Med eller uten utdannelse

På fredag avlivete Dagblad myter og sannheter vi har lært. For eksempel at det lønner seg å ta utdanning. Klart det er vanskelig eller riktigere sagt umulig å spå i framtiden. Det er klart  noen greier seg uansett. En kan også stille seg spørsmålet om det lønner seg økonomisk å ta en utdanning.  Heldigvis  har vi mennesker andre behov enn bare de økonomiske.

Blant annet har vi undringen og refleksjonen og behovet for ny input. Jeg tror vi alle har behov for å lære, og dette gjør vi hele tiden.  Når vi velger å studere lærer vi flere ulike fagområder.

For noen dager siden hadde jeg en veiledning med lyd/bilde. Dette var helt fantastisk. Jeg kunne sitte hjemme i stuen min å kommunisere ved hjelp av et dataprogram. Jeg tror dette er framtidens metode å drive med undervisning. Bare tenk hva det sparer miljøet , for transport av personer gir forurensning. Studerer kan sitte hjemme å følge forelesninger, samtidig der de kan være aktive på forelesningen. Dermed kan en være ute i distriktene samtidig være tilstedet, og på denne måten oppnå kravene om å være 80% tilstedet. Jeg er fan av all tekologi som gjør all for kommunikasjon mulig.

Dermed kan en få med seg en helhetskommunikasjon. Kommunikasjonen kan deles i verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Ved å dele språk har en et felles symbolsk uttrykk for verden, slik at vi kan forstå hverandre (Eriksen 1999:44). Hvordan en velger å formidle verbalt kan gjøres på forskjellige måter, det verbale språket er mangfoldig (Skogstad m.fl. 2002:416).  Formuleringen påvirkes av flere faktorer, disse kan være situasjonen, fagområder, holdningene til avsender og mottaker og disposisjoner. Det betyr at en må overholde visse regler. Ikke-verbale kommunikasjonskilder vi har: Gester, hodebevegelser, ansiktsuttrykk, øyebevegelser og kroppsstilling (Wadel 1999:25). Vi ser her at kroppsspråket er den vanligvis største bæreren av den meningen som formidles ikke-verbalt.

Tilbake igjen til om det lønner seg å ta en utdanning. Flere av de store gründerne mangler den formelle utdannelse, men samtidig kjøper de kunnskapsbasertetjenester for eksempel regnskapsførere.   Jeg kjenner også en som har sin formelle utdanning i skipsmekaniker, som avsluttet sin yrkeskarriere i toppledelsen i Statoil. Det som  skiller han fra oss andre er at han er sjelden høy IQ. Men for oss vanlige mener jeg at det er fornuftig å satse på en utdanning.

Nå som jeg sitter her å skriver kom jeg på en uttalelse fra en narkoman jeg kjenner at hans oppgave i livet var å ta imot andres tjenester, og dermed skapet han og hans likesidete mange arbeidsplasser. Dermed kan en forstå at det er flere måter å bidra til at samfunnet fungerer på, med eller uten utdannelse.   

Det var en gang en barndom

Etter den siste bloggen begynte jeg å reflektere over barndom og oppvekst.  Jeg vil begynne med senmiddelalderen, videre ser jeg på opplysningstiden. Etter dette vil se på 1800-tallet med kampen mellom romantikken og rasjonalisme. Tilsutt se jeg på 1900-tallet og 2000-tallet. Det morsomme med å skrive denne oppgaven, var å se hvordan samfunnet påvirker den enkelte sin barndom.

I senmiddelalderen sto kirken sterk, var en til knyttet primærnæringen, som fiske, landbruk og skogbruk (Thuen 2008:17). Dette var et samfunn der stor familien var et arbeidsfellesskap der far/husbonden syrte familien. Barns vilje skulle temmes, gjerne med straff. Det å straffe barna var faktisk en måte en vise kjærlighet siden det var viktig med disiplin. Det er jo klart at i dette samfunnet var det viktig at alle bidro for at familien skulle fungere, og dette gjaldt selvsagt også barna. På denne tiden kunne en se familien som en ”bedrift”, et arbeidsfellesskap, der alle hadde sin rolle for å få ”bedriften” til å fungere.

Opplæringen skjedde i familien, der mor og de andre kvinnene lærte jentene til de basisk kunnskapene  en kvinne trengte, og far og mennene i familien lært opp guttene til å bli menn. Hvordan få familien til å overleve med mat og husvære til familiemedlemmene. Men i de større byene Oslo, Bergen og Trondheim ble det 1100-tallet oppredet Katedralskoler dette  i hovedsak for å utdanne kirkensmenn, selv å de var åpne for alle (Thuen 2008:19).

