Min fridag:

I dag har jeg fri, men selv om jeg har fri har jeg en del saker som må gjøres i dag. Sitter på kafé, og gjør ingenting. Det å faktisk gjøre ingenting gir en fantastisk deilig følelse i kroppen. Jeg begynte dagen klokken06:45 med å vaske klær, til sammen er planen å ta fem vaskemaskiner i dag, nå har jeg tatt tre. Nå skal jeg snart hente minsten i barnehagen, fordi hun skal til helsesøster.

Når vi er ferdige der skal vi på kafé sammen, deretter handle, og så skal vi hente treåringen i barnehagen. Planen er videre å jobbe noe i hagen, jeg skal plante noen roser.  Så er det middag som skal lages, og spises. Deretter er det leggetid, og det tar tid.

Så   nå bare nyter   jeg de 15 minuttene jeg skal være alene på kafé sammen med tekoppen min, og gleder meg til jeg kan sette meg ned igjen ca klokken 21.  

Jeg lærte et nytt ord denne uke nemlig  prokrastinering.  Prokrastinering er et uttrykk innen psykologien som innebærer utsettelse eller unnvikelse av en handling som skal avsluttes. Dette kan med føre stress, og at en ikke for det til. I morgen i morgen, men ikke i dag holdninger er lette å få i de tidene i livet, hvor en faktisk har dager som er pakket inn av ting som må gjøres.

Tiden er noe en føler bare flyr av vekk i full fart. Noen ganger   vil jeg rope stopp, men det nytter ikke da blir det bare mer som må gjøres i morgen. Men jeg tror alle skulle unne seg 15 minutter på kafé der en bare kan sitte å gjøre ingenting.

Riv dritten? Men hva vil da skje med dritten?

”Alle er enig med meg, og derfor har vi rett” sa en eldre dame til meg for en stund siden. Hun mente selvsagt at en skulle rive hele dritten på Smelteverkstomten. Siden jeg har respekt for eldre mennesker motsa jeg henne ikke. Jeg gadd heller ikke å starte opp en krangel der og da. Dette kan selvsagt vise at jeg unngår konflikter, eller at jeg har en smule med sosialkunnskap.

Smelteverkstomten er vel noe som vi oddinger elsker å diskutere, for og imot rivning. Dette er en diskusjon som inneholder mye argumentasjon angående det estetiske. Dette er jeg faktisk noe enig i for pent er det ikke, men det kan gjøres pent til Oddasstolthet.  Smelteverket som var med på å bygge opp Odda som en liten by indres i Sørfjorden. Med stolthet kan barna i framtiden si at der inne jobbet både oldeforelderne og besteforeldrene mine. Men det er klart hvis en river ”dritten” vil  barna ikke lære historien,  og vi mennesker glemmer lett.

Jeg har en venninne som er utdannet kjemiker som ikke lar egne barn leke på Smelteverkstomten, og hun gruer seg til den dagen en begynner med rivning. Først og fremst for alle stoffene som vil komme fram i dagen, stoffer som nødvendigvis ikke er så farlige hvis de for være der de er. Det er klart at det er ikke bare farlige stoffer i jorden, men også i bygningene.  Ja, hun frykter hva som vil skje med nærmiljøet den dagen det skal rives.

Altså det første en bør finne ut av hvilke stoffer som er i tomten og i bygningene? Hvilke skader kan disse stoffene gi? Hvor farlige er disse stoffene? Ut fra dette kan en diskutere om en skal fjerne disse stoffene? Hvordan en skal fjerne stoffene? Men befolkningen har rett på å få vite, hvilken miljøbombe det kan være å fjerne disse bygningene.

Ved Jernverket i Mo i Rana sa en arbeider:

”Vi pleier ofte å si det slik: det er rart med jernarbeider når han blir gammel. Dør han ikke, han ruster bort. Det høres kanskje ut som en vits, men det er alvorlig nok. Vi blir fulle av støv og sitt. Vi rustner sakte bort. Det blir å hoste opp støv hver enste dag, slik drar du lissom med deg et stykke av arbeidsplassen hjem” (Bjørnson 1997:17).

Dette ønsker vi ikke skal skje med våre barn som for den skjebnen i å vokse opp inders i Sørfjorden. Derfor er jeg også noe betenk i å la mine bar leke og springe rundt på dette fantastiske området, med så utrolig mye historie

Naturen er vakker, men skal en rive historien?

