Klasser, reiser, klassereiser og livet:

Å føde et barn er vel noe av det største en kan oppleve. Vi beskytter våre barn alt det vi kan. Ønske at de skal bli lykkelige mennesker er det eneste vi som foreldre ønsker.  At livene deres bare skal bestå av oppturer, og bare små nedturer. Det er rart man tenger nedturer i livet for å vokse noe som mennesker, men jeg tror en trenger også oppturer for å vokse mer.

Noen barn er født med store utfordringer, og da er ønske vårt at de skal greie seg godt på tross av utforringene i hverdagen.

 Jeg har ofte undret meg over hvor sympati vi har for de som har greid å nå toppen, på tross av.  Vi liker når tapere blir til vinnere, det er kanskje fordi vi føler at noen fortjener suksessen mer enn andre. Dette har nok noe med at vi selv har ansvar for å forvalte våre evner og talenter på best mulig måte. De som greier å yte mer enn en forventer av en, høster en beundring for.  

Hva som forventets av en varierer mellom ulike kulturer, men også av sosialtilhørighet. En vil heller ikke kreve mer av et barn, enn det en mener de har evner til. Hvis jeg hadde greid å blitt verdensmester innen en sportsgren , for eksempel skiskyting hadde nok de fleste blitt forundret.

Det jeg synes er mest forundrende er at enkelte mener at en svikter livet til foreldrene hvis en velger en annen retning enn foreldrene. For eksempel som idéhistorikeren Ronny Ambjörnsson forteller om i boka «Mitt förnamn är Ronny», der han valgte å gjøre en karriere enn det som forventes av miljøet rundt.  I Norge er vel det Lars Ove Seljestad som er talsmannen for den som har tatt ut på klassereisen. Hvordan de ulike miljøene reagerte på hans valg, det at deler av miljøet rundt han mente at han hadde sviktet og ikke så kvaliteten i deres liv eller valg.

Vi hører stort sett bare om dem som velger å ta en akademiskutdannelse, og kommer fra et arbeidermiljø, vi hører sjelden om dem som velger å ta en yrkesutdannelse som kommer fra et akademiskmiljø. Det er jo klart hvis det finnes noe som en kan kalle for en klassereise, kan en vel reise på ulike veger, noen vil kanskje kalle dette for å reise oppover og nedover?

Dette er noe av grunnene til at jeg blir provosert av dette idiotiske begrepet klassereise, dette kan selvsagt komme av at jeg forstår ikke begrepet. Siden det kystmiljøet jeg er oppvokst i var klassebegrepet fullstendig ukjent, dette var bare noe som lærerne i samfunnsfagstimene maste om. I motsetning til de industriplassenene hvor jeg har tilbrakt mange år, som for eksempel Krikenes, Sauda og Odda, der klassebegrepet lever, og ikke minst klassebevisstheten.  I disse miljøene oppleves ikke disse begrepet klassereise som idiotiske, men har en mening. Dermed kan jeg forstå begrepet teoretisk, men ikke følelsemessig. Det er kanskje det som provoserer meg  begrepet jeg forstår det ikke i hjerte, og det gjør at jeg misliker hele begrepet.

Det viktigste for meg som mor er at mine barn blir lykkelige uansett hva de velger, og at de for både oppturer og nedturer her i livet. Slik at de kan si den dagen de møter St. Peder: ”Ja jeg har levd mitt liv, og har forvaltet det på best mulig måte”

Det eneste vi ønsker oss er lykkelige barn

Det er noe fredelig over det å være nattevakt. Sitter nå å ser over byensnatteliv, hører støyen fra byensnatteliv. Jeg sitter og følger med uten at noen vet at jeg er våken, og ser ut. Jeg ser noen som er fulle og noen som ler høyt.

Ja, det er rolig på denne vakten, og tiden benytter jeg til å reflektere over min hverdag nå som jeg har sommerferie. Jeg har tre planer for denne ferien: Jeg skal være mer med mine barn, vi skal få nytt kjøkken og vi skal reise langt vekk.  

I en travel hverdag for ikke jeg all den tiden jeg vil ha til å være med mine barn. Jeg føler meg egoistisk når jeg har fri, og jeg sender mine barn i barnehagen. Men jeg vet at det ville vært mye mer egoistisk å la barna mine ikke gå i barnehagen. Barnehagen er en del av vår tids sosialisering, og barna har også en rett til å ha en innholdsrik hverdag. Med rutiner, og mye gøy. Har vi som foreldre rett til å frata våre barn dette?

Barndommen i 2012 er noe helt annet enn den var på 1970-tallet, men noen ting var det samme. Foreldrene gjorde alt for at barna skulle være lykkelige, og ha en god barndom, akkurat som nå. Men som forelde må vi faktisk godta at det eneste som er konstant er endring, og dette gjelder også barndommen. Barndommen til våre barn har gått fra å være noe privat, til noe offentlig, som blir mer og mer profesjonalisert.   

