Mine prioriteringer er mine prioriteringer

Jeg hørte på radioen i går, en debatt om kvinner som er hjemmeværende skal ha lønn for det arbeidet de gjør i hjemmet, eller om det er mannen som skal gi disse kvinnene lommepenger. Hvorfor skal vi skattebetalere betale for at noen er hjemme, og for å gjøre det koselig for familien. Fordelen disse familiene har er at det alltid er like ryddig, og fint brettete håndduker, men skal samfunnet betale for de hjemmeværende husmødrene? Er  dette noe samfunnet skal prioritere?

De sier at de prioriterer familien, ofrer egen karriere for at barna skal ha en trygg oppvekst. Dette er nemlig den livstilen de velger. Valget koster, og det må da være de som velger denne livstilen som må betale det koster? Problemet er at jeg tror ikke at de alltid velger denne livsstilen, men blir tvunget til dette valget av ulike grunner.  Selvsagt er det noen som har valget, men dette tror jeg er unntakene.

Klart jeg ville ikke hatt noen problemer med å være hjemmeværende, da ville jeg studert diverse fag og utviklet min horisont. Med å ta disse fagene ville jeg også forbrett meg på et framtidig yrke. Jeg ville kanskje også ha fått drømmejobben, nettopp fordi jeg viser vilje til forandring.

Noe annen som også hadde vært viktig for meg, er at jeg vil være økonomiskuavhengig av en mann.  For meg er det viktig at jeg vet at jeg  forsørge meg og mine barn, hvis det skal oppstå en situasjon i livet hvor det kreves. Dessverre lever vi ikke våre liv med sikkerhetsnett, men sikkerheten rundt livene våre skaper vi oss selv.  Dette sikkerhetsnettet skaper vi oss selv ved hardt arbeid. 

Det er klart at  hvis en arbeidsgiver skal velge mellom en med mye arbeidserfaring og en med mindre vil vel de velge den med mye arbeidserfaring. Den erfaringen en bygger opp mens en er yrkesaktiv er en viktig kapital for en arbeidsgiver, spesielt kombineres med en god utdannelse. Erfaring kan ikke erstatte utdanning, men erfaring kan være med på å utvikle en ny forståelse rundt faget.

Jeg prioriterer min familie med å bidra i felleskassen, og det med å kunne være i en utvikling. Det som er viktig for meg i en familiesammenheng er å hele tiden ha en stabilitet, mine barn skal bo i et stabilt hjem. For å kunne opprettholde denne stabiliteten må en ha en konstant endring og utvikling. Hvis ikke vil en bare stå stille. Mine barn skal alltid vite at vi som foreldre elsker dem over alt på jord, vi elsker dem så høgt at vi er villige til å jobbe, og det vil si vi må være vekke fra dem, for å få til all den stabiliteten og endringen for at de skal få gode liv. Jeg vil aldri kreve at andre skal betale for mine idiotiske prioriteringer.

Helvetesvalg:

Vi satt å spiste sammen på jobben, med et forsto jeg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg står nå i en vanskelig valgsituasjon, det jeg faktisk vil velge er: «Ja, takk begge deler». Noen ganger i livet er en   ta disse helvetevalgene. Det som er vanskelig er at fortsetter jeg som nå, vil hverdagen min blir omtrent som den er i dag. Velger jeg å gå tilbake, vil jeg også trives kjempe godt, med mennesker som utfordrer meg på flere plan.

Hvis jeg skulle sett på lønn, status og tittel er valget kjempe enkelt, men livet er mer enn dette. Livet handler også å ha en lett hverdag. Det handler også å være modig nok til å fortsette på noe en er usikker på. 

Det som jeg synes er det verste er at begge valgene innebærer mennesker som jeg er så utrolig glad i.  Klart at mennesker betyr mye i hverdagen.  Valg hadde nok vært mye lettere, hvis en ikke måtte forholde seg mennesker.

