Våre søte jenter og våre tøffe gutter

Jeg snakket med en venninne i dag om våre søte små.  Hvordan de hadde forandret seg fra å være søte babyer til bevisste forbrukere. Nøye med hvilken type klær de skal ha på seg. Min treåring vil for eksempel nesten bare ha Hello Kitty klær og ting. Noen ganger lurer jeg på hvilke verdier vi gir våre barn, når vi godtar deres ønsker.  Det er tross alt snakk om billige klær. Jeg lurer på om vi som foreldre hadde synes dette var like morsomt hvis det var snakk om dyre klær. De må jo ha klær, derfor kan det være Hello Kitty uten noe problem.  Kjønnsbevisste er  de små, jeg prøvede en gang å ta på treåringen noen grønne sokker, da hylte hum ”æsj” , det var guttesokker. For henne var dette en katastrofe.

Senere i livet vil denne kjønnsdelingen bli sterkere, og mine små piker vil sannsynligvis få en høgere utdanning, enn sine guttekollegaer i barnehagen. De vil også sannsynligvis få dårligere betalt enn guttekollegaene. Dette er fordi de sannsynligvis vil velge et yrke som er dårligere betalt enn sine guttekollegaer.  

Jeg ønsker at mine barn skal vokse opp til å bli gode, lykkelige og at de skal kunne bidra positiv i samfunnet. Dette er vel ønsker alle foreldre har for sine barn. Men jeg synes denne kjønnsrolle delingen er blodig urettferdig.

Det rare er at hvis en mann velger et kvinneyrke for eksempel førskolelærer, blir de digget og forgudet hvor flinke og fordomsfire de er. Det tar ikke lang tid før de for en sjefsrolle på arbeidsplassen.  Dette skjer ikke når vi kvinner inntar den maskulinearena. Vi må bevise ovenfor  konstant at vi fortenner den rollen vi er blitt tildelt, og hvorfor skal vi gidde dette?

En del menn, men også kvinner, klager over at skolen har blitt for feminin, ja vel, men da kan jo menn begynne å jobbe på skolene som lærere og som assistenter. Det er jo menn som velger å ikke jobbe i skoleverket, og det er selvsagt også deres ansvar at skolen blir mer maskulin

En hylles til velferdsstaten

Noen ganger synes jeg livet er vanskelig, og jeg svartmaler alt og alle. Jeg tror at mine problemer er verdenstørste. Dessverre må jeg bare innrømme at problemene mine er peanøtter i forhold til veldig mange sine problemer.

For det første jeg bor i et av verdens rikesteland, jeg kan bli syk uten å tenke på om jeg har forsikringer eller penger til å betale for behandling. På fredag gjorde jeg et lite inngrep hos legen, selvsagt var dette nesten gratis.  Det er godt å ha denne tryggheten som velferdsstaten gir oss.  Dette er en trygghet vi tar for selvsagt, men er det en selvfølgelig?

Barna mine blir vaksinerte for å slippe enkelte farlige sykdommer, og jeg vet at trenger de noen form for behandling vil de få det.  Dette er noe av det jeg føler takknemmelighet ovenfor. Dette  er faktisk ikke en selvfølgelighet. Jeg vet at det ikke er lommeboken min som avgjør om mine barn skal få behandling, som mor synes jeg dette er fantastisk.

Dere som kjenner meg vet at jeg har vært mye på sykehus. Det som kjennetegner alle gangene er alle de som er der for å hjelpe. Alt fra renholder til overleger, alle med et fellesmål å få pasientene friske. Det er selvsagt  ting og tang i helsenorge som ikke fungere, men vi er heldige som har et så utrolig godt helsevesen.

Ja, vi er heldige som er født i Norge med alle våre velferdsgoder, som er så gode a vi tror det er slik det skal være.  Dessverre er det mange land som ikke har det samme god fungerende helsevesen.

Men noe en bør huske på er at alle har rett å få samme tilbud. Derfor må vi også ha lokalsykehusene, slik at alle borgerne kan få et tilnærmet likt tilbud.  Det hender at naturen ikke spør før den tar seg til rette, og for eksempel stenger veger med ras, og stenger folk inne på et lite geografiskområde. Når slike ting skjer, forstår vi hvorfor det er viktig at vi har et lokalsykehus med akutt og fødetilbud. Jeg forstår ikke hvorfor en skal bygge ned velferdstilbudet. Derimot  burde politikerne vært så stolte over at de kunne gi de samme velferdsgodene til alle borgerne, at de ikke engang nevnte det å legge ned lokalsykehus.