Kvinnerollen har gått fra å drive med privat omsorg, til å gi profesjonellomsorg.  Om dette er positivt eller negativt er en helt annen diskusjon. Jeg tror at vi alle går rundt med dårlig samvittighet, fordi vi ikke greier å leve opp til 1950-talles kvinneideal.  Men samtidig må vi tjene penger for å kunne gi barna en opplevelsesrik barndom. Alt koster penger.

Den tiden da jeg vokste opp en nok forbi, den gang da vi lå i telt hele sommeren, og var ute i båt hele dagen. Da feriene gikk til Oslo, Holmsbu og deretter Skien. Vi hadde også turer til Onkel Gunnars  hytte og til Værvågen. 

Nå derimot reiser vi verden rundt for at vi og barna skal få minner de kan leve med resten av livet. Men kanskje de hadde vært like fornåde med en tur til Tane Bente.

Du skal ikke tro du kan noe mer enn oss

Vi lever nå i et samfunn der kunnskapsnivået er høgt. Hvis vi lurer på noe søker vi på nettet, og slik skaffer vi oss raskkunnskap om fagfelt vi ikke kan noe om.

En kan da stille seg spørsmål om det er noen grunn til å bruke flere år av livet å skaffe seg kunnskap om et fagfelt, når en kan søke på nettet for å få kunnskap. Men når en mangler kunnskap, vil en ikke ha evnen til å være kritisk. Kritikk og det å være kritisk til opplysninger er viktig. Som kjent skal en tvile på alt, men tro på meget.

Men samtidig skal en ikke kunne si at dette kan jeg. Jeg har faktisk bruk noen år av mitt liv for å lære dette. En skal gjerne en skal jo være ydmyk ovenfor andre sin kunnskap, og  dermed kommer jeg ofte til kort når jeg rent faglig er uenig.

Jeg har ofte undret meg over hvorfor enkelt av oss, bare studerer og studerer nesten uten mål og mening. Trøsten er at alt har en mening, og det vil en forstå en eller annen gang.

Denne gode rastløsheten som for oss til å begynne på nye prosjekter. Disse prosjektene kan være studier eller turer til Nordpolen. Undertegnete foretrekker da studier. Men alle disse studiene må jo føre til at en må ha en unik kunnskap mengde. Problemet er at jo mer en lærer, jo mindre føler en at en kan.

Hvis noen hadde spurt meg hva jeg kunne om forsjellige evner, jeg da prestert og svart: ”Nei, er vel nesten ingenting, men jeg har 120 studiepoeng i tema på masternivå”. Det jeg burde svare: ”Ja, dette kan jeg. Nå skal du høre”.

 Altså av natur er jeg en sjenert person, faktisk er jeg en av de mest sjenerte personene jeg kjenner, og jeg har vokstopp med janteloven. Klart dette påvirker meg i det daglige, jeg liker ikke å fremheve meg selv. Men derimot elsker jeg å misjonere med faget ovenfor mine studenter. Jeg for kikk av å snakke om fag. I denne settingen vet jeg at jeg blir sett som en kunnskapskilde.

I andre settinger føler jeg meg som den som ikke har peiling innen noen ting. Jeg blir usikker når jeg snakker med mennesker som framstår men tilsynelatende kjempe kunnskaper innen enkelte fagområder, spesielt når jeg oppdager i samtalen at her er det noe som ikke stemme. Da har jeg ofte lyst å si: ”Stemmer det du sier? Dette kan jeg faktisk bedre enn deg”. Men jeg kommer aldri til å gjøre dette.

Hvem er morgendagens vinnere?

For å si de som det er jeg hater fotball, men samtidig er det noe som fasinerer meg med spillet. Det som fasinerer meg er hvordan de må samarbeide for å kunne vinne. De må altså gjøre medspillerne gode, og dette kan de kun gjøre med et godt samarbeid. De å kunne lese spillet, og vite hvem en skal sende pasningen til. Dette er jo rett og slett god ledelsesteori. 

Jeg har ofte lurt på hvem som blir best, og hvorfor. Jeg tror ikke det har så mye med talent å gjøre, men hardt arbeid og flaks. Alle kan ikke være best, men alle kan jo delta. Det er kanskje de som ikke gir seg på tross av at de ikke alltid blir best, som tilslutt vinner. 

Det kan godt hende at dette gjelder på alle lives arena. En må kanskje ha vært på bunn for å få lysten til å komme øverst. Dermed kan en si at det å ha følt seg mislykket på et område, kan få en til å bli en vinner på samme område.