I opplysningstiden, på 1700-tallet, forandret synet på barn seg. Dag Østerberg beskriver denne tids epoken med individet, fornuften og framskritte (Thuen 2008:53). Det kom nye tanker  om barnedom. Synet på barn forandret seg fra å være et ”tannhjul” i familiemaskinen til å bli et selvstendig individ. To sentrale personer i dette arbeidet var Locke og Rousseaus som er bærende fortankene på denne tiden. De hadde forskjellige måter å forstå barnet (Thuen 2008:55). Locke med sin adferdstekning og behaviorismen og Rousseaus som inspirasjonskilde for humanistiske og psykologi.

Rousseaus skrev boka Emile dette var en lærebok i oppdragelse, der han skrev om det naturlige barnet. (Thuen 2008:58) Det naturskapte barnet. Barnets naturlige krefter og impulser. Barnet har en egneverdig. Forholde mellom det naturlige barnet og det siliviserte barnet, få dette i en balanse. Hvordan en kan silserte naturbaret slik at de kan delta i et samfunn. Barnet skal innlemmes i kunnskap og i det sosiale samfunnet.

Locke et sentralt poeng i hans tanker var at barnet skulle ha en individualisert oppdagelse (Thuen 2008:55). Med dette kan den forstå at han ser barna som individuelle personer som trenger egen oppføling. Barndommen for verdi i seg selv. Barnet skulle ha en tilpasset opplæring, for å utvikle barnet mest mulig.

1800-tallet var en brytning tid der en gikk fra å drive med primærnæring til industrisamfunnet. Kampen mellom romantikken mot rasjonalisme. Den første tiden på 1800-tallet var det romantiske strømminger, og romantikkens ideal var at barn var naturlige vesen som var ubetinget gode. Forherlige gjøring av barndommen. På denne tiden utviklet det seg barnelitratur. Lek som kreative og nyttige prosesser. Barnets fantasiverden oppfattes som positivt og utviklende for barna. Men dette galt selvsagt ikke alle i de engelske   bomullsspinneriene var halvparten av arbeiderne barn (Thuen 2008:105). Med dette kan en tolke at det romantiske synet på barn og barndom galt hvis samfunnet og hjemmet hadde økonomi til å forherliggjøre barndommen.

Nå utvikler det seg en kamp om barna mellom samfunnet og kirken. Stat, myndighet og samfunnet vil ha en sterkere rolle i barneoppdragele. Fra midten av 1800-talle ser en barna som en samfunns ressurs. Behovet for ny kunnskap, en bruker for eksempel lesebok framfor bibel. Ivareta barnets behov for utdanning for å bli kompetente samfunnsborgere. Samfunnet for klasseskille, og det offentlige kommer sterkere inn i barneoppdragelses. Det er klart at i de tette industrisamfunnene for eksempel Odda og Sauda var klasseskille sterkere enn i steder de drev med primærnæringer for eksempel Værøy og Austevoll. Dette klasseskille kan den blant annet merke med at en dag i dag snakker om klassereiser, og at for eksempel gav Seljestad ut boka ”Klassereisen”.

Rundt 1850 opprives familie strukturen fra stor familien til mindre enheter, og det offentlige gikk sterkere inn i barneoppdragelsen (Thuen 2008:81).  I Norge ble lov om ”forsømte Børns behandlig” vedtatt i 1896 (Thuen 2008:141). Ansvaret for barneoppdragelse kan en dele i tre: Familie, private veldeighetstiltak og det offentlige.

Både psykisk og fysisk straff var akseptert i samfunnet, men dette ble kritisert blant annet i litteraturen (Thuen 2008:117). Vi alle husker lærerens oppførsel ovenfor Lille Marius, Kjellands bok ”Gift”. Fra 1920 avtar straff i skolen og det blir forbudt i 1936. I 1970 årene grensesetting er omsorg, men fysisk straff blir i  ikke aksepetet. Foreldre er motstandere av fysisk straff, men fribarneoppdrageles er heller ikke akseptert.

1950-talles husmorens som  hadde som hovedoppgave å ivaretar barn og mann (Thuen 2008:172). Mødrene skulle være hjemme mens barna var små, mødre som valget studier og/eller jobb mens barna var små ble ”uglesett” av naboer og av samfunnet.  Morskjærligheten ble synonymet med tryggebarn og den hjemmeværendemor var et familiepolitisk ideal (Thuen 2008:163). De barnehagene var for de mødrene som ville ha noen timer fra midt på dagen, et pedagogisk suppleringstiltak (Thuen 2008:168). I dagens samfunn ser en barnehagen som nødvendig for å barna skal få den pedagogiske hjelpen og få muligheten for å sosialisere seg.