Ønsker alle en immaterialistisk adventstid

For å gjøre det helt klart jeg elsker adventstida og jula. Jeg elsker det med at familien samles, og alle skal vise at vi er glade og bryr oss om hverandre. Denne tida som er fylt med håp, forventninger og takknemlighet, ikke mas, forbruk og egoisme. Denne tida som vi viser vår raushet med å gi hverandre gaver og tid. Det er de mellommenneskelige forhold som jeg mener bør være i fokus, og det å gi hverandre tid.

Når jeg tenker på den perfekte jul, tenker jeg på Snekker Andersen og nisseungene. Nissene fikk det de ønsket seg med  enkle midler, de hadde heller ikke så skinnsyke krav.  Det er nok flere husmødre som er utslitte før jula er her. Husmødrene på 1950-tallet er forblide, et ideal, for mange av oss i dag, men  disse hadde ikke fulle jobber ved siden av det å være husmødre.  Jeg tror ofte vi romantiserer denne tida, jeg tror nemlig ikke alle disse husmødrene var like lykkelige.

Det er klart jeg også lever her i nuet, og blir påvirket, så derfor har begge barna mine ny strikkete blånissegensere og rødnissekjoler, selvsagt har de nisseluer også.

Vi skal alle pynte og fjase fram til jul, for alt skal jo være så forbanna perfekt. Selvsagt må vi også ta oss tid til å være med på alt mulig julesosiale aktiviteter: Julebord, juleavsluttinger,  juleditt og juletatt, når vi først og fremst vil være hjemme å ordne med alt vi skal gjøre før jul. Faktisk mener jeg at disse sosialeaktivitetene er viktig, og er noe av det våre barn vil huske, dette handler nemlig å ta vare på hverandre.

Jeg synes at det er de immaterialistiskeverdiene som en bør ha fokus nå i adventstida, og se verdien av å være der for hverandre. I en travel hverdag er det lett å glemme det å ta vare på de mellommenneskelige relasjonene.

Ja, nå til slutt vil jeg ønske alle en riktig trivelig adventstid og en fredelig jul. Husk at noen ganger holder det at juleforberedelsene er en G+, og ikke en S. Men det viktigste er at vi har hverandre, for da har vi alt.

Kong Neptun og jeg

Det er noe med det å reise på sjøen, noen ganger er det helt stille, og andre ganger virker de som alle vetene og værgudene slår seg helt løs, og spiller ping pong med båtene. Men det  vanlige er at båten beveger seg i en god rytme.

Den gode rytmen båten beveger seg i, gjør en trygg og avslappet. Jeg tror at rytmen som båten har, samsvarer med hjernens egen rytme. Den samme rytmen som en mor bruker når hun suller sitt barn i søvn. Den rytmen som gir den gode følelsen. Siden jeg avstammer fra en slekt med sjøfolk ligger kjærlighet til å bevege seg sjøvegen i mitt hjerte, nedarvet fra flere generasjoner.  

I dag viser Kong Neptun sin styrke her ute på Korsfjorden, den samme fjorden som krusefikse i Røldal stavkirke ble fisket opp, men det er en helt annen historie.  Havet gir og det tar, og Kong Neptun er kanskje en konge som tar det han vil ha. Er det en ting Kong Neptun kan så er det å vise sin styrke, og vi mennesker på små i forhold  til Kong Neptuns krefter.  Men jeg tror at vi alle har godt av å oppleve naturenskrefter, så vil kan føle at livet er mye større enn oss og våre små dagligdagse problemer. Sette livet i perspektiv . Så jeg håper nå kjære Kong Neptun at du fører oss trygt i land.

ORD OVER EI GRIND

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke leser dikt, men det er et dikt som jeg synes er utrolig viktig, spesielt fordi av oss som jobber med mellommenneskelige relasjoner. Jeg hørte på radioen at Halldis M. Vesaas hadde brukt flere måneder på å skrive dette diktet. Det synes jeg er relativt liten tid med tanke på den visdom som ligger i diktet. Forskere har gjerne brukt flere år på å finne ut av det hun beskriver i dette diktet. Kanskje en skulle ha brukt mer dikt og poesi når en utdannet personer til å jobbe med andre mennesker. Det er kanskje poesien som beskriver kort det som skjer mellom oss mennesker, både på godt, men også de vonde følesene.  Denne visdommen burde vi som lærer kanskje benyttet oss mer av når vi underviser.

