå fort over.

Jeg kommer til å bygge relasjoner til andre mennesker,  noen av disse kommer til å bety mye for meg.  Disse relasjonene vil skje i jobbsammenheng, men de vil også påvirke meg som person. 

Jeg er usikker på hvor jeg vil jobbe på slutten av 2014, enten vil jeg gå tilbake til min gamle jobb, jobbe der jeg er nå eller jobber jeg med noe helt annet. Det eneste jeg vet er at det vil skje en forandring.

Det som er sikkert er at eldste datteren min kommer til å begynne på skolen, og dette vil hun oppleve som en enorm opptur, men hun vil nok også ha noen nedlag. 

Det er lite sannsynlig at min søster  vil bytte jobb, men det er faktisk noe muligheter for at det venter henne nye muligheter i løpet av 2014. 

Vi vil merke at vi har fått ny regjering, privat vil vi merke det med økte barnehagepriser  og vi vil få ubetydelige skatteletter. Flere kommer til å velge muligheten for kontantstøtte, og dette vil gå utover barn fra mindre resursfamilier. 

I den vestlige verden vil det vokse fram en bevegelse med null shopping,  og mindre forbruk. Det å ha en nøkternstrandert  vil vokse fram som idealet. Dette vil dessverre dill/dall-, kles- og skobutikker merke. 

Regjeringen vil stramme inn på anbudsreglene, og kutte ut smutthullet i anbudsreglene, når det gjelder helse. Det vil heller ikke være mulig å prioritere de offentlige aktørene.   Dermed blir anbudsreglene mer rettferdige.

I verden vil vi dessverre oppleve et urolig år, og vi vil oppleve en del kriger. Disse krigene dreier seg først og fremst om religion,  vi vil se en oppblomstring av ekstreme troende av ulike religioner, og dette vil påvirke medlemstallet i Humanetisk forbund.   

Pave Frans vil framstå som en modig pave, og komme med budskapet om mindre egoisme og mindre forskjeller i verden. Han vil også stå fram som en pave med det som jeg vil kalle for kristne grunnverdier.

Jeg holdt på å glemme å spå noe om de konglig, det kommer til å skje en kjempe skandale i et av de europeiske kongehusene, og dette vil få fart i debatten om republikk. Jeg håper at når 2015 kommer, bor jeg i republikken Norge, men dette tviler jeg på.