Synk eller svøm

Livet er ikke alltid like lett, og andre ganger er det helt fantastisk. Noen mennesker har evnen til å se det negativet i nesten alt, andre mennesker ser det positive i nesten alt. Noen mennesker ser det vanskelige i utfordringene, og andre tar alle utfordringene lett. Noen mennesker blir fort voksene, og andre mennesker leker seg igjennom livet.  Noen mennesker er seriøse, og andre mennesker blir sett som mindre seriøse. Noen mennesker liker det formelle, og andre mennesker liker det uformelle. 

Vi alle vet at arbeidslivets verste tidstyv er lange og unødvendige møter. Enkelte mennesker er veldig glade i å være i møter, og på disse møtene skjer det som oftest ingenting.  Derimot på de uformelle møtene mellom kolleger skjer nytenkingen og kreativiteten. For å tenke nytt må en være leken, og ha evnen til verbale ballspill. Det er i disse lekene som fører til nyutvikling. 

Det viktigste med møter er at en for i gang en kommunikasjon, og evnen til å kommunisere nye ideer og ny tekning skjer ikke i formelle møter, men med mellommenneskelige møter ute på gangen eller lignede. 

Personlig har jeg for eksempel lært mer pedagogikk i slike uformelle møter ute på gangen eller løsprat inne på et kontor, enn jeg har lært i formelle møter der vi har diskutert pedagogisk utvikling. Læringen i en organisasjon kan skje blant medarbeiderne i mellom, og dette bør ledelsen legge til rette for kan skje, framfor møter, som stort sett er tidstyver.   

Ordet ledelse kommer av det å finne leia, når kapteinen styrer skuta, finne den rette leia, uten for mange farer, se mulighetene og hvis det skjer noe må en velge: Synk eller svøm. De som greier å svømme med en gang greier seg som regel bedre enn de som synker sammen ned til kjelleren. 

Vi alle har opplevd situasjoner der vi kan gi opp, og «møter veggen» eller kan en kan begynne å svømme igjen. Det er gjerne de menneskene som er lekene og uformelle som er de som reiser seg fort igjen. De vet nemlig at ingen teller tapte slag på seierens dag.  

Det var en gang et menneske, eller er det en biomasse med gener?

Det eneste som er sikkert har i livet er at jeg skal dø, og høg sannsynlig kommer jeg til å dø av en av de sykdommene jeg er disponert for. Da min far fikk hjerteinfarkt utalte min svigerfar, som kjente min familie i Finnmark: «Dette er jo helt naturlig de har dårlig hjerte i den familien, hele gjengen for problemer med hjerte». Det som var artig med denne uttalelsen var at hjerteproblemer var ikke noe særlig kjent problem i familien til min far fra Skien, selvsagt kjente vi familien i Skien bedre og  der kjenner vi alle dødsårsakene. Dette viser at andre som kjenner familien, også kjenner deler av oss, som vi muligens ikke kjenner så godt selv.  

Jeg har selv testet meg for arvelig underlivskreft, heldigvis var jeg ikke disponert for denne sykdommen. For meg var det en befriende å vite at jeg ikke er disponer. Grunnen til at jeg valgte å ta denne gentesten var at jeg ville forebygge muligheten for å få disse sykdommene. Før jeg tok testen ble jeg forklart av en genspesialist hva denne testen innebar. Det er ikke min skyld at jeg har de genene jeg har, men jeg må leve mitt liv utfra de gene jeg har fått av tidligere generasjoner. 

For meg er retten til å vite veldig viktig for å forebygge sykdom. Selvsagt har også andre retten til å ikke vite. Da jeg tok testen var jeg godt forbrett på hva jeg skulle gjøre hvis jeg var disponert for denne kreftformen, men jeg tok også testen for mine barn, for hvis jeg er disponert er det høgere sannsynlighet for at mine barn er disponert for denne kreftformen. Samtidig er jeg forpliktet ovenfor mine barn å leve, og holde meg frisk. 

Genene mine er min ressurs, det er faktisk det som har gjort meg til meg, med min familiehistorie. Mange av de opplysningene vi vet om familien har blitt bekrefte via gentester, og vi har altså fått bekreftet genetisk at historiene er sanne. 

