Frihet eller trygghet?

Da jeg vokste opp drømte jeg om å få en god utdannelse, jeg drømte ikke om den perfekte jobb eller familie. Drømmen min stoppet med hovedfaget, og da jeg tok mastergraden var drømmen oppnådd. Som liten var jeg klar over at jeg skulle ha lønnet arbeid. For meg var det en selvfølge at mor og far skulle være like mye i lønnet arbeid. Jeg var klar over at det viktigste med en mann er at han er snill, så jeg visste at jeg kom til å velge en snill mann.

Noen av vennene min drømte om å bli hjemmeværende husmødre, men mange unger og en mann som tjente bra. Dette var aldri min drøm, og jeg viste at dette ville aldri bli mitt liv. Jeg ville nemlig aldri være 100% avhengig av en person for å overleve. Jeg ville heller aldri følt meg likeverdig i et forhold, hvis jeg ikke kunne bidra like mye økonomisk. 

For meg er det å sikre min økonomi i alderdommen er å sikre mine barn et godt liv. Jeg vil nemlig være støtte for mine barn her i livet, og det betyr å sikre min økonomi. Det er tross alt pengene vi lever av i dette samfunnet. 

Vi alle har ulike utgangspunkt, og de valgene vi tar er med på å skape de livene vi lever. Noen ganger velger vi feil, dette kan komme av uvitenhet og/eller nativitet. Men først og fremst kommer det nok av at vi ikke har et kontret mål å jobbe etter. Vi famler og famler, fordi vi mangler evnen til å spå i framtiden. Vi gjør så godt vi kan, og noen ganger velger vi feil.

Som dere kan se er som alle andre; jeg ønsker meg et trygt og ordnet liv. Det er deilig å kunne treffe de samme kollegaene som jeg er så glad i.  Samtidig blir det kjedelig å gå til samme jobben hver dag, snakke med de samme personene. Jeg ønsker også å kunne bruse litt med vingene. Jeg vil så gjerne beholde tryggheten, men samtidig vil jeg kunne bruke min kreativitet og frihet. 

For slike som meg er det ideelt å jobbe i ulke type jobber, der jeg har ulike roller. Vi har jo alle ulike egenskaper og i ulike jobber spiller en ulike roller, men samtidig gir ulike jobber forskjellige statuser.

Det å kunne jobbe noe som frilanser, det gir meg frihetsfølelsenes. Jeg føler meg da som noe rampete, det å kunne bestemme over egen tid.   Men jeg kunne ikke tenkt meg å bare jobbet som frilanser på grunn av den utryggheten denne type jobber gir. En må vite at lønningene kommer inn, for å kunne betjene hverdagens utgifter. 

Dette er jo et i-landsproblem, og jeg bør være glad for å ha muligheter til å kunne velge ulike hverdager. Dette er faktisk ganske viktig for min hverdag, men jeg vil alltid være i den evige konflikt mellom frihet eller trygghet. Det å kunne bidra økonomisk er faktisk ganske viktig for meg. Men til spørsmålet frihet eller trygghet, svarer jeg «Ja  takk, begge deler».

En god latter skaper fred

Da jeg var liten var verden delt i to øst mot vest. I vesten bodde det stort sett bare snille mennesker, og i østblokken bodde det bare slemmer eller undertrykte mennesker som var hjernevasket med kommunistenestankegang. Vi som bodde i vesten kunne tenkefritt, og det var vi som hadde rett. Heldigvis var det gode norske kristne som smuglet bibler inn i landene i øst, det som rart var at etter glasnost viste det seg at det var både prester og aktive menigheter i disse østblokklandene.  Begge sider spionerte på hverandre, og dette oppretthold terrorbalansen. Vi var ikke redde for om det ble atomkrig, men vi var usikre hvor tid den kom. 

På søndagskolen sang vi «Stakkers barn i hedningeland», og hedninger var de stort sett land lagt mot sør, heldigvis for dem sendte vi misjonerer ned, slik de kunne lære om Gud og  vi gav fattige barn mat. Disse bodde stort sett i Afrika og i India. At en av de eldste menighetene i verden ligger i Etiopia visste vi ikke, og vi brydde oss heller ikke.  I de seneste år har jeg blitt kjent med flere fra det afrikashorn, og de er som folk flest nemlig hyggelige.  

Andre land i sør var det stort sett bare krig og konflikter, men dette var konflikter som ikke angikk oss. Der bodde det muhammedanere, og de var «flik flakker» spesielt de som bodde i arabiskeland.  Men dette var kulturer som var totalt fremmede, men vi visste at de var rike.  De var millionærer på grunn av oljen, og alle hadde harem.  Disse var jo også barn av Abraham, og dermed kunne vi ikke kalle hedninger, det var stort skille mellom muhammedanerne og hedningene.