Jeg som nordmann er som alle andre nordmenn liker å være ute i naturen. Vi ser den ville uberørte natur som en av Norges viktigste verdier. I enkelte høgtider, for eksempel Påske, skal vi som nordmenn reise ut i naturen. Noen reiser ut på sjøen, og andre reiser opp på fjellet. Det å være med i den urørte naturen er vel ønske vi har for fritida vår.

 

Siden vi lever aktive liv med familie, jobb, fritidsaktiviteter, studier og venner, opplever vi at tiden ikke strekker til. Vi har problemer med å gjøre alt det vi vil, på grunn av at vi ikke har tid. Altså vi  må prioritere egen tidsbruk. Dette er kanskje grunnen til at enkelte velger å ta med seg kokk når de reiser til fjells. Ikke bare skal vi være sportslige på fjellet, men vi skal også fortære flere festmåltid, og kose oss.   Vi lærer jo av alle mesterkokkene hvor viktig maten er, og hvor enkelt det er å servere det ene festmåltide etter det andre. At dette tar tid og krefter i en hektisk hverdag, holder de kjeft om.

På grunn av tidspresset må vi komme oss fort til hytta eller båten dermed må vi ha veger. Vi har veken tid eller gidd til å gå flere timer for å komme til hytta. Siden vi også skal kunne leve våre sosiale liv,  samtidig mens vi er ute i ødemarka, bør vi ha tv,  internett og mobildekning. Dermed kan en selvsagt stille seg spørsmål om vi ønsker å reise ut i den uberørte naturen. Vi kan også stille oss spørsmål om det er noe særlig urørt natur igjen, og om vi ønsker å være ute i den urørte natur.

Det motsatte av natur er som kjent kultur.  Undertegnete mener at kulturopplevelse  kan være minst like stort som en naturopplevelse. Kulturen vil alltid fortelle oss historien om den samtiden den er skapt, derfor er det viktig å ta vare på vår historie slik at fortellingene blir fortalt videre til kommende generasjoner.  Fortellingene om et lokalsamfunn er viktig for at befolkningen skal føle tilhørighet, det å dele de samme fortelingene.

  

I Odda for eksempel vil historien om Smelteverke være viktig  i historien til oddingene. Det er alt for lett å si ”riv hele dritten”, men hva er det som blir revet samtidig? Vil en ikke samtidig rive noe av historien til Oddasamfunnet? I vår postmorderne samfunn vet vi at fortellingen og mytene vil skape samhold.  Med våre to nasjonalparker har vi naturen, men vi må ikke glemme å ta vare på historien og kulturen i denne lille byen inders i Sørfjorden.

Det klassedelte samfunnet, vil det noen gang forsvinne?

Jeg har bodd mange ulike steder i mitt liv. Det som har gjort sterkest inntrykk på meg er de ulike industristedene jeg har bodd, er at befolkningen er inndelt i klasser. Dette var noe vi vitset om i min ungdom, og da lærerne prøvde å forklare oss det hadde i vanskelig å tro på dette klassedelte samfunnet. Jeg som vokste opp i et nyetablert byggefelt på Sotra, de alle  utgangspunktet var innflyttere. Vi var kanskje det en kan kalle for byggefeltstriler. Alle var stort sett like.

 Men på små industristeder, har en et usynelig skille mellom dem som kommer fra slekter der familiene var bønder, arbeider, funksjonerer, høgere funksjonerer og akademikere.  Klassedeling av befolkningen er ikke noe nytt, Platon delte også befolkningen inni ulike klasser. Platon delte klassene i tre. Klassen for de næringsdrivende, hjelperne og vokterne

Platon hadde et dualistisk menneskesyn, kropp og sjel. Det er kroppen som dør,men sjelen vandrer videre. Sjelen mente han består av fornuft, vilje  og begjær. Det gode liv er å lage en balanse mellom disse elementene. Denne balansen oppnår man ved at fornuften utvikler seg til visdom, vilje mot og begjær til måtehold.

Klassen for de næringsdrivende selvsagt var det viktig at sjelene deres utviklet måtehold. Over denne var hjelperne og deres sjeler skulle utvikle vilje. Disse skulle beskytte statens mot indre og ytre fiender, og sørge for å beskytte lederne. De skulle også sørge for at lederens vilje ble gjennomført. Lederne eller vokterne var den øverste klassen i samfunnet. Deres sjels  oppgave var å utvikle visdom.

Gjennom lang utdanning skulle vokterne utvikle de egenskaper som kreves av dem i samfunnet. Filosofi var et av de viktigste fagene til en vokter, slik at vokterne skulle få den innsikt og ideene for å kunne skape gode borgere og en god stat.