ORD OVER EI GRIND (Halldis Moren Vesaas).
Du går fram til mi inste grind
Og eg går fram til di
Innanfor den er kvar av oss einsam
Og det skal vi alltid bli

Aldri trenge seg lenger fram
Var lova som gjaldt oss to
Anten vi møttes tidt eller sjeldan
Var møtet tillit og ro

Står du der ikkje ein dag eg kjem
Fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset
Og tenkt på at der bor du

Så lenge eg veit du vil koma i blant
Som no over knastrande grus
Og smile glad når du ser meg stå her
Skal eg ha ein heim i mitt hus

Nettverk

Vi har alle hatt ulike venner i løpet av livet. Hva vi kaller for våre venner kan være noen en møter eller snakker med i blant, og det kan også være gamle venner som når en møtes sier det bare klikk så er vi i gang igjen med den samme gode samtalen.

Venner kan en treffe over alt for eksempel  kollegaer eller forbindelse med studier. Jeg tror ikke at en kan planlegge hvem en vil bli venner med, dette tror  jeg at en bare vet hvem en kan bli gode venner med.  En kan vel kanskje kalle vennene for nettverket. Det nettverket en har rundt seg, og de en kan spørre om råd.

Venner er noen en gjerne føler tilhørighet til. Det sier jo seg selv at noen mennesker trives en bedre sammen med enn andre. Noen mennesker føler en seg mer vel med enn andre, så enkelt er det.

Vi har formelle og uformelle nettverk. De formelle er nok de nettverkene som en offisielt bruker i en jobbsammenheng, men de uformelle er nok de en mener selv er sine venner. Noen en føler vil seg godt.  Jeg tror ikke en blir venner med andre fordi en vil ha goder av vennskapet, men   det er jo klart at noen venner kan også gi en profesjonelle utfordringer. Det er jo klart en velger gjerne venner med noen av de samme interessene som en selv.  Siden at en ofte utvikler vennskap i forbindelse med studier eller lignede, og dermed blir det naturlig at en reflekterer en del sammen. Men jeg tror at disse undringsreisene en kan reise på kan være utrolig nyttige for å utvikle seg profesjonelt. Som noen av dere vet, mener jeg at utvikling og ny viten gjør at en blir bedre som menneske, og den læringen en har på disse undringsreisene er utrolig viktige. 

Det er jo klart at en bruker alle de kunnskapene en har tilegnet seg i det profesjonelle.

Men er det lov å kalle gode venner for nettverk, eller er dette å misbruke vennskapet.  Dette er for meg et verdispørsmål, og det er derfor dette blir så vanskelig.  Det letteste kunne nå ha vært å kunne sette to streker under svaret, men på dette spørsmålet kan jeg dessverre ikke gjøre det. Jeg er faktisk usikker på denne problemformuleringen, derfor velger jeg å ikke svare.

Føleri følera føle tralala

Noen ganger møter en eller snakker en med mennesker fra fortiden. Det  rare er at selv om det er ca 30 år siden, det føles som  et helt annet liv siden, kommer mange av de samme følelsene tilbake som en hadde som 12 åring. Men samtidig som en vet  at tiden har gått, føler en at tiden har ikke har bevegd seg et minutt. En blir liksom den samme som en var for 30 år siden, og en tar på seg rollen som 12 åringen som snakker med den voksne.  En er jo ikke den samme personen, men en føler det samme som en gjorde for 30 år siden. Spesielt når en vet at vedkommende påvirket livet mitt direkte og indirekte positivt, altså en person jeg  alltid føle  takknemlighet til.    

Da jeg var 12 år hadde jeg ingen ide om hvordan live mitt skulle bli, det vet jeg faktisk ikke ennå. Vel, vel noen ting vet jeg.  Men jeg tror jeg hadde planer at jeg skulle ha et godt liv, og det har jeg faktisk fått. Jeg har alt hva en kan ønske seg nå. En snill mann,  to fine jenter, en jobb jeg trives i og mennesker rundt meg som er glad i meg fordi jeg er den jeg er. Jeg føler meg heldig her i livet, jeg lever på livets solside.

Jeg husker ikke hva jeg drømte om som 12 åring, men jeg husker følelsene. Disse følelsene som har bitt seg fast i kroppen min.  Jeg tror jeg som 12 åring følte utrolig mye. Kanskje jeg følte dette fordi det var mine følelser.  Så nå bare sier jeg føleri følera føle tralala.