Daue mens de lever

Det verste jeg kan gjøre med mitt liv er å være dau mens jeg lever. Jeg har alltid med at det er noe av det verste en kan gjøre med det livet vi vet at vi lever. 

Noen ganger føler jeg at hverdagen kan være ufattelig kjedelig, og noen ganger synes jeg at livet dreier seg bare dreier seg om det å overleve. Samtidig sier jeg til meg selv at det er jo dette livet jeg har valgt. 

Jeg har valgt mitt liv, jeg har valgt å være mor, kjæreste, de studiene jeg har gått på og ikke minst de jobbene jeg har hatt og de jobbene jeg har.  Noen valg jeg har gjort har vært helt på trynet, men selv om det virket helt på trynet kom det noe godt ut av det. 

For meg personlig skjer det alltid noe, de gangene jeg mener at livet er veldig stabilt og behagelig, og dette for meg til å få følelsen av å leve. Det gjør at jeg ikke kan være dau, mens jeg lever. Jeg kan det å bite tennene sammen, kjempe videre for å greie mitt liv og gjøre mitt liv mere spennende og behagelig. Jeg ønsker nemlig at levet skal være stabilt, men samtidig ønsker jeg å være i bevegelse og forandring.

 Det er faktisk følelsene mine som gjør at jeg vet at jeg er livet, mine følelser på godt og vondt. Det jeg opplever i nedgangsperiodene, for meg til å sette pris på oppgangsperiodene. De lykkelige oppgangsperiodene, da jeg har overskudd til å starte opp nye prosjekter. Disse periodene hvor jeg jobber frilans ikke fordi jeg trenger det økonomisk, men fordi jeg vil. Det kreves nemlig en  god del stabilitet, for å kunne jobbe ustabilt. 

 Jeg er rett og slett avhengig av både positive og negative følelser. Det er klart jeg liker ikke å grine meg i søvn, men det er nemlig det som har gitt meg styrke. Styrke til å greie en ny nedtur, og jeg vet  at jeg er elsket og at jeg vil kunne reise meg igjen. 

Jeg synes det er skremmende at leger kan skrive ut lykke på resept til unge mennesker. Muligens legene skulle ha rådet dem til å ta seg en fest, gjøre mindre lekser, komme seg ut  og ha det moro. Nei, de skriver ut lykke for at et stabilt følelses liv, det å leve er ikke at å ha stabile følelser.

Jeg er for medisinering til sykemennesker og mennesker som har opplevd noe ekstra ordinert for eksempel hvis en har mistet et barn.  

Men jeg har en følelse om at legene skriver for lett ut resepter til unge mennesker, før de skal begynne å leve livene deres. Resultatet er at de blir avhengige av disse pillene, og greier ikke å takle livene sine uten disse. Det er klart at det å greie seg igjennom kriser er en teknikk som kan lærers, og det kan kun læreres med å oppleve kriser eller veiskiller i livet. 

Filosofen Martin Heidegger mente at veiskiller i livet er det som gjør at livet forandrer seg, og dette utvikle livet. En blir nemlig tvunget til å gjøre valg, og det som kan virke tragisk kan en snu til noe positivt. 

 Som jeg tidligere har vært inne på at det verst som kan skje et menneske er å være dau mens en lever, og det å se nedgang og negative følelser som en sykdom, gjør at vi tar livet av selve live. Nei, la oss få oppleve nedturer, slik at vi kan blomster i oppturer.