Blogg nummer 100:

Nå sitter jeg og skriver på blogg nummer 100. Er nå eksamensvakt, noe som er utrolig kjedelig. Jeg lurer på om jeg har studert i flere år for å jobbe med som eksmensvakt? Er det noen av dere som ikke har vært eksamensvakt som vet hvor utrolig kjedelig det er? Kanskje en skulle ha benyttet seg av andre eksamensmetoder, slik at det ikke er behov for eksamensvakter. 

Vel, vel det er en del av jobben, og arbeidsgiver har tross alt styringsrett. Jeg merker at jeg har litt ekstra medfølelse ovenfor kandidatene siden de er oppe i mattematikk og fysikk. Han ene som har laget oppgavene er faktisk en gammel lærer av meg, jeg vet ikke om det påvirker min sympati for kandidatene. 

Når jeg ser på kandidatene er alle menn, mellom 20 til 45 år. Det vil si at alle kandidatene har hver sine livshistorier. Dagen i dag betyr ikke alt verden for noen av dem, men for enkelte betyr det om de skal fortsette på skolen eller ei. Jeg vet ingenting om bakgrunnen til den enkelte, bortsette fra at jeg vet at han ene kommer fra Hardanger.

Disse kandidatene har mange år i arbeidslivet bak seg, bare tenk på all den kunnskapen den enkelte av dem innehar.  Både i den profesjonelle, men også i det private. Kunnskap er så utrolig mye mer enn det som kan måles via en eksamen. Det er viktig å ha en respekt og en aktelse for all mulig kunnskap, ikke bare den formelle, men også den tause kunnskap. Den type kunnskap som er nedarvet i generasjoner, den kunnskapen vi ikke vet at vi innehar.  Men det er viktig å få seg en formell utdannelse, utdannelse er vel en av de få kapitaler som ikke kan dels eller tas i fra en.

Noen av dem har sikkert planlagt å begynne å studere for mange år siden, noen bestemte seg sikkert på impuls.  Men uansett hvordan prosessen deres var for å begynne på skole, sitter alle her og jobber med eksamensoppgavene.

 Jeg husker selv da jeg søkte på mastergraden, jeg fylte ut skjema, fordi jeg hadde ingenting å gjøre der og da. Dette var et typisk eksempel på  impulssøking, jeg tror ikke at jeg fortalte noen at jeg hadde søkt. Noen ganger gjør vi kloke valg på impuls. Jeg søkte på et deltidsstudium på fire år, jeg kan huske at jeg synes at det virket fryktelig lenge. Derfor var jeg i tvil om jeg ville begynne.  Da Anne ringte meg og sa at jeg kunne begynne på andre året, tenkte jeg: ”Det høres jo greit ut”. Da viste jeg at jeg ville begynne, og fullføre. Kanskje det er rett å gjøre noen ting på impuls, med ettertanke vil det alltid vare hundre tusen grunner til og ikke begynne.  Det en gjør på impuls kan være like kloke beslutninger, som det en har tenkt lenge på.

Det som sjokkerte meg mest da jeg var ferdig, at jeg følte meg akkurat som den samme personen. Jeg trodde nemlig at en følte seg klokere, men det er klart jeg var nok ikke den samme. Jeg vil nå håpe at jeg er blitt en mer reflektert, og lærte en del konkret kunnskap.  Men ellers var jeg akkurat som før.

Det er vel slik vi alle føler det når vi opplever milepeler i livet, noe er blitt forandret, men ellers er vi akkurat den samme.

Ta makten tilbake

Hvis en kvinne ikke skal ha skyld i voldtekt, må det gjerne skje på en tirsdags når en er på veg hjem for å ta vare på mann og barn. Kvinnen må selvsagt ikke være rusa, eller kle seg uanstendig. Hva som er uanstendig kledd er ikke opp til henne å bedømme, men alle andre.

Det er rart hvordan enkelte mannfolk ikke har en normal dømmekraft, men har rett til å ta seg til rette. I disse tider har det vært en del diskusjon om makt, sex og alkohol. Hvordan menn i maktposisjoner kan tillate seg å begå overgrep. De vet at hvis jenten slår tilbake med å opplyse allmennheten om det som har skjedd, går det ikke lang tid får mannfolkene prøver å bli offeret. Hvor utrolig dette har påvirket livene deres negativt, og hvor deprimerte denne saken har gjort dem. Men bør ikke menn tenke på dette før de begår noe som kan oppfattes som et overgrep???

