Drømmen er å bli foreldre sammen……..

Noen ganger drømmer jeg meg tilbake ti 1950-tallet, da mødre skulle være hjemme, men hovedoppgave var å ta  vare på mann og barn. Barna skulle være ute, mens mor vasket huset for femte gang på en uke. Selvsagt hadde en gjerne ikke vaskemaskin, så all klessvask må utførers manuelt med vaskebrett og koking. Intet press om å være flink, jobbe og jobbe, bare kose seg sammen med barna hjemme. Men det å være 110% avhengig av   å ha funne seg en snill mann, og være avhengig av mannes økonomi. Bare tanke gjør meg kvalm.

En mann som skulle ut å ordne opp i samfunnet, mens mor tok seg av hus og heim.  Nå i 2012 skal en kvinne være ute å ordne opp i samfunnet, men samtidig forventer alle at det er hun som skal ha hovedansvart  for hus, heim og selvsagt for barn.

Barna på 1950-tallet var lykkelige hjemme oss sin mor, en mor som måtte tie hvis hun viste at far forgrep seg på sine barn. Siden hun da var økonomiskavhengig av ham. Overgrep mot barn og kvinner skulle en selvsagt ikke snakke om. Når en bare tier så skjer det ingenting. Det er klart at dette var ikke noe som var akseptert, men en skulle ikke snakke om det.

Jeg tror at mange av de holdningene om kjønnsroller fremdeles lever blant oss. En kvinne som har barn er først og fremst mor, ikke individ. Dette er holdninger som lever blant oss, selv om de færreste tør å si dem høgt. Samtidig stiller det krav om at vi skal være i full jobb, der vi skal realisere oss selv. Vi har tross alt lange akademiske utdannelser bak oss. Men drømmen er kanskje å bake cup- cakes   til mann og barn, å kose oss hjemme. Siden vi lever i virkeligheten vet vi at dette ikke ville fungert i praksis.

Jeg tror vi aldri vil bli fornøde med den tiden vi lever i her og nå. Vi vil alltid kunne romantisere fortiden, og det livet flere tallet av kvinnene levde i på 1950-tallet. De kvinnene som begynte kampen for oss i dag, skal vi alltid gi dem den æren de fortjener, med å fortsette deres kamp om et likestilt samfunn.  

Det jeg tror kan være viktig for likestillingen i privatlivet er hvis omsorgspermisjon for barn, også blir mer likt fordelt mellom mor og far. Selvsagt skal en ikke stjele mer av morspermisjon å gi den til far, men utvide hele permisjonstiden til to år, fordelt et år på mor og et år for far. Men da bør også samfunnet skreddersy aktivitetstilbud som passer for menn og barn. En annen fordel med at permisjonen blir likt fordelt er at da blir det ingen fordeler med og ansatte menn fremfor kvinner, siden byrdene for arbeidsgiver blir likt fordelt mellom kjønnene. Tenk så kult fedrene ville ha hatt det i denne lange pappapermisjonen. Vi kunne ha fått servert middag når vi kom hjem fra jobb, og kunne klaget over at han maste fordi han var pratesyk etter en dag alene med et lite barn. Noen vil kanskje ha innvendinger imot at dette vil koste for mye. Barna våre er framtiden og dermed må samfunnet prioritere de små menneskene, som skal bli nyttige samfunnsborgere, og av dette kan en forstå at barna er en ressurs det må prioriteres i velferdsstaten.