Navigere i kaos

Noen ganger når jeg tenker på mine søte små jenter blir jeg urolig for deres egen framtid. De vil ikke ha den samme friheten som vi hadde. Vi som vokse opp i paradiset, hele sommeren lå vi i telt med venner i Blomkålskogen, og dagene brukte vi ute på sjøen i båt. Det var en utrolig frihet, uten voksen innblanding. Men samtidig hadde vi stabile voksne mennesker i nærheten vi kunne få hjelp av viss vi trengte det. Vi hadde mange voksne rundt oss, faktisk hadde vi hele nabolaget,  som ikke var redde for å korrigere oss eller kjefte på oss.  Hverdagen vår kunne altså være for det meste bare kaos, og lite organisert, men vi hadde et lite sikkerhetsnett.

Vi lever nå i en overgangstid der valgene ikke lenger blir påvirket av den sosiale og kulturelle setting. Vi er altså ikke født inni tunge strukturer. De unge menneskene skal navigere seg inni den nye verden. Friheten til enkelt menneske påvirker også usikkerheten av å velge. Siden å velge er også å tape flere muligheter, og dermed kan valg også være å drepe muligheter og/eller håp for framtiden.

I dagens samfunn der unge mennesker skal navigere seg i består av blant annet to viktige perspektiver samfunnetsvalgbarhet  og salgbarheten. Det vil alltid være folk der ute som vil selge sine egen skoletilbud til ungemennesker. I denne jungelen av tilbud blir det selvsagt nesten umulig å vite om en har gjort de rette valg. Dermed kan det lett oppstå kaos. Etter min mening er kaos bedre enn sikkerhet.  

Men vi lever i en verden der sikkerhet er noe av det eneste saliggjørende.  Som vi alle vet heter sikkerhet sinecure på engelsk. Ordet består av sine som betyr uten, og care som betyr omsorg. Med andre ord kan dette ordet oversettes til uten omsorg eller likegyldighet. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Hvis sikkerhetsbehovet til den enkelte og til samfunnet blir stor vil blant annet kreativitet bli skummelt, og da vil vi ikke greie å utvikle oss i framtiden. Derfor mener jeg at kaos kan være bra, og utviklende, framfor å utvikle et samfunn som bare er sikkert. Sikkerheten er altså en større fare enn kaos.

Jeg mener også at en av skolens framtidsoppgaver er å veilede unge mennesker inni  framtidenssamfunn. Dermed blir det nødvendig med lærere som har en kompetanse innen veiledning, og det å lære de unge å navigere i framtidens valg og kaos.  Det å kunne erkjenne at samfunnetsvalgmuligheter  og salgbarheten er bra, men det krever at vi behersker den nye verden.

Ledelse og retoriske ferdigheter :

De mest betydelige lederne gjennom tidene har hatt to vesentlige egenskaper felles, de har vært gode talere og lærere (Skogstad 2002:413). En lærer må ha greie på organisasjonens verdier, og må kunne formidle disse. Slik at medarbeiderne forstår innholdet, og ut fra egen vilje lever verdiene i praksis. For å være en taler, må en ha noen å tale til, forme talen å tydeliggjøre budskapet, for eksempel med en historie, med humor og/eller med å lese eller henvise til et kjent stykke poesi. En tale må ha musikalitet i seg, og være en samtale til tilhørerne. Å tale er ikke den kommunikasjonsformen som hverdagen til en leder består mest av, det er nemlig hverdagskommunikasjonen som for eksempel småprat med medarbeidere.  Hverdagskommunikasjonen kan en dele inn i den formelle og uformelle kommunikasjonen, og hvis ikke dette samsvarer oppstår det utydelighet, som igjen kan føre til mangel på troverdighet.