Nå som sommeren er her, og en har på seg, mindre klær når en skal på byen, håper jeg vi ikke opplever flere overgrepsvoldtekter denne sommeren. Men dessverre tror jeg dette kommer til å skje, jeg håper jeg tar feil. Kanskje vi jenter/kvinner skulle ha organisert oss sammen, hvis det skjer en overgrepsvoldtekt, går ingen kvinner /jenter på byen helgen etter.  Vi kunne også bestemt en spesiell helg, for eksempel helgen i uke 40. Altså hvis det skjer en overgrepsvoldtekt går ingen kvinner/jenter på byen i uke 40.

Dessverre tror ikke jeg dette er mulig i praksis, men jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis vi gjennomførte dette. Undertegnete synes at dette er en morsom tanke.  På denne måten kan vi få til en søstersolidaritet ta makten tilbake, for det er vel ikke noe kjekt å gå på byen hvis det er bare menn.

Klassereisen eller dannelsesreise????

I boka  ”Mitt förnamn är Ronny” skriver Ronny Ambjörnsson om sin egen klassereise. Hvordan han har må, kjempe hver dag for å tilhøre klassen som ikke heter Ronny og Tommy, men Carl og Erik. Men fornavnet hans viser at hans far var jernarbeider.  Med en far som jernarbeider og han selv som idehistoriker  har han reist på  klassereisen, og må hele tiden knekke koden til borgerskapet.

Min far er marinbiolog, ikke jernarbeider, jeg selv jobber som lektor, og jeg nedstammer fra en god borgelig familie. Men jeg nedstammer jo også fra sjøfolk, blant annet var en av mine forfedre kaperkaptein uten for Sørlandet, og ulovlige innvandrere fra Finland.  Nesten alle i familien har valgt en akademisk utdannelse, det er jo fordi vi vil gjerne vil ha jobber som vi kan bruke våre evner, men det er også et naturlig valg.

Det som kjennetegner min familie er at vi har en stor respekt for annen kunnskap enn den akademiske. Faktisk beundrer vi de som er så praktiske at de greier og selv å gjøre vanskelige praktiske reparasjoner.

Undertegnete har aldri vært nedlatende til andres valg av utdanning eller manglene utdanning. Selvsagt har jeg ment at det er trist at noen velger og ikke å benytte seg av egne evner og dermed mister muligheter i livet.

Jeg har også jobbet hardt for å tilegne meg min utdannelse, som jeg er rimelig stolt av, men dette er en egen tilfredsstillelse fordi jeg vet jeg har jobbet hardt for hvert vekttall.  Kunnskap er kanskje en lett byrde å bære, men det er hardt å tilegne seg kunnskap.

Jeg kan ikke skryte på meg å ha reist noen klassereise, derimot har jeg måtte funnet meg i å bli skjelt ut på byen, med en gang jeg har sagt at jeg studerte. Jeg har da måtte stå til rette for alt negativ med utdannelse, og blitt beskyldt for å tro at jeg er noe. Dette hadde jeg aldri gjort med et annet menneske, som var ute på byen for å ha det hyggelig.  Alle har selvsagt rett å si sin mening, men kan de kreve at jeg skal høre på dem?

Jeg har venner med ulike utdanninger og noen av vennene mine har ikke utdannelse, men jeg håper ikke at de oppfatter meg for å opptre snobbete ovenfor dem. Det er jo menneske i seg selv som er verdifullt, ikke hvem de er og hva de er.

  

Kanskje dette er koden til det sosialdemokratiske borgerskapet, nemlig det med dannelse. Det at vi ikke bruser ut med egne meninger for en hver pris, spesielt meninger som krenker andres valg. For meg er en dannet oppførsel blant annet å respektere andre sine valg og evner, vi velger selv hvordan vi lever våre liv.

Det positive helvete

Noen ganger blir jeg så forbanna på det positive helvete. Det at vi alle skal være så forbanna positive. Denne positiviteten som er så utrolig falsk, at det går på troverdigheten løs. Vel, de er sikkert noen av dere som mener at jeg bare en sur gammel dame. Ja, det er klart jeg er negativ, og jeg blir mer negativ hver gang jeg blir fortalt at jeg skal være positiv. Det er nemlig ikke bare det positive som engasjerer oss som mennesker.

Noen mennesker engasjerer mer enn andre, men hva er det med de menneskene som greier å engasjere liten og stor?

De menneskene som engasjerer meg er faktisk de som tillater seg å være seg selv, de som virker ekte, og ikke de som gjør alt de kan for å bli likt. De som bruker ord de kan og er fortrolige med, og ikke flotter seg med alle mulige innlærte fraser. Fraser de kommer med når de skal være hyggelige.

Noe av det som gjør meg mest usikker er de som prøver å overbevise at de kan alt og forstår alt. Da får jeg en følelse av at de bløffer, og er totalt uvitende om tema. De vet så forbanna lite at de ikke vet hvor lite de kan.

