Hvordan kan barns og unges nettbruk være et sted for sosialisering?

For noen år siden var data bruken til barn og unge hovedsakelig til spill, og det var noe en gjorde alene. Mange av disse barna ble sett på for å være usosiale og sære.  I de siste årene har det vært en ”eksplosjon” i bruken av sosialenettverk på internett,  og flere og flere barn og unge på sosiale nettsteder, hvor de er sosiale. Dermed kan en forstå at enkelte nettseder, for eksempel Facebook, et sted for sosialisering, og det er nettopp dette jeg vil diskutere i denne bloggen Men jeg drøfter også hvilken reklamearena disse sosialenettstedene er og hvordan dette kan påvirke barn og unge, og hvordan en kan få barn og unge til å bli kritiske nettbrukere spesielt med henblikk på reklame.

De fleste mennesker har behov for å tilhøre et fellesskap, som for eksempel familie, vennegjeng og arbeids/skole kamerater. Mange vil mene at det er disse fellesskapene som er med på å gi livet mening. Det å være i et felleskap er ikke nødvendigvis alltid lett, og det kan også være vanskelig å gå inni et felleskap (Bø 2005:15). Det sosiale liv er dynamisk, og en kan få tilbakemeldinger. Disse tilbakemeldingene kan føre til en tankeutveksling og samhandling, men også konflikter og kontroverser for individ hvor enkelte prøver å få kontroll eller endre tanke gangen, holdninger, verdisett og atferd. Noen ganger kan denne forandringen være til det gode, men andre ganger kan dette være destruktive. Det å tilhøre et felleskap kan være vanskelig når en blir presset til å gjøre noe en ikke vil, dermed blir det viktig at vi som foreldre gir barna våre den selvtilliten og styrken en trenger for å stå alene og ikke gi etter for press.

Spesielt på nettet er det lett å komme med falske meldinger om andre, det vil si et rykte, og disse ryktene kan det være vanskelig å stoppe (Bø 2005:247). Skal en tilhøre et fellesskap innebærer dette at en har forpliktelser ovenfor gruppa (Bø 2005:252), og på internett må en også forholde seg til norsk lovgivning. Enkelte kan oppleve sjikane på  disse nettstedene. Dermed kan en forstå at foreldrene bør følge med på det barna gjør inne på de sosialenettstedene, men også det at foreldrene skaffer seg kunnskaper og snakker med barna om god nettvett. Jeg tror også at det er viktig at denne kontrollen skjer sammen med barna slik de vet at en passer på de, og at grensene gjelder også på nettet.

I den moderne ”forhandlingsfamilien” bør en ha forhandlingsstrategien klar når en skal forhandle om tv-titting og PC bruk (Thuen 2008:224). Dermed bør også foreldrene sette seg inni bruk av sosialenettsamfunn. De kan også kreve å få være venn med barna og ha passord og muligheter for å gå inn på sidene deres. Slik jeg ser det har foreldre en plikt til å følge med barnas nettbruk.

Sosialpedagogikken sin ”far” Paul Natorp mente at:

”menneske blir menneske kun gjennom det menneskelige fellesskapet” (ibid.s.90) (Mathiesen 2008:39).

Med dette kan en tolke at en trenger mennesker rundt seg for å kunne utvikle seg som et menneske, og disse sosialenettsedene er jo steder en kan møte mennesker i et fellesskap.

I Abraham Maslow behovshierarki påpeker ham hvor viktig det er med sosial tilknytning for å kunne oppnå anerkjennelse, positiv selvoppfatning  og se behovet for selvrealisering (Imsen 1998:234). Men dette kan en forstå hvor viktig det er med å tilhøre en sosialtfelleskap for å kunne oppnå selvtillitt og utvikling. Mennesket er et sosialt vesen, og vi alle har behov for ”å høre til”, når bana vokser og blir eldre, for de mer behov for være med i en vennegjeng. De sosialenettstedene kan være et sted der en kan ”pleie” disse relasjonene. Barn og unge er i en fase hvor de har behov for å oppnå anerkjennelse og positivt selvbilde, dermed kan de sosialenettstedene være et sted der de kan få denne anerkjennelsen for at de skal se behovet for selvrealisering.