En kan si at ledelse er en kunstart, og kunsten består av å forme organisasjonen (Skogstad m.fl. 2002:401). Både organisasjonen målrettete virksomhet, organisasjonens psykososiale miljø og kulturutvikling i organisasjonen. Ledelse handler blant annet om hvordan ledere samspillet med de ledete, og hvordan de ledete handler seg imellom. De mellommenneskelige forhold på en arbeidsplass påvirker helsen til medarbeiderne.

Det er altså god økonomi å sørge for at relasjonene mellom medarbeiderne er gode. En arbeidsplass må fornye seg både faglig og menneskelig over tid (Skogstad m.fl. 2002:405). Ledelse skjer i samhandling med andre, og er et relasjonelt begrep. Den menneskelige fornyelsen er viktig fordi alle bør ha noe nytt å si, for eksempel en ny historie, nye morsomheter og lignede, dette er for å inspirere fellesskapet. Organisasjonen og ledelsen må legge til rette for den enkelte personlige utvikling, både faglig, menneskelig og samarbeidsutvikling. Samarbeidsutvikling kan en forstå som fagligsamarbeid eller som samværsutvikling. Begrepet samværsutvikling har med å gjøre hvordan trivselen er på arbeidsplassen, for eksempel hvilken aktelse og hvordan medarbeiderne kommuniserer med hverandre. Det er vesentlig at lederen forstår styrken i fellesskapsfølelsen, med å bedre kommunikasjonen til den enkelte medarbeider, som igjen øker hans/hennes samarbeidsevne. Dette er med på å bygge og vedlikeholde gode relasjoner mellom ledelse og medarbeidere. Det bærende elementet i alle organisasjoner er samtaler (Skogstad m.fl. 2002:420). Siden samtaler fungerer både som relasjon bygging og/eller vedlikeholding og som informasjonskanal. Å være leder varierer i roller og arbeidsoppgaver, det to forskjellige yrker å være rektor eller avdelingssykepleier. Noe vil de sannsynligvis ha felles, de har begge ansvar for andres arbeid, de har mandat for å gjøre noe på vegne av organisasjonen og de utfører viktige funksjoner for hele organisasjonen (Strand 2001:11). Andre fellesnevnere i arbeidsdagen til en leder er at det er komplisert å planlegge arbeidsdagen og mangel på tid til nødvendig gjennomtenkning. Dagene går med til uformelle og formelle møter. På grunn av dette bruker lederen mye av sin arbeidsdag til å snakke. Hvordan lederen kommuniser påvirker blant annet troverdigheten og tilliten de ledete føler ovenfor lederen. Dermed blir språket til lederen en viktig del av ledelsen  hans/hennes. 

Å bruke retoriske virkemidler er ofte nødvendig for å motivere og engasjere mottakeren (Skogstad m.fl. 2002:416). Lederen må være bevisst det retoriske, og bruke det bevisst når de skal motivere og engasjere medarbeiderne. For å kunne beherske dette virkemiddelet må en kunne mer enn bare faget. Med et stort interessefelt, har en sjanse for å se flere muligheter. Hvis lederen har en ensporet utdanning og interesser vil dette være kreativt dempende på organisasjonen.  Flere forskere mener at man holder på å ødelegge språket med at kildene til språkligutvikling er fjernsyn og video, informasjonsteknologi og fagutdannelse (Skogstad m.fl. 2002:416). Bruk av mange vanskelige faguttrykk kan føre til avstand mellom leder og ledet. Sokrates brukte ingen vanskelige akademiske faguttrykk, han snakket samme språk som samtaleparten (Svare m.fl. 2004:83).  På grunn av språkødeleggelsen blir de tradisjonelle språkutviklerne viktigere enn før, eksempel på dette er litteratur, historier, eventyr, kunst og musikk (Skogstad m.fl. 2002:416). Utdanning og trening i talekunst var en selvfølgelig for alle som skulle opptre offentlig i den greske og romerske oldtiden (Skogstad m.fl. 2002:416). Disse seminarene ble innledet av at deltakerne spilte en melodi på fløyte eller lyre. I dag er det flere norske bedrifter som har kulturtiltak for medarbeiderne, blant annet kan de ha kunstklubb, revygrupper og kor. Dette viser at ledelsen har forstått at utviklingen av hele mennesket er viktig for organisasjonen.  Tradisjonelt er ikke talekunst og musikk en del av lederutdannelsen i Norge, men musikalitet, kunstinteresse og litraturinteresse vil ha en positiv innflytelse på lederens språkutvikling og personligutvikling.  