Mor sto for den daglige omsogen, var det far som hadde styringen over fritida. Barna var mye ute å lekte, mens mor jobbet, med å holde hus og heim rent og i orden. Barna var ute å lekte, sammen med barna i nabolaget. Dette var barnas egen arena, og viktig for deres sosialisering. Dette var etterkrigstiden da landet skulle bygges opp etter krigen, og utdanning ble sett som nyttig for å bygge opp samfunnet.

 Enhetsskolen der alle skulle lære det samme uansett hvem man var ble sett som idealet (Thuen 2008), og i 1969 ble niårig grunnskole lovbestemt. Med reform 1994 ble retten til tre årlig videregående skole innført. Det norske utdanning løpet er nå barnehage, grunnskole, videregående skole og til slutt høgskole.

I 1970 for flere og flere kvinner lønnet arbeid. Kjernefamilien er den rådene familieorganisering. Samtidig var det kvinnene som hadde ansvar for hus og heim. Jeg husker selv fra min barndom på 1970, at de fleste av mødrene var hjemmeværende. Jeg husker også at de hjemmeværene så ned på de kvinnene som jobbet, men jeg husker også at yrkeskvinnene så ned på de hjemmeværene. En kan kalle den nye barndommen for den organiserte barndom,   den strekker seg fra 1975 til i dag. En kan si at sosialiseringen skjer i barnehage, skole og fritidsaktiviteter. En kan selvsagt stille spørsmål om barndommen i vår til for organiserte? Hvem har ansvaret for oppdragelsen? Er det samfunnet, skolen og/eller foreldrene? Hvordan vil fremtiden dømme dagens barneoppdragelse?

Jeg synes at det er et paradoks at arbeidsmiljøloven som skal ivareta arbeiderens fysiske og psykiske helse kom i 1977, mens barneloven som skal ivareta barns fysiske og psykiske  helse kom i 1981.

Skolen vil alltid være en del av det samfunnet vi lever i, og barndommen vil alltid blir påvirket av den samtiden. Jeg synes det er vanskelig som mor å skal kritisere vår tids barneoppdragelse. Jeg føler meg skyldig når jeg bringer og henter ettåringen  og treåringen i barnehagen. Mine små har nettopp denne barndommen, og sosialiseringen av deres skjer i barnehagen og på fritidsaktiviteter. Jeg husker når jeg gikk på babysangen, var det påfallende at alle mødrene hadde god utdannelse og gode jobber. Dette kan komme av at det koster, og det er bare de barn som kommer fra hjem hvor foreldrene er villig og kan bruke tid og penger på barna. 

Det tar en kvinne å føde et barn, men det tar en hel landsby å oppdra barnet

I dag er jeg hjemme fra jobb med syktbarn, eller det vil si hun er helt frisk. Men siden hun hadde feber i går, kan hun ikke gå i barnehagen i dag. Så dermed må meg og Lillemor en ekstra dag med kvalitetstid sammen. Akkurat nå sitter hun å leker med bakebrette sitt. Hun er veldig flink med hammeren. Jeg trøster meg med at hun for øve på finmotorikken. Jeg synes det er litt rart at vi alltid skal tenke på hva som er nyttig, når vi ser barna leker. Kan dette være en skade som vi lærere har blitt påført i studietiden?

For en tid siden snakket med en venninne av meg som er utdannet førskolelærer, hun mente at hun hadde et kart skille mellom hennesrolle som mor og pedagog. Hun påsto at hennes rolle som mor ikke var blitt påvirket av hennes yrke.  Hvis en ser ordet læring kan det defineres som:

”Læring er en relativt permanent adferdsforandring som oppstår på grunnlag av erfaring” (Hilgard og  Atkibson 1967)(Imsen 1998:53)

Dermed kan jeg ikke forstå hvordan en ikke bruker de kunnskapene en har som førskolelærer ubevisst og bevisst i barneoppdragelsen. Slik jeg ser det må det være en fordel å være utdannet førskolelærer når en skal gjøre sitt liv viktigste jobb. Det å skal være med på å oppdra sine barn til å bli gode samfunnsborgere må da være vår viktigste oppgave i livet. Jeg har hørt et afrikanskuttrykk som lyder:

”Det tar en kvinne å føde et barn, men det tar en hel landsby å oppdra barnet”.