Sosialisering kan forklares enkelt med den prosessen som gjør mennesker til mennesker i et samfunn (Mathiesen 2008:39). Dermed kan en forstå at sosialiseringsprosessen er viktig i en barndom, og at det kreves andre mennesker for at denne prosessen skal kunne foregå. Dermed blir sosialisering en relasjonellprosess. Men kreves det ansikt til ansikt kommunikasjon for at  denne sosialiseringsprosessen skal skje? Kan ikke en bygge disse relasjonene i et nettsamfunn?

 Bø skriver i boka ”Påvirkning og kontroll –om hvordan vi former hverandre” om hva den britiske nettverksforskeren J. Clyde Mitcell mener om bruken av sosialenettverk:

”er et gitt sett med bånd mellom et avgrenset sett av personer, med de egenskap i tilegg at disse bånd som et hele kan bli brukt til å forstå den sosiale adferd til vedkommende personer.”  (1969:2)(Bø 2005:159)

Slik en kan forstå dette kan de sosiale nettstedene ses som sosialenettverk, siden de er avgrenset til et avgrenset sett av personer. Og i tillegg  er det koder for den sosiale adferden, både lovmessige avgrensinger og sosiale avgrensninger.

I  artikkelen ”Lek og læring” skriver Stig Brostrøm og Mogen Hansen at læringsrommet kan være at barna etterligner i samvær en til en, læring i sosiale fellesskap, læring på egen hånd og dialogisk læring (Brostrøm m.fl. 2003:117). Læringen i samvær en til en kan en også beskrive som mor-barn-relasjonen, og når barna opplever at foreldrene er brukere av sosialenettsamfunn,på Internett, vil de også få interessen for sosialenettsamfunn. Samtidig vil de gjennom deltakingen på de sosialenettsamfunnene få lærdom som de trenger for å kunne overleve i samfunnet.

Læring kan finne sted i spontane og uformelle situasjoner og i systematiske planlagte situasjoner der en skal tilegne seg visse bestemte ferdigheter og kunnskap (Brostrøm m.fl. 2003:117). Slik jeg forstår det er det i de spontane og uformelle situasjoner læring innen sosialeferdigeter skjer. Det vil si at det er når barn og unge er i nettsamfunn kan det skje en leken og spontan læring.

En kan si at leken er en aktiv måte å lære seg ferdigheter for å kunne forstå og delta i samfunnet (Brostrøm m.fl. 2003:139). Innholdet i leken påvirkes av samfunnet rundt barnet, og undersøkelser viser at barnets lek inneholder bare tema fra det nære voksenlivet (Brostrøm m.fl. 2003:143). Dermed kan en forstå at barnaslek er kulturellbetinget og tidsbestemt. For eksempel når jeg vokste opp på 1970-tallet  var data noe fremmed noe som ikke var en del av vår hverdag. Nå fortiden er PCer noe som alle har, og barna oppfatter datamaskiner som en viktig del av voksenlivet. De voksne rundt barna deltar gjerne selv innen for enkelte nettsamfunn, og barna kan oppfatte dette som noe som opptar deres oppmerksomhet.

Vi alle blir påvirket av den reklamen I de siste årene er en ny type reklamearena vokst fra nemlig den reklamen som foregår på de sosialenettstedene. For eksempel  å bli medlem av en gruppe eller bli venner med butikker eller andre firma på Facebook. All reklames forutsetning er kapitalisme (Bø 2005:282), det vil si et vil si at noen vil tjene penger, og at en velger å informere forbrukerne slik at de skal kjøpe produktet. mener at det er viktig at barn og unge forstå at dette er en reklamekanal på lik linje som TV-reklamen og annen reklame du utsettes for i hverdagen. 

Men det er ikke nødvendigvis at det er økonomiske virkningene, de ikke økonomiske vikningene som kan skremme mest. Slik som for eksempel at en kan forandre   holdninger og verdier (Bø 2005:292). Dermed blir det de voksne  rundt barna sitt ansvar å bevisst gjøre barna på at dette er en type reklame på lik linje med annen reklame.