Jeg som mor er livredd for at mine barn skal føle at de mislykkes, men det er kanskje denne følelsen som for enkelte til å bite tennene sammen, og ikke gi seg. Vi som pedagoger er utrolig opptatt av at elevene/studentene skal føle at de mestrer, og at alle skal få denne gode følelsen vi for når vi lykkes. Men dette kan kanskje virke lite motiverende å lykkes, kanskje en er villing til å gi mer hvis en vet hvordan en føler seg den mislykkes. 

Det som kjennetegner mange av historienshelter er  nettopp det at de ikke ha vært i utgangspunktet enere, men de ble enere.  Nettopp fordi de ikke brydde seg om hva andre ekspert fortalte dem, de gav blaffen, men samtidig hadde de seiersviljen til å vinne. Hvem gidder å telle tapte slag, seieres dag. 

Flere politiske partier er opptatt av at en skal tilfredsstille de beste elevene, for eksempel med eliteklasser, men hvem sier at det er disse elevene som vil bidra mest tilbake til samfunnet. Kanskje vi gjør disse elevene bare en bjørnetjeneste ved å skille dem ut som eliteelever , da er jo de best og hvorfor skal de da bli bedre?

Nei, jeg tror at samfunnetsvinnere er de som greier seg på tross av diverse nederlag, de som har den evnen til å vokse når de mislykkes. De som greide å se det positive, og ikke var realistiske, dette mener jeg er også morgendagens vinnere.

Blogg nummer 100:

Nå sitter jeg og skriver på blogg nummer 100. Er nå eksamensvakt, noe som er utrolig kjedelig. Jeg lurer på om jeg har studert i flere år for å jobbe med som eksmensvakt? Er det noen av dere som ikke har vært eksamensvakt som vet hvor utrolig kjedelig det er? Kanskje en skulle ha benyttet seg av andre eksamensmetoder, slik at det ikke er behov for eksamensvakter. 

Vel, vel det er en del av jobben, og arbeidsgiver har tross alt styringsrett. Jeg merker at jeg har litt ekstra medfølelse ovenfor kandidatene siden de er oppe i mattematikk og fysikk. Han ene som har laget oppgavene er faktisk en gammel lærer av meg, jeg vet ikke om det påvirker min sympati for kandidatene. 

Når jeg ser på kandidatene er alle menn, mellom 20 til 45 år. Det vil si at alle kandidatene har hver sine livshistorier. Dagen i dag betyr ikke alt verden for noen av dem, men for enkelte betyr det om de skal fortsette på skolen eller ei. Jeg vet ingenting om bakgrunnen til den enkelte, bortsette fra at jeg vet at han ene kommer fra Hardanger.

Disse kandidatene har mange år i arbeidslivet bak seg, bare tenk på all den kunnskapen den enkelte av dem innehar.  Både i den profesjonelle, men også i det private. Kunnskap er så utrolig mye mer enn det som kan måles via en eksamen. Det er viktig å ha en respekt og en aktelse for all mulig kunnskap, ikke bare den formelle, men også den tause kunnskap. Den type kunnskap som er nedarvet i generasjoner, den kunnskapen vi ikke vet at vi innehar.  Men det er viktig å få seg en formell utdannelse, utdannelse er vel en av de få kapitaler som ikke kan dels eller tas i fra en.

Noen av dem har sikkert planlagt å begynne å studere for mange år siden, noen bestemte seg sikkert på impuls.  Men uansett hvordan prosessen deres var for å begynne på skole, sitter alle her og jobber med eksamensoppgavene.

 Jeg husker selv da jeg søkte på mastergraden, jeg fylte ut skjema, fordi jeg hadde ingenting å gjøre der og da. Dette var et typisk eksempel på  impulssøking, jeg tror ikke at jeg fortalte noen at jeg hadde søkt. Noen ganger gjør vi kloke valg på impuls. Jeg søkte på et deltidsstudium på fire år, jeg kan huske at jeg synes at det virket fryktelig lenge. Derfor var jeg i tvil om jeg ville begynne.  Da Anne ringte meg og sa at jeg kunne begynne på andre året, tenkte jeg: ”Det høres jo greit ut”. Da viste jeg at jeg ville begynne, og fullføre. Kanskje det er rett å gjøre noen ting på impuls, med ettertanke vil det alltid vare hundre tusen grunner til og ikke begynne.  Det en gjør på impuls kan være like kloke beslutninger, som det en har tenkt lenge på.

Det som sjokkerte meg mest da jeg var ferdig, at jeg følte meg akkurat som den samme personen. Jeg trodde nemlig at en følte seg klokere, men det er klart jeg var nok ikke den samme. Jeg vil nå håpe at jeg er blitt en mer reflektert, og lærte en del konkret kunnskap.  Men ellers var jeg akkurat som før.

Det er vel slik vi alle føler det når vi opplever milepeler i livet, noe er blitt forandret, men ellers er vi akkurat den samme.

