Jeg er så glad jeg har døtre:

Noen ganger ser jeg på de to søte jentene mine, og jeg blir minnet om hvor glad jeg er at begge er friske og normalt fungerende. Uten noen diagnoser. Jeg håper at de kan gå igjennom livet uten spesielle problemer. Jeg vil de bare skal kose seg. Selvsagt vil jeg at de skal få noen utfordringer her i livet, men for det meste vil jeg at de skal ha det gode liv.

En kan selvsagt stille seg spørsmålet om behovet for diagnosesetting på barn, det sier mer om samfunnet og samtiden, enn det sier om barna. Det er vel like viktig å stille diagnose på utviklingen, som å stille diagnose på personer.   Noen ganger når jeg snakker med folk om barn bruker de diagnoser og faguttrykk som jeg som har studert spesialpedagogikk og pedagogikk har problemer med å forstå.  

Sannsynligheten for at mine barn skal greie seg  er rimelig stor. For det første er de født som hunkjønn, det styrker muligheten deres for å oppleve skolen som et sted for anerkjennelse. Som de fleste av oss vet er skolen en arena for anerkjennelse og krenkelse. Samtidig har de forelde som gir dem kjærlighet, og de vet de er ønsket og at vi er glade i dem. De groveste formene for omsorgsvik er, foruten om overgrep, mangel på kjærlighet. Dette tenker jeg på hver dag jeg er med barna mine, hvor viktig det er at de skal føle seg elsket.

Jeg vil så gjerne gi dem relasjoner til framtiden, og at de forstå at alt kommer til å gå bra.  At i framtiden da skal alt bli så mye bedre.  Jeg er glad for at de er jenter siden jentene har greid overgangen til kunnskapssamfunnet bedre enn unge menn. De unge mennene hadde sin storhetstid i industrisamfunnet.

Men vi har sett eksempler på unge sinte menn, i USA og Finland, der de har vist muskler ved å skyte vilt rundt seg på samme skole der de har følt krenkelsene. Jo, kraftigere folk blir dyttet ut, jo kraftigere kommer de tilbake.