Hvor eldre barnet eller den unge er, jo mer kan de bli påvirkelige er de (Bø 2005:196). Bø skriver i boka ”Påvirkning og kontroll –om hvordan vi former hverandre” at forretningsstanden syr sammen skreddersyde reklame hvor det spiller på de unges usikkerhet og søken etter status og popularitet (Bø 2005 :167). På mange profiler, i nettsamfunn, oppgir profilinnehaveren sin fødselsdato og år. Dermed er det ikke vanskelig for foretak å skeddersy et budskap for den enkelte.  Reklame kan altså skape behov, trender  og forventinger i barnas og de unge sitt miljø. Av dette kan en tolke at den samme forretningsstanden benytter seg av dette også når det gjelder det sosialenettet. En kan da forstå at dette blir en ny og stor kanal for påvirke barn og unge, og jeg antar at de benytter seg av denne kanalen for å oppnå større salg for sine produkter.

I denne bloggen har jeg prøvd å vise hvordan sosialnettsteder kan bli en av fremtidens steder for sosialisering og hvordan bruken av disse sosialenettstedne blir en del av sosialisering til å bli samfunsborgere. Men dagens barn er jo, framtiden voksne, og dette er en verden de kommer til å være tygge på. Ved å være med i sosialenettverksteder  kommer de til å kjenne  til de spillereglene som gjelder på  nettet. Dette er en utvikling som nesten er umulig å stoppe, men selvsagt kan en gjøre nettet til et trygt sted for barn og unge. Det å være i et sosialt fellesskap er ikke lett, og det kreves at en har de sosialeegenskapene som fellesskapet har eller ønsker seg. Det selvsagt farer og folk som vil utnytte eller få utbytte av barn og unge. Dermed er det viktig av vi voksne følger med  og lærer oss evnen til å forstå det som foregå, og formidler dette til barn og unge slik at de kan bli kritiske brukere av de sosialenettverksstedene. 

Littaturliste:

Brostad, S., Hansen, M.: 3Lek og læring (105-159) I:Per Arneberg og Bjørn Overland (red): Pedagogikk. Mangfold og muligheter. Damm:Oslo 2003

Bø, I.,2005,  Påvirkning og kontroll : om hvordan vi former hverandre, Fagbokforlaget:Bergen

Imsen ,G., 1998, Elevens verden innføring i pedagogisk psykologi, 3 utgave, Tano Aschehouge: Oslo

Mathisen, R., 2008, Sosialpedagogisk perspektiv på individ og fellesskap, Universitetsforlaget:Oslo

Thuen, H.,2008, Om barnet - oppdragelse, opplæring og omsorg gjennom historien, abstrakt forlag:oslo

Tenk igjennom tengan en gang te

Noen ganger er våres problem at vi ikke har tid til å ta vare på oss selv, ta litt ekstra tid til å bare ta livet med ro. Noen ganger bør vi ta det med ro. Jeg tror ikke at problemet er det andre krever av oss, men det vi selv krever å få gjort. Det er kanskje ikke så rart vi har tross alt bare en liten tid av eksistens på denne lille blå planeten. I stresser av i veg, men krav til oss selv, som ville vært helt hindsides for noen ti år tilbake. Undertegnete føler seg heldig som reiser med båt to ganger i uka. For meg er dette reneste terapien, her for jeg sitte på båten, og gjøre ingenting.  Se på sjøen, og ikke gjøre noen ting, noen ganger tenker jeg andre ganger gidder jeg ikke det en gang. Tillatte seg å ikke gjøre noen ting. Noen jeg kjenner er bekymret for meg, siden de mener at livet mitt er som utrolig stressene, med mange baller i luften. Men så lenge jeg kan sitte på båten, og å vite at nå er det bare Kong Neptun som kan bestemme.  

Den nordnorske trubaduren Terje Nilsen skriver så vakkert om det å ha et sted til ettertanke, men også det å reflektere over framtiden i visen ”Mjelle”.  Derfor vil jeg avslutte denne bloggen med siste vers av denne visen:

”Hvis alle hadde funne sæ et Mjelle,

ei stille strand som fyller dem med fred.

Der de kunn sett sæ ned i ly av fjellet

og tenk igjennom tengan en gang te.

Da hadde kanskje verden vært en anna,

og sinte rop blitt overdøvd av sang,

førr bølgan som bryr brått oppetter stranda

de trekk sæ stilt tebake kver en gang”

Min fridag:

I dag har jeg fri, men selv om jeg har fri har jeg en del saker som må gjøres i dag. Sitter på kafé, og gjør ingenting. Det å faktisk gjøre ingenting gir en fantastisk deilig følelse i kroppen. Jeg begynte dagen klokken06:45 med å vaske klær, til sammen er planen å ta fem vaskemaskiner i dag, nå har jeg tatt tre. Nå skal jeg snart hente minsten i barnehagen, fordi hun skal til helsesøster.