Språk skaper en virkelighet. En leders oppgave er å få medarbeiderne til å tyde og oppfatte opplevelser og begivenheter på måter som er forenlig med organisasjonens mål (Colbjørnsen 2004:116). Lederen må informere de ledete om hva som skjer i organisasjonen. På denne måten for lederen være med på å forme virkelighetsoppfattelsen i virksomheten. 

Ved å ha god informasjonsflyt til medarbeiderne, vil en redusere usikkerheten, og dermed redusere løspraten i organisasjonen. Den mest brukte kulturpåvirkningsmetoden er å informere medarbeiderne. Fortellinger og historier formes av at en setter ord på hendelser og opplevelser (Svare m.fl. 2004:66). Dette kalles for narrativ teori. Hvordan en former fortellingen påvirker forståelsen av virkeligheten, og dette bør en bruke når en vil påvirke medarbeiderne. Lederen må være oppmerksom på fortellingens makt, og bruke dette bevisst når han/hun skal presentere verdiene for medarbeiderne. På denne måten kan han/hun forme virkelighetsoppfattelsen til medarbeiderne, slik at holdningen praktiseres i det daglige arbeide. Bruke fortellingens makt for å utvikle den enkelte medarbeideres samværsevnen. Lage normer for samvær gjennom historiefortelling. 

Medier og engler :

Noen ganger tror jeg at jeg er den eneste som ikke tror på spøkelser, engler og alle andre overnaturlige skapninger. Det er helt greit at en tror på dette, men det som irriterer meg er de som velger å tjene penger på andres frykt, lengsel og kjedsomhet. Faktisk tror jeg at de som studerer på for eksempel på engleskole, har en fantastisk opplevelse. Jeg tror også at de lærer mye der, men det er jo artig å lære nye fag nesten uansett. Ny kunnskap åpner nye dører til livet, og det å kunne se skaper i flere perspektiver beriker jo livene våre.   

Jeg er noe fasinert over den geniale foretningsideen, og hvordan enkelte bruker pressen for å markedsføre egne foretninger. Dette viser helt tydelig at pressen lar seg utnytte, som reklameformidler og som markedsføringskanal. Jeg lurer på om jeg ville ha fått samme mediadekning, hvis jeg bestemte meg for å starte opp en for eksempel engleskole.

Jeg har jo selvsagt også synskeegenskaper, jeg kan si til venner at det og det kommer til å skje, viss du gjør det. Dette er fordi jeg kjenner mine venner, og dermed vet jeg hva de vil gjøre hvis de velger å gjøre bestemte ting. Dette går på sannsynlighet, og ikke synkeegenskaper. Jeg har skremt vette av beskjente med å få rett i utfalle av for eksempel av turer. Dette kommer av at jeg har en stor fantasi og kan tenke logisk og ulogoisk deretter sette dette sammen igjen. Noen ganger har jeg vært så dum sagt dette høgt, deretter har det skjedd. Som sagt dette har ingenting med å være synsk, mer flaks og logikk. Jeg tror dette gjelder flere av de såkalte synskepersonene. Det er jo ikke noe problem å få folk til å tro på hva som helst, det ligger jo i den menneskelignatur å søke svar på vanskelige svar. Vi er jo dømte til å være frie, og vi ønsker jo lette svar på livet.