 

Kunnskapen om andre land fikk vi fra tegneserier som Asterix. Der læret vi at verden var noe mer nyansert enn vår enkle lille verden, der alt var stort sett svart/hvit. 

Det kom flykninger i min barndom også, men de var stort sett fra Sør- Amerika og Vietnam, og dette visste vi var greie folk. Vi lærte dem å kjenne, og vi lærte vi at de var stort sett som oss, nemlig hyggelige folk. 

Etter vært kom det flere flykninger og fremmedarbeidere til vårt lille kongerike oppe i nord. Andre ting skjedde, glasnost kom  med perestrojka. Verden ble helt fullstendig forandret. Nå var naboene i øst blitt venner, og vi reiste til Øst-Europa, og vi oppdaget at de var hyggelige folk. De var neste som oss, de var som folk flest. Nå som vi var blitt venner med fiendene våre, måtte vi se etter andre vi kunne sette et fiendebilde på. Vi kan ikke ha være fiendebilde med mennesker vi vet ha humor.

Da fant vi muhammedanerne, som vi nå kalte for muslimene, dette var skumle folk, som bare drømte om å sende bomber i hue på oss gode kristne mennesker. 

Det er klart vi kjenner jo alle muslimer, og vi alle har muslimer i vår omgangskrets, så vi vet jo at dette er bare tull og tøys. Vi vet at de fleste muslimer er som folk flest, hyggelige mennesker med humor. 

Personlig har jeg vanskeligheter med å gjøre mennesker som jeg kan le sammen med, til et fiendebilde. Dermed tror jeg at humor og latter  forandrer verden, mulig bør le mer sammen. Den energien vi bruker på å være redde, bør vi bruke til latter.

La meg leve i lykkelandet opp i nord

Nå ble Norge kåret som det lykkeligste landet å leve i. Det er ikke merkelig, vi har det godt og vi spiser oss mer enn vi trenger hver dag. Når vi da blir overvektige fordi vi har spist for mye, stiller samfunnet opp med slankeoperasjoner. Det samme skjer hvis jeg velger å ødelegge meg selv på motorsykkel, samfunnet stiller opp. Dette er verdier som det er viktig å ta vare på.

Det som kjennetegner lykkelandet er at det er stor likhet mellom befolkningen, og at samfunnet stiller lik opp, ikke for den du er, men fordi du er innbygger i landet. Noen spesielle helsetjenester må en ha spesielle leger med spesialkompetanse, noen ting er så spesielle at det er naturlig at det er kun et fagmiljø som har den nødvendige kunnskap. Et eksempel på dette er brannavdelingen på Haukeland sykehus. 

Noe av det vi som befolkning her i lykkelandet bør være stolte av er at vi har en spredd befolkning, og vi har et nesten likt helsetilbud til alle. Jeg vet at hvis jeg blir syk, blir jeg fort transportert til nærmeste sykehus, og jeg har like sjanser til å overleve med en god livskvalitet, selv om jeg bor på en fjellhylle i Hardanger. Jeg har også et lokalsamfunn som tar ansvar slik jeg er sikret når det skjer ting i naturen.  

Jeg lurer på om vi vil igjen bli kåret som det lykkeligste landet, hvis befolkningen som bor i utkantene får et forringet helsetilbud. Den gangen en småbarns pappa dør, på grunn av at sykehuset ikke hadde en akuttberedskap. Vil vi som samfunn kunne stille opp og erstatte en familiepappa, neppe.  

Det er nemlig det debatten om handler om hva som er rett og hva som er galt. Istedenfor å gjøre denne debatten om til en kamp om kroner og ører, er spørsmålet veldig enkelt: Hvilke verdier ønsker vi å bygge samfunnet på? Og hva som må til for å oppnå målet? Hva ville for eksempel Immanuel Kant ment? Kant hadde flere formuleringer av det han kalte moralloven. Den første av disse formuleringene er: Du skal alltid handle slik at du kan ville at den reglen du handler etter skal bli en allmenn lov.

Jeg undres på om styrene i helseforetakene har lest sin Kant, som hører til allmenn norsk utdannelse, legg merke til ordet, utdannelse, eller om de har forlest seg på økonomiske kalkyler, og sett seg blide på Adam Smith sine økonomiske teorier om markedsøkonomi. Jeg tror neppe Adam Smith tenkt noen gang at hans teorier skulle brukes til styring av offentlige sykehus.

Nei, la meg leve i lykkelandet oppe i Nord, der vi alle kan leve ulike liv, men få den samme hjelp når det som ikke skal skje skjer.