Når vi er ferdige der skal vi på kafé sammen, deretter handle, og så skal vi hente treåringen i barnehagen. Planen er videre å jobbe noe i hagen, jeg skal plante noen roser.  Så er det middag som skal lages, og spises. Deretter er det leggetid, og det tar tid.

Så   nå bare nyter   jeg de 15 minuttene jeg skal være alene på kafé sammen med tekoppen min, og gleder meg til jeg kan sette meg ned igjen ca klokken 21.  

Jeg lærte et nytt ord denne uke nemlig  prokrastinering.  Prokrastinering er et uttrykk innen psykologien som innebærer utsettelse eller unnvikelse av en handling som skal avsluttes. Dette kan med føre stress, og at en ikke for det til. I morgen i morgen, men ikke i dag holdninger er lette å få i de tidene i livet, hvor en faktisk har dager som er pakket inn av ting som må gjøres.

Tiden er noe en føler bare flyr av vekk i full fart. Noen ganger   vil jeg rope stopp, men det nytter ikke da blir det bare mer som må gjøres i morgen. Men jeg tror alle skulle unne seg 15 minutter på kafé der en bare kan sitte å gjøre ingenting.

Riv dritten? Men hva vil da skje med dritten?

”Alle er enig med meg, og derfor har vi rett” sa en eldre dame til meg for en stund siden. Hun mente selvsagt at en skulle rive hele dritten på Smelteverkstomten. Siden jeg har respekt for eldre mennesker motsa jeg henne ikke. Jeg gadd heller ikke å starte opp en krangel der og da. Dette kan selvsagt vise at jeg unngår konflikter, eller at jeg har en smule med sosialkunnskap.

Smelteverkstomten er vel noe som vi oddinger elsker å diskutere, for og imot rivning. Dette er en diskusjon som inneholder mye argumentasjon angående det estetiske. Dette er jeg faktisk noe enig i for pent er det ikke, men det kan gjøres pent til Oddasstolthet.  Smelteverket som var med på å bygge opp Odda som en liten by indres i Sørfjorden. Med stolthet kan barna i framtiden si at der inne jobbet både oldeforelderne og besteforeldrene mine. Men det er klart hvis en river ”dritten” vil  barna ikke lære historien,  og vi mennesker glemmer lett.

Jeg har en venninne som er utdannet kjemiker som ikke lar egne barn leke på Smelteverkstomten, og hun gruer seg til den dagen en begynner med rivning. Først og fremst for alle stoffene som vil komme fram i dagen, stoffer som nødvendigvis ikke er så farlige hvis de for være der de er. Det er klart at det er ikke bare farlige stoffer i jorden, men også i bygningene.  Ja, hun frykter hva som vil skje med nærmiljøet den dagen det skal rives.

Altså det første en bør finne ut av hvilke stoffer som er i tomten og i bygningene? Hvilke skader kan disse stoffene gi? Hvor farlige er disse stoffene? Ut fra dette kan en diskutere om en skal fjerne disse stoffene? Hvordan en skal fjerne stoffene? Men befolkningen har rett på å få vite, hvilken miljøbombe det kan være å fjerne disse bygningene.

Ved Jernverket i Mo i Rana sa en arbeider:

”Vi pleier ofte å si det slik: det er rart med jernarbeider når han blir gammel. Dør han ikke, han ruster bort. Det høres kanskje ut som en vits, men det er alvorlig nok. Vi blir fulle av støv og sitt. Vi rustner sakte bort. Det blir å hoste opp støv hver enste dag, slik drar du lissom med deg et stykke av arbeidsplassen hjem” (Bjørnson 1997:17).

Dette ønsker vi ikke skal skje med våre barn som for den skjebnen i å vokse opp inders i Sørfjorden. Derfor er jeg også noe betenk i å la mine bar leke og springe rundt på dette fantastiske området, med så utrolig mye historie

Naturen er vakker, men skal en rive historien?