Klovnen kan vi alle le av, men der er noe trist med klovene, vi alle vet at det bare er en bløff for å få oss til å le. Når jeg skiver nå om klovnen mener jeg han som er så utrygg på seg selv og sine kunnskaper at han går med maske, og prøver å få oss alle til å le. Med tanken på bare en er positiv narrer vi alle, og ingen er interessert i å se det sanne ansiktet. Men vi er nettopp interessert å se det sanne ansiktet, det ansiktet som tør å si: ” Nei nå ble jeg usikker”.  

Nei, jeg tror at for å unngå at våre barns skal ha karakter til å stå imot og tørre å stille de vanskelige spørsmålene basert på fakta er det viktig at vi gir våre barn anerkjennelse. Når vi møter en person som både  har selvtillit, selvaktelse og selvverdsettelse kommer denne personen sannsynligvis fra en familie som viser hverandre anerkjennelse. 

Disse menneskene har ikke behov for å ha den falske positiviteten og autoritet som viser bare en elendig selvtillit. Men er både fine og behaglige mennesker uten den hvelvets positiviteten.  

Her kjem klovnen som du ser

Han gret og alle ler

Bakom salens latterkvin

Ser han dødens mørke grin

Så difor står han tårevåt

Forblinda av sin eigen gråt

Å du vakre verd

Sei kven du er

Eg treng ditt famntak

Røv min ungdom stel min song

Dans med meg ein siste gong

Roser gror ved dagens rand

Spytt på meg men kyss mi hand

Ja drikk champagne av min sko

Hell ut min vin gråt mitt blod

Å du mørke verd

Sei kven du er

Eg treng din kjærleik

Eg er klovnen som du ser

Eg gret men alle ler

Eg som alle ropar på

Stum og åleine skal eg stå

Så fang meg no når lyset svinn

Og elsk meg gjennom natt og vind

Å du vakre verd

Sei kven du er

Eg treng din kjærleik

Å du vakre verd

Sei kven du er

Og kom til meg

(Tekst: Edvard Hoem.  Melodi: 3 nøtter til Askepott)

  

Lykkelige uansett valg:

I dag har Johanne bursdag, fire år. Det er altså fire år siden jeg fikk henne tre uker  på overtid. Da de gav henne til meg ble jeg så overrasket over at hun var så pen. Jeg tror jeg lå der over en time og bare smilte til henne. Dette var fantastisk øyeblikk.

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 38 år, samtidig ble min bestevenninne fra barndommen bestemor for første gang. Som dere kanskje forstår har vi gjort utrolig ulike valg, og levd ulike liv.

Jeg valgte å ta en akademisk utdannelse, mens hun valgte familie livet. Det er klart at våre valg gir konsekvenser. Hun får være med barnebarna sine, mens hun fremdels er ung. Jeg derimot har tilegnet meg kunnskaper, som jeg kan bruke både profesjonelt og privat. Det er utrolig hvordan valgene våre påvirker våre liv, og andres liv.

Selv om jeg var 38 år da jeg fikk min første, tror jeg at jeg var like usikker og bekymret da, som jeg ville ha vært om jeg hadde vært 17 år. Jeg husker at da vi dra fra sykehuset, synes jeg at det var uansvarlig at vi skulle reise hjem med denne nydelige babyen.  Jeg tror nemlig ikke at voksne mødre er mer selvsikre enn unge mødre. Det er den sammen situasjonen en er i, uansett alder, er det noe nytt.   

Noe av det som har overrasket meg med å få barn, er at en som mamma blir medlem av en ukjent losje, nemlig mammalosjen. Dette er et ukjent nettverk som består av alle mammaer i hele verden, og alle elsker å snakke om egne barn. Ja, etter jeg har fått barn har jeg fått utrolig mange nye venner. Noen av disse har utviklet seg til vennskap, som jeg setter utrolig pris på.

Ja, selvsagt har livet mitt forandret seg. Blant annet spiser jeg ikke lenger kokosboller til frokost, dette savner jeg faktisk. Jeg har blitt noe sunnere, en må jo lære barna sunne vaner. Men uansett er livet mitt nå så fantastisk, og jeg setter pris på nesten hvert minutt jeg for med jentene. Ja, den tiden jeg har sammen med jentene ser jeg som en gave jeg har fått, helt ufortjent.

Men tilbake til min bestevenninne fra barndommen, selv om vi begge har levd utrolig ulike liv, tror jeg at vi i dag er begge to lykkelige personer. Jeg får kose meg sammen med jentene mine, og hun kan koste seg og nyte det å være bestemor i ung alder. Ja, noen ganger er lykken fullkommen, og en kan bli like lykkelig selv om man tar ulike valg.

