Det var en gang et menneske, eller er det en biomasse med gener?

Det eneste som er sikkert har i livet er at jeg skal dø, og høg sannsynlig kommer jeg til å dø av en av de sykdommene jeg er disponert for. Da min far fikk hjerteinfarkt utalte min svigerfar, som kjente min familie i Finnmark: «Dette er jo helt naturlig de har dårlig hjerte i den familien, hele gjengen for problemer med hjerte». Det som var artig med denne uttalelsen var at hjerteproblemer var ikke noe særlig kjent problem i familien til min far fra Skien, selvsagt kjente vi familien i Skien bedre og  der kjenner vi alle dødsårsakene. Dette viser at andre som kjenner familien, også kjenner deler av oss, som vi muligens ikke kjenner så godt selv.  

Jeg har selv testet meg for arvelig underlivskreft, heldigvis var jeg ikke disponert for denne sykdommen. For meg var det en befriende å vite at jeg ikke er disponer. Grunnen til at jeg valgte å ta denne gentesten var at jeg ville forebygge muligheten for å få disse sykdommene. Før jeg tok testen ble jeg forklart av en genspesialist hva denne testen innebar. Det er ikke min skyld at jeg har de genene jeg har, men jeg må leve mitt liv utfra de gene jeg har fått av tidligere generasjoner. 

For meg er retten til å vite veldig viktig for å forebygge sykdom. Selvsagt har også andre retten til å ikke vite. Da jeg tok testen var jeg godt forbrett på hva jeg skulle gjøre hvis jeg var disponert for denne kreftformen, men jeg tok også testen for mine barn, for hvis jeg er disponert er det høgere sannsynlighet for at mine barn er disponert for denne kreftformen. Samtidig er jeg forpliktet ovenfor mine barn å leve, og holde meg frisk. 

Genene mine er min ressurs, det er faktisk det som har gjort meg til meg, med min familiehistorie. Mange av de opplysningene vi vet om familien har blitt bekrefte via gentester, og vi har altså fått bekreftet genetisk at historiene er sanne. 

Nå kan man ta blodprøve, av små fosteret før de er 10 uker gamle, å finne ut av hele arvematerialet. Jeg lurer på om dette vil kunne påvirke vårt forhold til andre mennesker. Hvem skal ha disse opplysningen for eksempel helsevesenet, forsikringsselskapene, foreldrene eller barnet selv?

Denne kunnskapsutviklingen skjer i dag, og kunnskapen vil utvikle seg i rekordfart. Først og fremst er dette en verdidebatt, og vi må diskutere det etiske med disse opplysningene. Men det skjer ikke, vi blir overrasket hele over hvor mye en kan fortelle om oss selv utfra genene. Som vanlig diskuterer synserne i samfunnet, uvesentlige ting, også glemmer de hvordan teknologiene og kunnskapen som kan forandre synet vårt på hva et menneske er.

Personlig har jeg bare positive erfaringer med bruk av gentesting, blant annet har jeg fått en ny familie i Canada, slektninger som vi har fått bekreftet via en gentest er slektninger, og nå er vi blitt gode venner på facebook.