Ta makten tilbake

Hvis en kvinne ikke skal ha skyld i voldtekt, må det gjerne skje på en tirsdags når en er på veg hjem for å ta vare på mann og barn. Kvinnen må selvsagt ikke være rusa, eller kle seg uanstendig. Hva som er uanstendig kledd er ikke opp til henne å bedømme, men alle andre.

Det er rart hvordan enkelte mannfolk ikke har en normal dømmekraft, men har rett til å ta seg til rette. I disse tider har det vært en del diskusjon om makt, sex og alkohol. Hvordan menn i maktposisjoner kan tillate seg å begå overgrep. De vet at hvis jenten slår tilbake med å opplyse allmennheten om det som har skjedd, går det ikke lang tid får mannfolkene prøver å bli offeret. Hvor utrolig dette har påvirket livene deres negativt, og hvor deprimerte denne saken har gjort dem. Men bør ikke menn tenke på dette før de begår noe som kan oppfattes som et overgrep???

Nå som sommeren er her, og en har på seg, mindre klær når en skal på byen, håper jeg vi ikke opplever flere overgrepsvoldtekter denne sommeren. Men dessverre tror jeg dette kommer til å skje, jeg håper jeg tar feil. Kanskje vi jenter/kvinner skulle ha organisert oss sammen, hvis det skjer en overgrepsvoldtekt, går ingen kvinner /jenter på byen helgen etter.  Vi kunne også bestemt en spesiell helg, for eksempel helgen i uke 40. Altså hvis det skjer en overgrepsvoldtekt går ingen kvinner/jenter på byen i uke 40.

Dessverre tror ikke jeg dette er mulig i praksis, men jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis vi gjennomførte dette. Undertegnete synes at dette er en morsom tanke.  På denne måten kan vi få til en søstersolidaritet ta makten tilbake, for det er vel ikke noe kjekt å gå på byen hvis det er bare menn.

Klassereisen eller dannelsesreise????

I boka  ”Mitt förnamn är Ronny” skriver Ronny Ambjörnsson om sin egen klassereise. Hvordan han har må, kjempe hver dag for å tilhøre klassen som ikke heter Ronny og Tommy, men Carl og Erik. Men fornavnet hans viser at hans far var jernarbeider.  Med en far som jernarbeider og han selv som idehistoriker  har han reist på  klassereisen, og må hele tiden knekke koden til borgerskapet.

Min far er marinbiolog, ikke jernarbeider, jeg selv jobber som lektor, og jeg nedstammer fra en god borgelig familie. Men jeg nedstammer jo også fra sjøfolk, blant annet var en av mine forfedre kaperkaptein uten for Sørlandet, og ulovlige innvandrere fra Finland.  Nesten alle i familien har valgt en akademisk utdannelse, det er jo fordi vi vil gjerne vil ha jobber som vi kan bruke våre evner, men det er også et naturlig valg.

Det som kjennetegner min familie er at vi har en stor respekt for annen kunnskap enn den akademiske. Faktisk beundrer vi de som er så praktiske at de greier og selv å gjøre vanskelige praktiske reparasjoner.

Undertegnete har aldri vært nedlatende til andres valg av utdanning eller manglene utdanning. Selvsagt har jeg ment at det er trist at noen velger og ikke å benytte seg av egne evner og dermed mister muligheter i livet.

Jeg har også jobbet hardt for å tilegne meg min utdannelse, som jeg er rimelig stolt av, men dette er en egen tilfredsstillelse fordi jeg vet jeg har jobbet hardt for hvert vekttall.  Kunnskap er kanskje en lett byrde å bære, men det er hardt å tilegne seg kunnskap.

Jeg kan ikke skryte på meg å ha reist noen klassereise, derimot har jeg måtte funnet meg i å bli skjelt ut på byen, med en gang jeg har sagt at jeg studerte. Jeg har da måtte stå til rette for alt negativ med utdannelse, og blitt beskyldt for å tro at jeg er noe. Dette hadde jeg aldri gjort med et annet menneske, som var ute på byen for å ha det hyggelig.  Alle har selvsagt rett å si sin mening, men kan de kreve at jeg skal høre på dem?

Jeg har venner med ulike utdanninger og noen av vennene mine har ikke utdannelse, men jeg håper ikke at de oppfatter meg for å opptre snobbete ovenfor dem. Det er jo menneske i seg selv som er verdifullt, ikke hvem de er og hva de er.

  

Kanskje dette er koden til det sosialdemokratiske borgerskapet, nemlig det med dannelse. Det at vi ikke bruser ut med egne meninger for en hver pris, spesielt meninger som krenker andres valg. For meg er en dannet oppførsel blant annet å respektere andre sine valg og evner, vi velger selv hvordan vi lever våre liv.