Jeg er fremdels glad for at jeg har døtre

For en tid siden hadde jeg noen blogger om feminiseringen av skolen, og jeg slo fast i disse bloggene at det kunnskapssamfunnet vi lever i nå er mer skreddersydd for jenter enn gutter. I artikkelen til Gudmund Hernes ”Hva skjer med oss gutter?” er han inne på noe av det samme som jeg blogget om.

Dette viser bare at dette er ikke bare tanker jeg har, men det skjer nå altså en stille revolusjon, innen høgere utdanning. Det er flere jenter innen den høgere utdanningen, enn menn. Selvsagt vil dette påvirke framtidens samfunn. Utdannelsesnivået påviker faktisk livene våre.

Ikke bare har menn lavere utdannelse, enn oss kvinner. Dette kan være årsaken til at barnløsheten blant menn er  også økende.  Siden de høgtutdannete kvinnene velger også hvilke menn de vil ha forhold til. I det nye samfunnet er de ikke krise for en dame om hun er alene mor, singel eller så velger hun en kvinnelig partner.  

Lykken er ikke å finne seg en mann, men å leve lykkelig og å få utvikle seg selv.  Dermed kan dagens kvinner gjøre egne valg, de kan velge bort menn, men samtidig kan de få barn. Jeg kan faktisk forstå at dette kan virke skremmende, og strider mot 1950-tallet syn på det å være kvinne.

I denne konkrete artikkelen forklarer Hernes at menn er programmert for jungelen, og at  menn har gått ut på dato. Dette er grunnen til at de har problemer med å tilpasse seg til det nye kunnskapssamfunnet vi lever i.

Jeg personlig mener at problemet med for eksempel feminiseringen av skolen er noe som menn selv må gjøre noe med. Men vi bør først og fremst tørre å ta debatten om framtiden, og hvilke framtidssamfunn vi ønsker å ha. Selvsagt skal debatten være på et saklig nivå, uten å beskylde de som tar opp problemet for å være mannehatere.   

Da jeg leste artikkelen til Gudmund Hernes tenkte jeg for meg selv, jeg er fremdels glad for at jeg har døtre.

La humla leve:

Jeg bruker å blogge om mellommeskelige forhold denne bloggen skal handle om naturenssamspill, og først og fremt om humla.   Min interesse for det menneskelige samspillet tror jeg at jeg har fått av min biolog far, en helt vanlig middagssamtale hjemme hos oss var hvordan naturen hangsammen. Jeg ser mye av det samme mønster i samspillet mellom oss mennesker. Bare det å tenne opp et bål ute i naturen, kan være katastrofalt for de innsektene som er der vi tenner bålet, eller at vi ødelegger strukturen i steinen der i tenner opp bålet. Akkurat som hvis en tar livsløgnene vekk fra et menneske, kan en ødelegge for et helt lokalsamfunn. Alt hører sammen.

Jeg hørte på radioen i dag at flere humlearter  er truet. I verden har vi ca 250 ulike humlearter, og i Norge har vi bare 34. Grunnen til at de er truet er blant annet av at vi mennesker er så utrolig opptatt av å ha flotte og velstelte hager. Vi buker ugressmidler som igjen fører til at humlene dør, vi luker vekk all Løvetann og annet ugress., som er humlens naturlige føde.

En venninne av meg sa en gang at det var viktig å være snill mot dyra, men allikevel drepe hun våre venner insektene  uten noe problem.  Problemet med å drepe insekter er at de fleste av disse er nyttedyr, som vi er avhengig av i økosystemet. Hvis humla dør ut vil for eksempel kjøttmeisen miste en viktig næringskilde, og vi vil kanskje få mindre kjøttmeis.  

Dermed kan en se hvordan naturen av avhengig av hverandre for å kunne fungere. Mindre insekter gir mindre fugler. For oss som liker å se på småfuglene, er det faktisk viktig at vi har de naturlige insektene vi skal ha i den norskenaturen.

Altså det å være snill mot dyra er å ta vare på insektene, og ikke bare drepe den fordi en synes de er så ekle. En edderkopp er et nyttedyr som for eksempel spiser opp noe av midden vi har i huset, og siden store mengder av støet er middavføring, vil edderkoppen være med på at det blir mindre støv.  Dette er sammenhenger det er viktig at vi blir klar over.

Men i dag vil jeg altså slå et slag for nyttedyret humla. Humla som blomstene av avhengig av for at for å bli bestøvet. Vi vil jo ha en jord der blomster gror. Derfor er det viktig at vi tar vare på naturens mangfold.  

Så neste gang vi ser en humle, må vi nyte dette lille naturensunderverk  og tenke på denne nyttige jobben de gjør for at vi skal kunne ha fine hager.