I vår tid er landsbyen  skiftet ut med lokalmiljøet,   og med de kommunale tilbud som for eksempel barnehagen. Dermed blir   barnehagen en viktig aktør i den oppvoksende generasjonensliv.  Det er altså en arena for barn å sosialiseres.  Slik en kan forstå dette er den jobben som gjøres i barnehager utrolig viktig. Det er klart at den jobben som gjøres med det enkelte barnet, gir ringvirkninger senere i livet til den enkelte, men også for samfunnet.

 Da jeg jobbet i rusomsorgen brukte jeg å si at vi tok oppvasken for den likegyldigheten brukerne hadde blitt utsatt for tidligere. Det er viktig å tenke på at disse brukerne hadde gått igjennom det samme systemet som vi andre hadde gjort. Men dessverre hadde et eller flere av leddene sviktet disse individene med å se den enkelte. Det er klart at vi alle har et personligansvar for våre liv, men samfunnet vi lever i har også et ansvar.  Med andre ord er det å oppdra barn er kollektivtansvar.

Nei, nå må jeg passe på ettåringen som ikke lenger hamrer, men klatrer for øyeblikket opp skostativet,  på jakt etter noen nye sko å prøve.

Den vakreste gaven en kan gi til sin nyfødte

Vi må alle ta valg, å velge for ufødtebarn er vanskelig. Spesielt vanskelig blir det når en mangler informasjon. Jeg husker når vi ventet vår eldstedatter, diskuterte vi å ta vare på stamcellene hennes. Problemet var å få den informasjonen vi trengte for å ta et kvalifisert valg. Som foreldre ønsket vi bare å gjøre det beste for våre barn.

Vi søkte informasjon   blant annet hos jordmødre og av leger, og vi følte at vi fikk diffuse svar. Jeg fikk faktisk følelsen av at de manglet fakta om dette tema. En kan selvsagt stille seg spørsmål ikke dette er kunnskaper autoriserte helsearbeidere bør ha, hvis de mangler denne kunnskapen bør de skaffe seg denne. De har tross alt et informasjonsansvar ovenfor sine pasienter.

Tiden gikk, og selvsagt tok vi kontakt med  Cryo-save , dette er et firma som tar stamcellene ved fødsel. Her fikk jeg faktisk en del informasjon om bruk av stamceller ved behandling hva alvorlige sykdommer.

Det jeg savner er informasjon til gravide, og til allmennheten, om den nytten våre barn kan få ved at vi som foreldre har tatt valget for våre barn. Jeg forstår ikke at ikke alle har rett på en nøytral informasjon, slik at alle foreldre kan ta valget for sine barn. Nå er det basert på en blanding av flaks og kunnskap om foreldre velger å ta stamcellene til sine kommende barn.

Et problem med å bestemme seg for å ta stamcellene er selvsagt det økonomiske, det er nemlig ikke billig. For meg personlig er helsen til mine barn viktigere enn statussymboler. Derfor har jeg blant annet valgt å bruke pengene mine på å ta vare på stamcellene til barna, enn å kjøpe for eksempel nytt kjøkken. , noe som vi faktisk har behov for.

Jeg undrer meg på om vi vil i framtiden ha et helseklasseskilde mellom de som har foreldre som valgte å ta vare på stamcellene, og de som ikke har hatt kunnskapen eller tatt seg råd til å ta vare på stamcellene.

Jeg har fortalt mange om det valget vi tok, og tante av meg reagerte med å si:  ”Det er den vakreste gaven en kan gi til sin nyfødte”

Flinkiser på Facebook

Jeg var inne på facebook i dag, det som slo meg i dag er hvor utrolig flinke og sosiale alle er.  Det kan virke som at alle er så veldig aktive, med sosiale aktiviteter, men allikevel har en altså tid til å være på facebook.

Facebook er et fantastisk medium, der alle er venner med alle. Akkurat dette liker jeg med facebook.

Tilbake til oss som flikiser.  For noen år siden  kunne en se statuen  gjennom hus, bil osv. nå derimot skal vi i tillegg til dette være aktive på alle mulige fonter. Det holder ikke å si at i dag gikk jeg på tryne. Nei, det velger vi bevisst å ikke skrive om. Siden vi skaper oss gjennom de sosialemediene er det viktig å framstå som en vellykket på alle fronter. Det verste er når 40 åringer er mer sosiale og festene, enn 18 åringer, samtidig greier de også å ta eksamen i alt mulig,  trene hver dag, i tillegg greier de å føle opp ungene og delta alle mulige unge aktiviteter og selvsagt har en spennende jobber med mye reising .