Jeg som nordmann er som alle andre nordmenn liker å være ute i naturen. Vi ser den ville uberørte natur som en av Norges viktigste verdier. I enkelte høgtider, for eksempel Påske, skal vi som nordmenn reise ut i naturen. Noen reiser ut på sjøen, og andre reiser opp på fjellet. Det å være med i den urørte naturen er vel ønske vi har for fritida vår.

 

Siden vi lever aktive liv med familie, jobb, fritidsaktiviteter, studier og venner, opplever vi at tiden ikke strekker til. Vi har problemer med å gjøre alt det vi vil, på grunn av at vi ikke har tid. Altså vi  må prioritere egen tidsbruk. Dette er kanskje grunnen til at enkelte velger å ta med seg kokk når de reiser til fjells. Ikke bare skal vi være sportslige på fjellet, men vi skal også fortære flere festmåltid, og kose oss.   Vi lærer jo av alle mesterkokkene hvor viktig maten er, og hvor enkelt det er å servere det ene festmåltide etter det andre. At dette tar tid og krefter i en hektisk hverdag, holder de kjeft om.

På grunn av tidspresset må vi komme oss fort til hytta eller båten dermed må vi ha veger. Vi har veken tid eller gidd til å gå flere timer for å komme til hytta. Siden vi også skal kunne leve våre sosiale liv,  samtidig mens vi er ute i ødemarka, bør vi ha tv,  internett og mobildekning. Dermed kan en selvsagt stille seg spørsmål om vi ønsker å reise ut i den uberørte naturen. Vi kan også stille oss spørsmål om det er noe særlig urørt natur igjen, og om vi ønsker å være ute i den urørte natur.

Det motsatte av natur er som kjent kultur.  Undertegnete mener at kulturopplevelse  kan være minst like stort som en naturopplevelse. Kulturen vil alltid fortelle oss historien om den samtiden den er skapt, derfor er det viktig å ta vare på vår historie slik at fortellingene blir fortalt videre til kommende generasjoner.  Fortellingene om et lokalsamfunn er viktig for at befolkningen skal føle tilhørighet, det å dele de samme fortelingene.

  

I Odda for eksempel vil historien om Smelteverke være viktig  i historien til oddingene. Det er alt for lett å si ”riv hele dritten”, men hva er det som blir revet samtidig? Vil en ikke samtidig rive noe av historien til Oddasamfunnet? I vår postmorderne samfunn vet vi at fortellingen og mytene vil skape samhold.  Med våre to nasjonalparker har vi naturen, men vi må ikke glemme å ta vare på historien og kulturen i denne lille byen inders i Sørfjorden.

Det klassedelte samfunnet, vil det noen gang forsvinne?

Jeg har bodd mange ulike steder i mitt liv. Det som har gjort sterkest inntrykk på meg er de ulike industristedene jeg har bodd, er at befolkningen er inndelt i klasser. Dette var noe vi vitset om i min ungdom, og da lærerne prøvde å forklare oss det hadde i vanskelig å tro på dette klassedelte samfunnet. Jeg som vokste opp i et nyetablert byggefelt på Sotra, de alle  utgangspunktet var innflyttere. Vi var kanskje det en kan kalle for byggefeltstriler. Alle var stort sett like.

 Men på små industristeder, har en et usynelig skille mellom dem som kommer fra slekter der familiene var bønder, arbeider, funksjonerer, høgere funksjonerer og akademikere.  Klassedeling av befolkningen er ikke noe nytt, Platon delte også befolkningen inni ulike klasser. Platon delte klassene i tre. Klassen for de næringsdrivende, hjelperne og vokterne

Platon hadde et dualistisk menneskesyn, kropp og sjel. Det er kroppen som dør,men sjelen vandrer videre. Sjelen mente han består av fornuft, vilje  og begjær. Det gode liv er å lage en balanse mellom disse elementene. Denne balansen oppnår man ved at fornuften utvikler seg til visdom, vilje mot og begjær til måtehold.

Klassen for de næringsdrivende selvsagt var det viktig at sjelene deres utviklet måtehold. Over denne var hjelperne og deres sjeler skulle utvikle vilje. Disse skulle beskytte statens mot indre og ytre fiender, og sørge for å beskytte lederne. De skulle også sørge for at lederens vilje ble gjennomført. Lederne eller vokterne var den øverste klassen i samfunnet. Deres sjels  oppgave var å utvikle visdom.