Det er så mye jeg savner som diskusjonene da vi spiste middag sammen, om alt fra politikk til forholdene i Kaukasus. Etikkdebattene vi hadde, og vi var utrolig uenige om noe så enkelt som hva er rett og hva som er feil å gjøre. Jeg savner den kunnskapen så ligger i veggene på en utdanningsinstruksjon, kollegaer som en måtte bryne seg på intellektuelt.    Fagdiskusjonene savner jeg, men først og fremst de utrolig flotte menneskene som jeg var stolt av å dele et fellesskap med. Det var ikke i de formellemøtene jeg hadde den bratteste lærekurven, men da jeg traff kollegaer på gangen. Jeg tror at den læringen som skjer i uformelle, er minst like viktig som det som skjer i formellemøter. En kollega sa en gang til meg: «Det som er det mest moro i denne jobben er å gjøre andre kollegaer gode»

Jeg savner til og med båtturene, og mine pendlerkamarater. Vi snakket ikke så mye sammen, men vi var sammen flere ganger i uka. Vi nikket til hverandre, og snakket bare sammen, hvis det skjedde noe. Dette var jo min hverdag i 6 år, og jeg hadde nok ikke holdt ut, hvis jeg ikke elsker det å være ute på reis. Den frihetsfølelsen det er å reise med båt.  Mennesket er skapt til å reise sjøvegen, ikke landevegen.

Hva som er det rette valget vet jeg ikke. Alle valgt er med på å forme livene våre, men noen vil forme livene våre mer enn andre. Jeg er livredd for å velge feil. Det jeg vet er at dette valget vil være med på å forme livet mitt radikalt, og siden det er et usikkert i hva framtiden bringer, synes jeg dette valget er kjempe vanskelig. Det hadde mye lettere hvis andre kunne ha valgt for meg. Sartre mente at vi mennesker er dømt til å være frie og ta valg, enkelte ganger kan denne dommen være frihetshelvete.  Nå angrer jeg faktisk på at jeg valgte å ikke ta valg, men ventet slik at jeg nå må ta dette helvetesvalget.   

Mine spådommer for 2014

2014 kommer til å bli et flott år for meg personlig. Jeg kommer til å bli lettere i sinnet enn det jeg var i 2013. Livet kommer til å gå greid. Noe  av svartsinnet fra 2013 vil jeg nok ta med meg, men dette tror jeg skal gå fort over.

Jeg kommer til å bygge relasjoner til andre mennesker,  noen av disse kommer til å bety mye for meg.  Disse relasjonene vil skje i jobbsammenheng, men de vil også påvirke meg som person. 

Jeg er usikker på hvor jeg vil jobbe på slutten av 2014, enten vil jeg gå tilbake til min gamle jobb, jobbe der jeg er nå eller jobber jeg med noe helt annet. Det eneste jeg vet er at det vil skje en forandring.

Det som er sikkert er at eldste datteren min kommer til å begynne på skolen, og dette vil hun oppleve som en enorm opptur, men hun vil nok også ha noen nedlag. 

Det er lite sannsynlig at min søster  vil bytte jobb, men det er faktisk noe muligheter for at det venter henne nye muligheter i løpet av 2014. 

Vi vil merke at vi har fått ny regjering, privat vil vi merke det med økte barnehagepriser  og vi vil få ubetydelige skatteletter. Flere kommer til å velge muligheten for kontantstøtte, og dette vil gå utover barn fra mindre resursfamilier. 

I den vestlige verden vil det vokse fram en bevegelse med null shopping,  og mindre forbruk. Det å ha en nøkternstrandert  vil vokse fram som idealet. Dette vil dessverre dill/dall-, kles- og skobutikker merke. 

Regjeringen vil stramme inn på anbudsreglene, og kutte ut smutthullet i anbudsreglene, når det gjelder helse. Det vil heller ikke være mulig å prioritere de offentlige aktørene.   Dermed blir anbudsreglene mer rettferdige.

I verden vil vi dessverre oppleve et urolig år, og vi vil oppleve en del kriger. Disse krigene dreier seg først og fremst om religion,  vi vil se en oppblomstring av ekstreme troende av ulike religioner, og dette vil påvirke medlemstallet i Humanetisk forbund.   

Pave Frans vil framstå som en modig pave, og komme med budskapet om mindre egoisme og mindre forskjeller i verden. Han vil også stå fram som en pave med det som jeg vil kalle for kristne grunnverdier.