Klart det å gøy å fortelle alle hvor flinke vi til en hver tid er. Det mest fantastiske er at vi kan leve på livsløgnen  om våre fantastiske liv. Der kan vi dyrke og skape vår  livsløgn, å få et spennende liv.  Uansette er livsløgnen viktig i våre liv, det er faktisk noe av det som gir gnisten i hverdagen.

Kanskje ikke det er så ille at vi alle blir fantastiske på facebook, der kan vi leve våre små liv samtidig som vi kan føle oss dronninger og konger. Vi alle blir finke på facebook, er ikke dette fantastisk.  

Smelteverkstomten

Helt siden nedleggingen av smelteverket har det vært en diskusjon hva tomten skal brukes til. Alle oddinger har en mening om dette. Det jeg synes det vittigste saken vi har lokalt i Odda.

Selvsagt har jeg mange ideer om hva området skal brukes til, problemet med mine tanker er at de strider mot alles ideer. Først og fremst sier jeg et klart NEI til kjøpesender, og ja til arbeidsplasser, kultur  og kunnskap.

Slik jeg ser for meg framtidens smelteverksområde:

·         Øvredel et kunnskapssenter, med litteraturhus

o   Kunnskapssenteret skal bestå av  tredjeår allmennfag Odda v.g.s., og studiesentret.

o   Et nasjonaltsenter for skjønnlitteratur

·          Små håndverksbedrifter, park og et lite tivoli

o   Smed, glassblåsere osv

·         Nedredel helsetjenester

For at det skal være liv og røre på området bør det være noe som tiltrekker seg mennesker nesten hverdag. Derfor kunne det vært fint hvis deler av Odda v.g.s. flyttet ned på smelteverkstomten, sammen med studiesenteret som i dag ligger langt ute på Eitrheim. Jeg er sikker på at flere hadde brukt studiesenteret hvis det hadde ligget i sentrum. Dette kunne selvsagt vært en begynnelse for å kunne utvikle et høgskolesenter i Odda. Spesielt hvis en kan kombinere dette med et nasjonaltenter for skjønnlitteratur.

Jeg tror at små håndverksbedrifter kunne vært et spennende innslag på tomten. Jeg elsker tivoliet i København, derfor kunne jeg tenkt med tivoliet i en mindre utgave i Odda.

Oddakommune kunne ha tilbud privatesykehus billig eller gratis lokaler, slik at de kan være villige til å etabler seg i Odda. På denne måten vil en kunne få pasienter, som reiser til Odda. Dette  tilbudet vil gi ringvirkninger til hele Oddasamfunnet. Både med at en kan få nye Oddinger, men også pasienter som vil igjen bruke tjenester i Odda. Det jeg kunne ha tenkt meg var et tilbud innen plastigkirurgi, siden dette kan tiltrekke pengesterke pasienter.

Livet er herlig

Jaaa, det er nettopp det livet er. Jeg velger at livet skal være herlig, og hokus pokus  det blir herlig. Er ikke det fantastisk.

Selvsagt kunne livet, og ikke minst denne dagen, vært pyton, hvis jeg hadde bestemt meg for det. Jeg nevner bare noe av det teite som har skjedd i dag. Ettåringen holdt meg våken store deler av natta. Det er bare til å se ut av vinduet, vi burde kanskje ha begynt å bygge på arken. Det er altså ingen problemer med å være negativ.

Men når historien om meg skal fortelles videre velger jeg at den skal fortelles positivt, med mye latter og godepoenger, spesielt de tragiske delene.

Eksistensialismen mener at vi alle former livene våre ut fra valg. Det er klart at vi alle gjør kloke og teite valg. Vi kan faktisk velge å la være å velge, men da tar en jo også valg. De gode valgene kan en nyte, og de ukloke valgene fører nok til noe godt det bare tar litt ekstra tid.

Vi har det bra, vi lever jo i et av verdens rikeste land. Det er mer sannsynlig at vi spiser oss i hjel, enn at vi dør av sult. Vi har også en godt utbygget velferdsgoder , og det er bra. Vi vet aldri hvor tid vi kan få bruk for velferdsstaten. Det rare er at det finnes individer som bare klager og syter. Klart det finnes folk her også, som har god grunn til å klage, men jeg tror ikke det er disse som klager mest.

Jeg tror at de som klager mest har valgt å ha en negativ holdning. Uansett hvor godt de hadde hatt det ville de ha klaget.

Livet er herlig, og dagen  i dag er god, men morgen dagen blir nok enda bedre. Det beste av det beste er at det er snart helg, og at denne helgen skal bli full av muligheter og valg.