Gjennom lang utdanning skulle vokterne utvikle de egenskaper som kreves av dem i samfunnet. Filosofi var et av de viktigste fagene til en vokter, slik at vokterne skulle få den innsikt og ideene for å kunne skape gode borgere og en god stat.

Verken hjelperne  eller vokterne kunne stiftefamilie eller ha fast eiendom, slik at de ikke skulle utvikle egoisme og selvopptatthet. Både kvinner og menn skulle ha lik rett til utdanning, siden de hadde samme fornuft. Kvinner hadde altså adgang til de to øverste klassene.

For undertegnete er denne klassedelingen like fjern som det klasseskilde jeg har opplevd på industristedene jeg har bodd. Men jeg ser ikke bort fra at vi i dag har et like sterkt klasseskilde, nemlig det klasseskilde en har med de utdannete og de uten utdanning. Vi som nå lever i det postmorderne samfunnet, vil det å ha en utdanning være like selvsagt som det å spise hver dag. Jeg tror også det med å videreutdanne seg i ulike fagområder, er framtidens mennesker. Dessverre tror jeg at vi vil alltid vil ha et klassesamfunn. Kanskje ikke ut fra de materielle tingene, men ut fra den visdommen og dannelse utdannelse gir det enkelte menneske.

Altså når noen klasseinndeling forsvinner, vil vi mennesker alltid dele oss inn i nye grupper, og tror vi alltid vil gjøre det som skal til for å tilhøre vår gruppe.

Minner eller historien om vårt levde liv:

Noen mennesker kan reise jorda rundt uten å oppleve noe, men andre kan sitt på trappen å oppleve alt. Eller er det slik at noen ganger kan vi alle sitte på trappen å oppleve alt, eller reise rundt jorden å oppleve ingenting.

Noen av mine mest kjære minner, er de minner jeg kan dele sammen med andre. Disse minnene bringer oss sammen, minnene forteller vår historie. Det å skape historier sammen tror jeg er viktig, både i par forhold, vennskap og i familier. Betydningen av å leve våre liv sammen med andre.

Men andre minner vil vi ikke snakke om, dette er gjerne minner som er små private skatter. Vi  alle har minner vi ikke nevner for andre, men det er klart disse minnene er også betydelig, i å utforme vår historie. Den historien som er med på å skape våre liv. Måten vi tenker tilbake på våre levde liv er faktisk med på å påvirke vårt eget syn på oss selv, om vi har suksess eller fiasko.

Bruk av narraktiver har hatt innflytelse innen mange ulike fagområder som for eksempel: Historie, litteraturvitenskap, sosialantropologi, psykologi, sosiologi, helsevitenskap  og andre fag. Spesielt fag der som mennesket står i fokus er bruk av narraktiver aktuelt. Narraktiver er fortellinger eller historier.

Gjennom våre fortellinger/historier kan vi tolke og gjentolke vår tilværelse, samtidig så formidler vi våre erfaringer. Vi kan gjerne forandre fortellingen om vi ser det i ulike perspektiver, forteller vi i første person eller annen person. Fokuset vårt kan gjerne forandres ut fra hvordan vi forteller vår historie.

Vi forteller  våre historie hele tiden, i pauser på jobben til tilfeldige møter vi har med fremmede. Noen ganger forteller vi for å bygge nettverk eller vi ønsker å skape en allianse med et annet menneske. Alle mennesker liker at andre vil høre på deres historie, og det er klart at vet å høre andre sine fortellinger kan sette våre egne utfordringer i et nytt lys. Kanskje vi burde vært flinkere i hverdagen med å lytte til andres fortellinger? Det er klart at ved å fortelle gjør en seg noe sårbar, men det kan gjerne være godt å vite at ingen har hatt spesielt lette liv. Men noen er mer flinke til å fokusere på det positive, det som gjør dem til vinnere, enn å  tenke tilbake på alt det negative, da ender en bare opp som en bitter person.

Dermed bør vi tenke på dette når noen skal fortelle om deres liv, ha fokuset på det positivet. Slik at vi kan gjøre menneskene rundt oss som vinnere. Alt de har greit på tross av……….., på denne måten tror jeg at vi alle vil få en bedre tilværelse. Hvem teller tapte slag, på seiers dag…….