Mulighetensarena:

Noen ganger føler jeg at jeg skal leve evig. Men så skjer det noe rundt meg at jeg oppdager hvor utrolig skjørt livet er. I min verden går alle ting bare oppover, jeg tror på framtiden. Framtiden er for meg et utrolig sted. Jeg ser meg sjelden tilbake, men jeg ser fremover.  Jeg har altså et utrolig naivt forhold til framtiden.

Det er klart vi alle forandrer oss i løpet av årene, men jeg har et grunnleggende positivt syn på framtiden. Dette kan komme av at jeg begynte mitt voksenliv med å være syk, men jeg hadde en sykdom jeg visste at jeg kom til å bli bra av. Dermed lærte jeg tidlig at livet blir bare bedre og bedre. Det er kanskje grunnen til at jeg fremdeles gidder å lære meg nye fag og utvikler mine kunnskaper i enkelt fag. Jeg ser bare framtiden som mulighetensarena.  

Denne uke gikk det altså opp for meg hvor utrolig skjørt alt er. Bare å velge å gå og legge seg, istedenfor å oppsøke lege kan gi katastrofale følger. Alt som en har ønsket kan gå utrolig lett i vekk, og en vil da få nye gleder i livet. Slik som å gå på do alene, greie å spise selv og si ja og nei, kan oppleves som store gjennombrudd i livet. Det som vi alle tar som selvsagt, kan bli til selve drømmen.

Dermed er det faktisk viktig å leve livet her og nå, men det må jo være lov å drømme seg inn i framtiden. Men en må kanskje bi flinkere til  å føle takknemlighet for livet her og nå, ikke gidde å irritere seg over små ting. Det å vise folk rundt seg at en bryr seg, en vet ikke om en kan gjøre det i morgen.

Sokrates prøvde for eksempel ut veien mot lykke ved å stille ekte og åpnende spørsmål for å skape en krisis. Med krisis menes et veiskille i livet der en må ta et valg. Dette kan ses som en ny mulighet, sjanse eller en fare (Heidegger). Man kan si at Sokrates var en sannhetens fødselshjelper. Med logikk og ironi i ”verktøykassa” dro han sannheten ut av den han samtalte med.  Det er kanskje noe av det en trenger når katastrofen rammer en eller rammer en av de nære, nemlig evnen til å se mulighetene oppi alt kaoset.

Uansett er det vanskelig å forestille seg hvor skjørt dette livet vi har fått i gave er,  og hvor takknemlige vi bør være for å kunne gjennomføre våre liv. Men jeg synes det er vanskelig å gå rundt å vente på at det kan skje en katastrofe i livet.  En bør kanskje leve hver dag, med en viss glede her i livet, samtidig bør en også få drømme seg inn i  framtiden som mulighetensarena.

  

Blogg nummer 90

Ja, dette er blogg nummer 90, og nå har jeg blogget et år. I et år har jeg skrevet ned mine tanker, og delt disse med andre. Noen har selvsagt ikke vært enig med meg , og jeg vet at jeg har provosert . Problemet er at jeg ikke alltid har forstått kritikken. Men jeg har faktisk satt stor pris på den kritikken jeg ar fått. Jeg liker ikke å provosere, men jeg liker å sette i gang refleksjoner oss andre.

Jeg har altså bruk et år av mitt liv  til å skrive ned mine tanker og refleksjoner. Jeg har også prøvd å være åpen om den smerten og svakheter jeg føler. Det er fordi jeg er enig med min store heltinne Hanna Arent.

Jødinnen Hannah Arendt (1906-1975) delte inn menneskelig handling tre kategorier i hovedverket sitt Vita Activa. Disse tre er:

• Det biologiske, arbeidet, i denne kategorien er en ufri
• Produksjon, lage tingen, i denne kategorien er en ufri
• Handling, refleksjon, samhandling, i denne er en fri

Slik jeg forstår Hannah Arendt: Mennesket må spise for å få dekket sin biologiske behov, hvis en skal spise må en ha mat denne må man arbeide for å få. For å lage mat må en ha redskaper, og dermed blir det en produksjon. Dette er ufrie handlinger. Det er noen en må gjøre for å være i livet for å overleve. Handling er det samme som å tenke. For Arendt er altså det å handle det samme som det å tenke. Dette definerte hun som en fri handlig. Det er i kontrast med andre mennesker at en finner seg selv. Mennesker utvikler seg i kontakt med andre på grunn av ulikhetene. Videre forstår jeg henne med at hun mente at smerte var en del av livet, livet for Hannah Arendt var altså ikke et eventyrland eller et Disnyland, men et sted hvor det var smerte. Derfor kan man si at sårhet og smerte er noe allmennmenneskelig.  Det jeg forstår som det viktige i Arendt sin teori: Handling er det samme som å tenke, en kan ikke handle hvis en ikke tenker, alle mennesker uvikler seg i samspill med andre og at sårhet og smerte er allmennmenneskelig.  