Jeg holdt på å glemme å spå noe om de konglig, det kommer til å skje en kjempe skandale i et av de europeiske kongehusene, og dette vil få fart i debatten om republikk. Jeg håper at når 2015 kommer, bor jeg i republikken Norge, men dette tviler jeg på.  

Barn er barn:

Beklager mine barn er ikke Gussi- barn. De kler seg ikke med dyre merkeklær, men er mer opptatt av å være prinsesser i rosa og lilla. Mine barn er opptatt av hva de har på seg, men det er mamma og pappa som bestemmer deres klesvalg.

Lykken er når våren kommer, og de kan slutte med å gå med ull klær. Jeg vet ikke om de de dyre merkevarene har ulltøy, men personlig synes jeg at ull er dyrt nok. Personlig kjøper jeg nesten alt ulltøyet på våren, på tilbud.

De liker å skifte til prinsessekjoler når de kommer hjem fra barnehagen,  da sitter de å ser på TV og spiser kveldsmat i hver sin prinsessekjole. Jentene mine liker nemlig å fjolle seg opp, og føle seg vakre.   

Jeg personlig synes at  disse to prinsessene er verdens fineste prinsesser. Minsten er spesielt søt der hun sitter med prinsessekjole og  gravemaskinene sine, og mener at gravemaskiner er typiske prinsesseleker.

Mine små har nemlig fremdeles den visdom i seg, som bare små barn kan ha. Den ærligheten og den fordomsfriheten som bare små barn har, som ikke ennå har lært seg  alle fordommer og begrensinger de har i livet. Jeg håper at de aldri vil lære at livet har begrensinger. En gravemaskin er nemlig like mye prinsesseleker som gutteleker. 

Det som er viktig er at barna lærer verdivalg, og at vi som foreldre har et gjennomtenktforhold til de verdiene vi formidler til våre barn.   Barn er tross av alt barn, og skal toss av alt være i barndomsrike, til de blir store nok til at all deres visdom forsvinner, i jage på de materielle  godene.

Stabilitet og endring:

De søndagene jeg bare skal være hjemme med min familie er de dagene i året jeg liker best. Jeg liker å være sammen med mine barn, og bruke meste parten av dagen å lage middag. Det å sitte sammen, og spise, å nyte  fellesskapet.

Men samtidig er det disse dagene jeg har mest dårlig samvittighet.  Denne pytonen følelsen en for når en forstår at en kanskje tar feile valg i hverdagen. Vi vil så gjerne prioritere våre barn 110%, men livet krever mer av en, enn det en ønsker til en hver tid.  Men samtidig ønsker vi å ha endring i hverdagen, noe vi ønsker oss,  og det gir oss også energi til å yte ekstra.

Av helt egoistiske grunner kunne jeg godt tenke meg å være hjemmeværende med min barn, men jeg tror ikke dette ville ha fungert for meg i praksis. Jeg tror nemlig at mine barn ville ikke hadde  blitt mere lykkelige om de måtte være sammen med meg hele dagen.  

Dessverre tror jeg ikke at hverdagene deres hadde blitt like utfordrene hjemme med meg, som de har i barnehagen. Det de er utrolig flinke til i barnehagen er at de greier balansen mellom stabilitet og endring.

Faktisk tror jeg dette er noe av det viktigste en kan for til både på en arbeidsplass, men også i livet. Vi vil ha en stabil og forutsettbar hverdag, men samtidig vil vi også ha endring.  Jeg er glad for at jeg ikke lever det samme livet nå, som jeg gjorde for 15 årsiden, og jeg håper at livet mitt har endret seg radikalt om 15 år.

Samtidig vil jeg beholde trygghetsfaktorene i livet mitt, slik som familier og jobb, men jeg håper selvsagt at jeg utviklet med i løpet av 15 år. Det er selvsagt umulig å se på enkelt faktorer, og si at en håper at det og det er endret.  

Det som er sikkert er at det blir endringer. Det er endringene som gjør at livet blir rikt, men samtidig tenger en stabilitet for å ha trygghet i livet,