Verken hjelperne  eller vokterne kunne stiftefamilie eller ha fast eiendom, slik at de ikke skulle utvikle egoisme og selvopptatthet. Både kvinner og menn skulle ha lik rett til utdanning, siden de hadde samme fornuft. Kvinner hadde altså adgang til de to øverste klassene.

For undertegnete er denne klassedelingen like fjern som det klasseskilde jeg har opplevd på industristedene jeg har bodd. Men jeg ser ikke bort fra at vi i dag har et like sterkt klasseskilde, nemlig det klasseskilde en har med de utdannete og de uten utdanning. Vi som nå lever i det postmorderne samfunnet, vil det å ha en utdanning være like selvsagt som det å spise hver dag. Jeg tror også det med å videreutdanne seg i ulike fagområder, er framtidens mennesker. Dessverre tror jeg at vi vil alltid vil ha et klassesamfunn. Kanskje ikke ut fra de materielle tingene, men ut fra den visdommen og dannelse utdannelse gir det enkelte menneske.

Altså når noen klasseinndeling forsvinner, vil vi mennesker alltid dele oss inn i nye grupper, og tror vi alltid vil gjøre det som skal til for å tilhøre vår gruppe.

Minner eller historien om vårt levde liv:

Noen mennesker kan reise jorda rundt uten å oppleve noe, men andre kan sitt på trappen å oppleve alt. Eller er det slik at noen ganger kan vi alle sitte på trappen å oppleve alt, eller reise rundt jorden å oppleve ingenting.

Noen av mine mest kjære minner, er de minner jeg kan dele sammen med andre. Disse minnene bringer oss sammen, minnene forteller vår historie. Det å skape historier sammen tror jeg er viktig, både i par forhold, vennskap og i familier. Betydningen av å leve våre liv sammen med andre.

Men andre minner vil vi ikke snakke om, dette er gjerne minner som er små private skatter. Vi  alle har minner vi ikke nevner for andre, men det er klart disse minnene er også betydelig, i å utforme vår historie. Den historien som er med på å skape våre liv. Måten vi tenker tilbake på våre levde liv er faktisk med på å påvirke vårt eget syn på oss selv, om vi har suksess eller fiasko.

Bruk av narraktiver har hatt innflytelse innen mange ulike fagområder som for eksempel: Historie, litteraturvitenskap, sosialantropologi, psykologi, sosiologi, helsevitenskap  og andre fag. Spesielt fag der som mennesket står i fokus er bruk av narraktiver aktuelt. Narraktiver er fortellinger eller historier.

Gjennom våre fortellinger/historier kan vi tolke og gjentolke vår tilværelse, samtidig så formidler vi våre erfaringer. Vi kan gjerne forandre fortellingen om vi ser det i ulike perspektiver, forteller vi i første person eller annen person. Fokuset vårt kan gjerne forandres ut fra hvordan vi forteller vår historie.

Vi forteller  våre historie hele tiden, i pauser på jobben til tilfeldige møter vi har med fremmede. Noen ganger forteller vi for å bygge nettverk eller vi ønsker å skape en allianse med et annet menneske. Alle mennesker liker at andre vil høre på deres historie, og det er klart at vet å høre andre sine fortellinger kan sette våre egne utfordringer i et nytt lys. Kanskje vi burde vært flinkere i hverdagen med å lytte til andres fortellinger? Det er klart at ved å fortelle gjør en seg noe sårbar, men det kan gjerne være godt å vite at ingen har hatt spesielt lette liv. Men noen er mer flinke til å fokusere på det positive, det som gjør dem til vinnere, enn å  tenke tilbake på alt det negative, da ender en bare opp som en bitter person.

Dermed bør vi tenke på dette når noen skal fortelle om deres liv, ha fokuset på det positivet. Slik at vi kan gjøre menneskene rundt oss som vinnere. Alt de har greit på tross av……….., på denne måten tror jeg at vi alle vil få en bedre tilværelse. Hvem teller tapte slag, på seiers dag…….

Det forunderlige samlivet:

Denne uka fikk jeg høre at to bekjente av meg er gått fra hverandre, dette synes jeg bare er trist. Jeg husker da de giftet seg, fordi jeg da fikk en forelesning av en kristen bekjent hvor mer stabilt ekteskapet var som samlivsform.  Dessverre varte ikke ekteskapspakten for dette paret. Da passet de kanskje ikke sammen, enkelt og greit. Ingen skal måtte bo sammen med et menneske en ikke vil bo sammen med. - Så enkelt er det.