Siden vi alle utviker oss i samhandling med andre er det å få tilbakemeldinger viktig for å kunne utvikle seg som menneske, derfor setter jeg stor pris på alle tilbakemeldingene jeg har fått av dere. Jeg håper at bloggen har vært med på å utvikle meg som menneske, men jeg håper også at jeg har gitt andre også noen  tanker og refleksjoner.

Det lille frøet:

Det var en gang et lite frø som ville vokse seg til et stort epletre. Et epletre der barna kunne plukke epler fra, og spise så mye de ville. 

Det lille frøet lå i jorden, og følte at hun begynte å spire og gro. Etter hvert vokste hun slik at hun kunne se hva som foregikk over jorda, hun holdt på å utvikle seg til et lite tre. Hun ble så glad, tenk om ikke lenge skulle barna kunne få plukke epler av henne.

Dessverre kom det aldri noen epler på det lille treet. I årevis stod tre uten at det skjedde noen ting. Hun var begynt å bli forsone seg med tanken om og aldri få frukt, hun fikk heller se at barna plukket epler fra i trærne nærheten. Ja, barna var glade, og det var jo det viktigste.

Våren kom atter en gang, og det lille treet var begynt å blomstre. Solt sto hun, å så på seg selv, som en ung jente som nettopp har fått på seg den nye sommerkjolen. Lykken var fullkommen for henne der hun sto, og bare blomstret.

Etter hvert begynte blomstene å visne, og hun følte seg naken og stygg. Men som kjent kan ikke lykken vare for alltid.

Nå skjedde det noe rart, når blomstene visnet, dukket det opp noen små sure kart. Disse kartene ble bare større og gulere. Da det lille barnet sa til sin mor: ”Plommer er det beste i verden”, smilte det lille plommetreet, og visste at livet er forunderlig.   

Kom mai du skjønne milde:

Ja, kom kjære mai med sol, is og eksamenstid. Nå er det bare til og forbrede seg til eksamen, og andre oppgaver som må gjøres unna før sommeren. Det er faktisk en ganske hektisk tid, men hvem bryr seg om det, når det er  mai.

En skotte jeg kjente en gang påsto at  i Norge hadde de alle helligdagene i mai, fordi det var da Norge var på sitt vakreste. Det er faktisk sant i mai er Norge vakkert, ja i mai tar landet på seg søndagsklærne hver dag.

Denne første mai, blir en spesiell første mai, det er vel første gangen arbeiderbevegelsen hever sine faner og går i tog etter angrepet. Dermed blir det også en trist første mai, siden tankene våre vil gå til alle de som opplevde det forferdlige 22.07. 2011.

Så i dag kan vi alle synge med på ”Kom mai du skjønne milde”, og håpe at dette blir en sommer uten den store dramatikken, men en sommer full av kjærlighet i kjærlighetslandet.

 

Kom mai du skjønne milde

Tekst: D.Jæger
Mel: W.A.Mozart

Kom, mai, du skjønne, milde,

gjør skogen atter grønn,

og la ved bekk og kilde

fiolen blomstre skjønn!

Hvor ville jeg dog gjerne

at jeg igjen deg så!

Akk, kjære mai, hvor gjerne

gad jeg i marken gå!

Om vint'ren kan man have

vel mangt et tidsfordriv;

man kan i sneen trave -

å ja, et lystig liv!

Men når seg lerken svinger

mot sky med liflig slag,

på engen om å springe -

det er en annen sak!

Kom derfor, mai, du milde,

gjør skogen atter grønn,

og la ved bekk og kilde

fiolen blomstre skjønn!

Hvor ville jeg dog gjerne

at jeg igjen deg så!

Akk, kjære mai, hvor gjerne

gad jeg i marken gå!

Å leve i lykkeland

Jeg leser noen artikler der en kritiserer  ”mammabloggerne” med å skape seg et glansbilde av det å være mamma, og gjøre barna til statussymbol. Men er det ikke naturlig at en mor og far vil vise fram barna sine til hele verden. Vi er da tross alt kjempe stolte over egne barn.

En annen kritikk er at disse bloggene fremmer verdier som en hadde på 1950-tallet. Med at mor skal være hjemme å passe på hus og hjem, mens far går ut å forsørger hjemmet. Det er klart at det er de færreste kvinner som vil bli forsørget i vårt postmordere samfunn.