Nå kan man ta blodprøve, av små fosteret før de er 10 uker gamle, å finne ut av hele arvematerialet. Jeg lurer på om dette vil kunne påvirke vårt forhold til andre mennesker. Hvem skal ha disse opplysningen for eksempel helsevesenet, forsikringsselskapene, foreldrene eller barnet selv?

Denne kunnskapsutviklingen skjer i dag, og kunnskapen vil utvikle seg i rekordfart. Først og fremst er dette en verdidebatt, og vi må diskutere det etiske med disse opplysningene. Men det skjer ikke, vi blir overrasket hele over hvor mye en kan fortelle om oss selv utfra genene. Som vanlig diskuterer synserne i samfunnet, uvesentlige ting, også glemmer de hvordan teknologiene og kunnskapen som kan forandre synet vårt på hva et menneske er.

Personlig har jeg bare positive erfaringer med bruk av gentesting, blant annet har jeg fått en ny familie i Canada, slektninger som vi har fått bekreftet via en gentest er slektninger, og nå er vi blitt gode venner på facebook.    

Daue mens de lever

Det verste jeg kan gjøre med mitt liv er å være dau mens jeg lever. Jeg har alltid med at det er noe av det verste en kan gjøre med det livet vi vet at vi lever. 

Noen ganger føler jeg at hverdagen kan være ufattelig kjedelig, og noen ganger synes jeg at livet dreier seg bare dreier seg om det å overleve. Samtidig sier jeg til meg selv at det er jo dette livet jeg har valgt. 

Jeg har valgt mitt liv, jeg har valgt å være mor, kjæreste, de studiene jeg har gått på og ikke minst de jobbene jeg har hatt og de jobbene jeg har.  Noen valg jeg har gjort har vært helt på trynet, men selv om det virket helt på trynet kom det noe godt ut av det. 

For meg personlig skjer det alltid noe, de gangene jeg mener at livet er veldig stabilt og behagelig, og dette for meg til å få følelsen av å leve. Det gjør at jeg ikke kan være dau, mens jeg lever. Jeg kan det å bite tennene sammen, kjempe videre for å greie mitt liv og gjøre mitt liv mere spennende og behagelig. Jeg ønsker nemlig at levet skal være stabilt, men samtidig ønsker jeg å være i bevegelse og forandring.

 Det er faktisk følelsene mine som gjør at jeg vet at jeg er livet, mine følelser på godt og vondt. Det jeg opplever i nedgangsperiodene, for meg til å sette pris på oppgangsperiodene. De lykkelige oppgangsperiodene, da jeg har overskudd til å starte opp nye prosjekter. Disse periodene hvor jeg jobber frilans ikke fordi jeg trenger det økonomisk, men fordi jeg vil. Det kreves nemlig en  god del stabilitet, for å kunne jobbe ustabilt. 

 Jeg er rett og slett avhengig av både positive og negative følelser. Det er klart jeg liker ikke å grine meg i søvn, men det er nemlig det som har gitt meg styrke. Styrke til å greie en ny nedtur, og jeg vet  at jeg er elsket og at jeg vil kunne reise meg igjen. 

Jeg synes det er skremmende at leger kan skrive ut lykke på resept til unge mennesker. Muligens legene skulle ha rådet dem til å ta seg en fest, gjøre mindre lekser, komme seg ut  og ha det moro. Nei, de skriver ut lykke for at et stabilt følelses liv, det å leve er ikke at å ha stabile følelser.

Jeg er for medisinering til sykemennesker og mennesker som har opplevd noe ekstra ordinert for eksempel hvis en har mistet et barn.  

Men jeg har en følelse om at legene skriver for lett ut resepter til unge mennesker, før de skal begynne å leve livene deres. Resultatet er at de blir avhengige av disse pillene, og greier ikke å takle livene sine uten disse. Det er klart at det å greie seg igjennom kriser er en teknikk som kan lærers, og det kan kun læreres med å oppleve kriser eller veiskiller i livet. 

Filosofen Martin Heidegger mente at veiskiller i livet er det som gjør at livet forandrer seg, og dette utvikle livet. En blir nemlig tvunget til å gjøre valg, og det som kan virke tragisk kan en snu til noe positivt. 

 Som jeg tidligere har vært inne på at det verst som kan skje et menneske er å være dau mens en lever, og det å se nedgang og negative følelser som en sykdom, gjør at vi tar livet av selve live. Nei, la oss få oppleve nedturer, slik at vi kan blomster i oppturer.