Jeg tror ikke samlivsformen påvirker om en vil holde sammen, men at en deler samme oppfatning og ideer om hva et samliv er. Det er klart at hver enkelt har ulike oppfattninger om hva et samliv skal inneholde. Dermed synes jeg at det er vanskelig å kritisere voksne mennesker som velger å flytte fra hverandre.

Dette er blant annet grunnen til at jeg personlig er tvilsom til samlivskurs. Vel, samlivskurs kan være bra for par som er sikker og har tro på forholdet. Min mann var på et samlivskurs i barnehagen, der  lærte de  om kommunikasjon. Dette kurset hadde vi stor nytte av, med at vi fremdeles referer og ler av det de lærte der. 

Blant annet skulle en tenke på hvordan kommunikasjonen en har hjemme, dette er sikkert viktig, men er ikke dette å blande seg inn i livene til andre. Noen vil kunne oppfatte dette som noe som er rett og noe som er galt, men verden er ikke bare rett og galt eller svart/hvit. Jeg tror at dette kan faktisk skape problemer for enkelte.

Som den tyske filosofen Achenbach sier: ”Når man kommer til meg, får de med meg å gjøre”. Dette gjelder jo selvsagt også samliv. Den vi velger å bo sammen med, får man med oss å gjøre. Siden samliv er en rasjonell handlig, er det ikke bare opp til den enkelte om samlivet fungerer, men det samspillet som skjer når mennesker er sammen. Dette samspillet tviler jeg på kan lærers eller blir sterkere på grunn av et ekteskap. Jeg tror det er noe mer grunnleggende, rett og slett om en deler de samme oppfatningene og at en er villig til å ha med den andre parten å gjøre.

Jeg har også lurt på hvem som underviser på samlivskursene: Er det psykologer? Eller andre terapeuter? Er det noen som vil tjene penger? Er det de som har flere samliv bak seg? Eller er det slike som mine foreldre som har snart vært gifte i 50 år? Hvem er ekspertene på samliv?  

Fremmer egoisme lykke?

For en tid siden tok jeg noen bilder av jentene oss en fotokjede. Jeg bestilte bilder, og betalte ved bestilling. Det var for å få noen rabatter jeg betalt   med bestilling. En uke gikk, da fikk jeg vite at de hadde gått konkurs. Først ble jeg sinna, deretter ble jeg fortvilet. Jeg følte meg rett  og slett lurt. La igjen en haug meldinger på svareren deres, og sendte en haug med e-post. I går fikk jeg en SMS av de som hadde overtatt konkursboet. Jeg kan nå komme å hente bildene. Først ble jeg glad, deretter glad. Tenk at  nå skal få hente bildene mine.  Jeg må jo si at jeg er imponert over de som overtok konkursboet. Jeg synes altså at de handlet rett, i forhold til meg som kunde.

Dygd og rett handling mente Sokrates, fører til lykke. Dygd er et begrep som ifølge dygdsetikken knyttet til tekniske ferdigheter, men å ha en moralsk dygd betyr ikke å være flink til eller behersker en bestemt virksomhet.  Av dette kan en forstå hvor viktig det er å handle rett. Altså mente altså at rett handling fører til lykke.  Med dette kan en tolke at det å gjøre rett er en egoistiskhandling siden det gjør oss lykkelige. Men viss det gjør dem som overtok konkursboet lykkelig å gi meg bildene, må de bare gjøre det.   Sokratisk viste med dette at moral kan ha et egoistisk ansikt.

I psykologisk egoisme er en teori om menneskets faktiske motivasjon. Altså menneskes handling er styrt av å oppnå fordeler, og dette motiverer til handling. Det er jo klart at vår egen egoisme er et motiv for utvikling, det å kunne oppnå personlige goder. Detteselvsagt gjelde både ytre og indre motivasjon.

I mine ører klinger ordet egoisme negativ, men er det nødvendigvis det? I følge Inge Bø og Lars Helle i boka ”Pedagogisk ordbok” er det å være egosentrisitet: ” selvopptatthet, sinnelag som kretser om det egen jegs  tilstand og interesse”. Dette er jo bare negativt.   Hvis vår egoisme medfører at vi gjør det rette eller at det motiverer oss er det positivt.  Dermed kan jeg ikke forstå at en blir et bedre menneske av å kunne være  egoistisk, og en vil også kunne bli lykkelig av å handle rett.