Derimot kan det være kan det være situasjonsbestemt som gjør at kvinner er hjemme, for eksempel skult arbeidesledighet, men det vil alltid være kvinner som vil være hjemme med sine barn, mens barna er små. Det er viktig at en faktisk respektere deres valg. Jeg har en venninne som var frivillig hjemmeværende da barna var små, men i denne perioden tok hun faktisk flere fag. På denne måten unngikk hun husmorfellen når hun skulle søke seg jobb.  Derimot gjorde hun seg  mer attraktiv for arbeidsmarkedet. De valgene vi gjør nå, vil altså påvirke framtiden vår.

Kritikken  mot ”mammabloggerne” går også ut på at en skaper seg et liv av lykke, og kritikerne mener da at ikke mødre er så lykkelige som de gir uttrykk for. Men det er jo slik at hvis en bestemmer seg for å være lykkelig, blir en gjerne det. Det er kanskje at hvis en skriver om hvor lykkelig er, kan dette faktisk påvirke lykkefølelsen i hverdagen.  Altså med å blogge skaper de seg en verden med lykke, og dette kan gjøre at en greier hverdagen med sine utfordringer. Kanskje denne lykkefølelsen gjør at en blir friskere i framtiden, og dermed vil samfunnet spare utgifter på helsekostnader.

Så kjære alle kritikere og   de som latterliggjør mamma- og husmorbloggerne, kan ikke en holde kjeft, og la dem få leve i lykkeland og vise fram sin egen lykke. Jeg tror nemlig at viss en velger å være lykkelig er sjansen større for at en blir det. Det med at en tar makten tilbake, og skaper seg et liv med lykke.

Kjærlighetslandet:

I dag følte  jeg en trang til å  gråte, ikke for det jeg var lei meg eller hadde det vondt, men jeg var så forbanna stolt over å være norsk. Tilhøre dette folket oppe i nord som bekjemper råskap med sann kjærlighet. I dag gikk borgerne i gatene med roser, og sang igjen mot råskapen. Med dette beviser vi for hele verden at vi fortjener å være landet som deler ut fredsprisen. Jeg tror Alfred Nobel visste hva han gjorde da han bestemte at Norge skulle få dele ut denne prisen.  Ja, dette må være kjærlighetensland oppe i nord.

Etter at tragedien gikk vi sammen, og sang lavmelt ”Kringsatt av fiender”, videre gikk vi over til ”Mitt lille land”, og i dag sang vi ”Barn av regnbuen”. Dette er sanger som gir håp inni framtiden, det å kunne se framtiden som vakker, og ikke som noe en frykter.

Jeg synes dette er en utrolig bra at en gjennomfører en rettssak.  Bare det at vi gjennomgår en rettssak, der tiltalte blir behandlet som alle andre tiltalte i norske rettssaker, sier ikke rent lite om det norske folk.  Vi ønsker at han som gjorde så mye vondt skal behandles med rettferdighet.

Lille Norge beviser bare med sin reaksjon at kjærligheten er det største av alt, og den enkle reaksjon med kjærlighet samler nasjonen. Kanskje vi med dette gjør verden til et litt bedre sted å være.   Et sted med kjærlighet og samhold.

Ja, kjære lille Norge i dag tok vi sangen tilbake, og vi beviser på nytt  at vi lever i kjærlighetslandet med et folk som er villige til å sloss for kjærlighet og samhold.

Tekst: Lillebjørn Nilsen / Peter Seeger
Melodi: Peter Seeger

En himmel full av stjerner,
blått hav så langt du ser,
en jord der blomster gror,
kan du ønske mer?

Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror,
små barn av regnbuen
og en frodig jord.

Noen tror det ikke nytter,
noen kaster tiden bort med prat,
noen tror visst vi kan leve
av plast og syntetisk mat,
og noen stjeler fra de unge
som blir sendt ut for å slåss,
noen stjeler fra de mange
som kommer etter oss.

En himmel full av stjerner,
blått hav så langt du ser,
en jord der blomster gror,
kan du ønske mer?

Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror,
små barn av regnbuen
og en frodig jord.

Men si det til alle barna,
og si det til hver far og mor;
Dette er vår siste sjanse
til å dele et håp og en jord.

En himmel full av stjerner,
blått hav så langt du ser,
en jord der blomster gror,
kan du ønske mer?

Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror,
små barn av regnbuen
og en frodig jord.

En himmel full av stjerner,
blått hav så langt du ser,
en jord der blomster gror,
kan du ønske mer?