Nå tenker sikkert noen av dere at jeg ikke har et åpent sinn, og ikke er mottakelig for overnaturlige opplevelser.  Det er jeg helt sikkert ikke, men jeg velger og tror på det jeg ser. Av natur tviler jeg på alt, men jeg tror på mye. Men det jeg vet om mennesker er at vi liker penger og status, og det er klart at det er mange luringer i denne bransjen. Så nå gleder jeg meg til de for analysert fjærene fra engleskolen, og det skal bli bra at en skal kunne få en dna-analyse av englenes arvemateriell. Når en har fått bevist at slike skapninger eksistere skal jeg selvsagt tro på det, jeg har jo et åpent sinn.

Retten til ikke være noe nikkedukke:

I den siste tida har det vært en debatt om legene skal kunne nekte å utføre arbeidsoppgaver på grunn av samvittighet. Den første reaksjonen min var: Nei, nå må de gi seg, arbeidsgiver har trossalt styringsrett. Dette fikk de i jernavtalen av 1907. Men kan de kreve at arbeidstakere skal utføre oppgaver som strider mot deres overbevisning?

Som lærer er jeg stolt over å være i et yrke der de fleste lærere sa nei til at nazistene skulle overta styringen av skolen og hva elevene skulle lære. Det var vel bare lærerne og prestene som i samlet tropp sa nei til de oppgavene som nazistene påla dem. Dette var i motsetning til andre yrkesgrupper, som for eksempel politi og sykepleierne.

Jeg synes det er viktig at en skal kunne nekte å utføre spesielle oppgaver, hvis en personlig føler at det er helt feil. Legene har et spesielt yrke, deres oppgave er å være tett på mennesker både i fødsel og død. Deres hovedoppgave er jo å redde liv, og øke livskvaliteten til pasientene. Jeg kan faktisk forstå at enkelte kan få samvittighetskvaler, når de skal utføre enkelte oppgaver. Men selvsagt bør en da ha rutiner slik at pasienten for de rettighetene de har krav på.

Det er så utrolig lett å fordømme andre, spesielt når de har helt andre meninger enn det en selv har. Men det er viktig at vi er bevisste over at fordømmer fordummer. Det er ikke fordømmer disse legene har, men de har en overbevisning som er helt grunnleggene for dem. 

Jeg er stolt av å bo i et samfunn som legger til rette for at den enkelte skal kunne utføre sitt yrke, og fremdeles kunne ha meninger og overbevisninger som strider mot samfunnets holdninger og lovgivning.  For meg er det dette som er viktig i denne debatten retten til å si nei. Det å kunne følge sin egen overbevisning, ikke være en ”nikkedukke” ovenfor myndighetene, men rette til å tale for egen overbevisning og samvittighet. Dette er verdier jeg mener vi skal kunne ha i kongerike Norge, og ikke pålegge yrkesutøvere til å gjøre ting som strider mot deres egne grunnleggene verdier.

Hva er kjønn?

Jeg har en liten prinsesse som er utrolig kjønnsbevisst. Hvis noen våger å tulle med henne å si at hun er gutt, begynner hun å grine. For denne lille prinsessen er  kjønnet hennes en del av hennes identitet.

En kan stille seg spørsmålet: Hva er kjønn? Tidligere var det vanlig å skille mellom sosialt og biologisk kjønn. Simone de Beauvoir mente at de som liker enkle formuleringer vil definere kvinnen med livmor og eggstokker, og at hun er et hunndyr (Beauvoir 2000:51). Denne betegnelsen høres ut som en fornærmelse, men med stolthet definerer menn seg som hanndyr. En art kan altså deles inn i to typer individer: Hunner og hanner. Siden dette ikke er gjennomført over alt i naturen vil denne inndelingen være uklar, for eksempel rødnebb fødes som hunnkjønn, og kan utvikle seg til blåstål (hannkjønn) i løpet av levetiden. Ved fødselen blir en delt inni to kategorier, gutt eller jente (Drake m.fl.1995:45). Forskningen har generelt antydet at de ulike kjønnene har spesielle fordeler. Kvinners spesielle fordeler er språklige evner, kreativitet og gjenkjennelse av ansikter og ansiktsutrykk. Menn er flinkest i oppgaver som krever romforståelse og evnen til å orientere seg, løsninger av logisk og matematiske oppgaver og gjenkjennelse av former. Noen feministiske samfunnsvitere vil da referere til strukturelle, samfunnsskapte forskjeller mellom kvinner og menn, feminint og maskulint (Solberg 1995:32). En kan også si at kjønn er noe som skapes kontinuerlig gjennom individuelle og kollektive prosesser. Innenfor psykologisk kvinneforskning er det vanlig å dele mellom sosialt- og personlig kjønn (Solberg 1995:32). Det sosiale kjønn handler om hvordan de strukturelle rammer personens handlinger kan forstås og fortolkes. Mens personlig kjønn omhandler individers historie.

Psykologen John Grays har beskrevet kjønnsforskjeller med å beskrive kjønnene med generelle trekk (Drake m.fl. 1995:60). På mennenes planet Mars blir egenskaper som kraft, dyktighet, effektivitet og prestasjoner verdsatt. Her er de opptatt av utendørs aktiviteter, og er mer opptatt av gjenstander enn følelser og mennesker. På kvinnenes planet Venus verdsettes kjærlighet, kommunikasjon, estetikk og kontakt. Her bruker en mye energi på å støtte, hjelpe og ha omsorg. På Venus skapes verdiene ut i fra følelse, liv og kvalitet i forhold til andre. Det er viktig å dele personlige følelser enn å oppnå mål og suksess. En er opptatt av personlig utvikling, åndelige spørsmål og helbredelse.   

Det er altså vanskelig å ha en definisjon av kjønn, siden kjønn bestemmes av biologi, sosialt, kulturelt, personlig oppfattelse av kjønn og en kan beskrive kjønn med generelle trekk. Som en ser er kjønnsbegrepet et begrep som en kan belyse ved bruk av forskjellige innfallsvinkler, som alle belyser viktige sider av det feminine og det maskuline. En kan kanskje si at kjønn skapes i samspill mellom mennesker av ulike kjønn.

Kunder, pasienter, brukere eller biomasse???

Noen ganger synes jeg det er vanskelig å bruke rette begreper på andre mennesker og systemer.  Men jeg synes det er utrolig viktig å bruke rett begrep, siden det påvirker synet vårt på andre hvilke begreper vi setter på dem. Det kan også påvirke holdningene våre, som igjen kan påvirke handlingene våre. Dette mener jeg er viktig når en tenker på det etiske rundt mennesker.

Jeg har for eksempel problemer med å se min familie som mine kunder, som jeg skal selge meg til. Noen mennesker elsker vi helt betingelseløst. Derfor synes jeg det er feil å blande inn økonomisk terminologi på alle områder blir helt feil.

Jeg som lærer skal gi studentene mine kunnskaper, ikke nødvendigvis selge meg selv som formidler. Derfor har jeg problemer  med å se studentene mine som kunder, men derimot synes jeg at det er lettere å tenke på næringslivet som ansetter våre studenter som kunder. Det er jo de vi ”selger” produktet vårt til.

En kan også forstå hvorledes holdningene til våre er en del av vår kompetanse. Hvis det er en sammenheng mellom holdninger og handlinger, vil man kunne forstå behovet for opplæring i holdninger for å unngå uønskede handlinger i organisasjonen.

Dersom det ikke er noen sammenheng mellom holdninger og handlinger, vil det være unødvendig å jobbe aktivt med medarbeidernes holdninger. Dermed synes det vesentlig at en, når en ønsker å jobbe aktivt med holdningene til medarbeiderne, gjør dette fordi man mener det er en sammenheng mellom holdninger og handlinger. 

Ut ifra dette kan man forstå det å jobbe med holdningene til medarbeiderne er med utvikler det praktiske arbeidet til medarbeiderne. Siden oppfatningen om medarbeidernes holdninger påvirkes av deres handlinger. Derfor bør lederne være bevisste på hvilke holdninger og signaler de sender til medarbeiderne. Jo mer ønskede holdninger medarbeiderne har, jo mer dygdige medarbeidere.

Det kan altså være en sammenheng mellom hvordan brukere og pårørende opplever organisasjonens holdninger ut fra del-kompetansen til den enkelte medarbeider. Dette viser hvor avhengig organisasjonen er av den enkeltes medarbeiders holdninger.

Den terminologien vi bruker sier mye om oss, og ikke minst om hvilket menneskesyn vi har. Det er også klart at termologien sier også noe om makt. Selvsagt har en kunde  helt annen makt enn en pasient eller en biomasse.  En kunde vil ha en helt annen valg mulighet, siden det å være kunde innebærer å kunne velge mellom ulike selgere, enn en pasient eller en biomasse. Som kunde har en rett til valg, men når jeg er pasient overlater jeg min skjebne legenes hender.  

Det er altså ikke tilfeldig hva vi velger å kalle våre medmennesker, og jeg synes at vi bør kanskje reflektere over hvordan vi omtaler våre medmennesker og hvordan vi ønsker at profesjonelle yrkesutførere bruker når de omtaler oss:  Kunder, pasienter, brukere eller biomasse.

Noen av oss lever deler av våre sosiale liv på Facebook

Vi lever i et samfunn som forandrer seg stadig vekk. Det har skjedd utrolige forandringer i våre liv, bare tenk på PCen og mobiltelefonene. I denne utviklingen må vi alle være tilstede og lære  å bruke de nye tekniske hjelpemidlene. Jeg undrer meg på om PC er et hjelpemiddel i hverdagen, eller det er en livsstil forandring. PCen knytter oss sammen i de sosiale virkeligheter. I de sosialemediene kan jeg opptatere meg om andres liv. Dette gjør en ikke fordi en vil vite mest mulig om den enkelte, men fordi en bryr seg om den enkelte. Jeg synes det er letter å treffe gamle venner av meg igjen, jeg vet en del om livene deres, og dermed har vi noe å snakke om.

Jeg har til og med fått nye venner via for eksempel Facebook, dette er mennesker som jeg har interessefellesskap med. Dette gjør at jeg som småbarnsmor, som stort sett er hjemme, for dekket mine behov for et sosialt nettverk. Jeg kan føle at jeg deltar i verden, selv om jeg stort sett er hjemme med mine barn.

I følge Maslow er det sosialebehov viktig for vår evne til å ville utvikle oss selv, dermed kan en forstå at de sosialemediene kan være viktig for den enkelte og for samfunnsutviklingen. Siden samfunnet består av enkelt individer som utvikler seg igjennom felleskap med andre.

Vi kan sitte og studere, samtidig hvor vi kan være sosiale, og vi kan være med i et studiefellesskap samtidig. Desserre tror jeg ikke at diverse høgskoler og universiteter ser den muligheten som disse sosialemediene er. Dette viser at de som underviser i den postmordene tidsalder, har problemer med å se at vi nettopp lever våre postmordene liv.

Jeg forstår ikke hvorfor ikke alle vil være med på denne fantastiske utviklingen, der vi kan sitte hjemme å leve våre liv ut på skjermen sammen med gode venner. Faktisk er mange av de relasjonene jeg har fått med tidligere beskjente eller nye venner like sterke som mange vennskap jeg har hatt oppigjennom tiden. Venner kommer, og venner går, men de sosialemediene kan bringe venner sammen igjen.  Dette er jo fantastisk. Derfor for jeg fnatt av de som mener at for eksempel Facebook gjør oss avsosiale, når sannheten er at Facebook gjør en mere sosial i hverdagen.