Mennesker trenger mennesker

Nav har bestemt seg nå for å utsette nedleggingen av 13 arbeidsplasser i Odda. Dette er de gamle statligetjenestene, arbeidskontoret og trygdekontoret.  Disse tjenestene skal sentraliseres. Jeg regner med at dette er for å gi for eksempel de arbeidsledige et bedre tilbud, og gjort med faglige begrunnelser,  ikke økonomiske. Men det er noe her jeg ikke forstår.

For det  første er ikke de arbeidsløse en homogengruppe. De og årsakene til at de er arbeidsledige er like ulike, som alle andre individer. De har med seg ulike ”ryggsekker ”, som har ført dem ut i arbeidsløshet.  Årsaker til arbeidsledighet kan komme av:

·         Det klassert borger

·         Husmorruten

·         Livsoverganger

·         Traumatisering

·         Helseplager

·         Tilpassingsvansker

·         Opprøren

Arbeidsledighet blir av mange regnet som et av samfunnets største sosiale problem.  Kjell Underlid skriver i sin bok ”Arbeidslaus BY og LAND HAND i HAND” om de arbeidsløse sine økonomiske tilpassninger:

Måtte kute ned på andre utgiftsposter enn matvarer	86,6%
Måtte bruke av oppsparte midler	60,1%
Måtte kutte ned på forbruket av dagligvarer	57,3%
Måtte avlyse eller utsette planer om å kjøpe nye ting, reiser eller liknende	56,8%
Unnlatte å betale regninger eller avdrag i rett tid	35,7%
Måtte ta opp mindre lån ”for å komme seg over kneiken	23,9%
Måtte be om hjelp fra sosialkontoret	22,1%
Gaver fra familie, slekt eller venner	16%
Måtte avbryte spareordninger	16%
Måtte kitte seg med ting som en tidlige har skaffet seg	10,3%

                                                                                                           

Om en kan forstå av tabellen til Underlid vil arbeidsledighet påvirke den enkelte økonomisk. Men er det økonomiske det eneste de arbeidsledige sliter med?

Klart det er andre problemer med de å være arbeidsledig, som:

·         Psykiskeproblemer

·         Arbeidsledige kan bli passive

·         Ustrukturert liv

·         Mister mye av det sosiale

·         Negative holdninger til egen arbeidsledighet

·         Mindre opptatt av andre gjøremål

·         Mindre respekt/verdi

·         Mindre læring

Faktisk er retten til arbeid grunnlovfestet i §110 (Underlid 1992:151). Retten til arbeid er også med i FNs menneskerettserklæring artikkel 23:

”Enhver har rett til arbeid, fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse med arbeidsledighet” (ref. i Halvorsen, 1977/1979)(Underlid 1992:151).

En hver har altså rett til arbeid, men selvsagt står det ingenting om at en skal ha en lokalarbeidsformidling. Men er ikke den menneskeligekontakten viktig, når en skal oppnå optimal kommunikasjon.

Kommunikasjon er et samspill, hvor det er viktig at senderen sender ut signaler verbalt- og ikke verbalt som blir forstått av mottakeren. Samtidig må mottakeren ha de lytteferdighetene til å tolke senders kommunikasjon. Lytteren må lytte etter den verbale kommunikasjon, den ikke verbale kommunikasjon og/eller ”lese mellom linjene, for å forstå budskapet til sender..

For at samhandlingen skal være en relasjonell kommunikasjon må en ha fellesforståelse mellom studentene imellom og lærer. Denne fellesforståelsen, består av at senderen sender et budskap som mottakeren lytter til.  Mottaker må gi tilbakemelding om at budskapet er blitt forstått.

Kommunikasjon er altså et fellesprosjekt hvor en deler, dermed oppstår det relasjoner mellom partene. For å oppnå en kommunikativ samhandlingsprosess må partene overholde visse regler, og dette oppnår en med en språklig forståelse og etablerer et samspill. I dette samspillet påvirker samtalepartneren hverandre, i et gjensidig samspill. En samtale består av at partnerne veksler mellom å være sender og mottakere.  I en vellykket kommunikasjonsprosess vil sender og mottaker oppfatte budskapet likt. Sender og mottaker må ha en felles forståelse av begreper, verbalt språk og ikke-verbalt språk. Dette forutsetter at både sender og mottaker har relasjonelle ferdigheter. En kan si at kommunikasjon er en serie med taler og lytting, det vil si sending og mottaker (Wadel 1999:43). Individuelle delferdigheter som er viktig for å kommunisere er sending, relasjonelle og mottaking (Wadel 1999:44 ). 

Som vi ser er altså lytterrollen like sentral som talerrollen i en kommunikasjon. Lytting er ikke det samme som å høre, men når en lytter kreves det aktiv deltaking (Gjerde 2003:92). Når en lytter og forstår budskapet må en oppfatte, tolke, evaluere, lagre og reagere, en kan høre noe en ikke klarer å tolke, evaluere, lagre eller reagere på. For å kunne lytte innebærer at en må ha ferdigheter innen konsentrasjon, språk og kunne organisere budskapet, det vil si kunne plassere det en hører på ”rett hylle”. Dette er ferdigheter en kan utvikle, og trene seg oppi, men i all god lytting må en kombinere alle tre ferdighetene. All verbal kommunikasjon krever lytting, og dermed er lytting en av de grunnleggende kommunikative ferdigheter (Wadel 1999:78).

Aktiv lytting innebærer ikke-verbale tegn når en lytter, i vår kultur kan det være smil, nikk, øyenkontakt og lignende (Wadel 1999:40). Når en skal være en aktiv lytter kan lytteren komme med spørsmål eller små ord som ”Mhm, jeg skjønner”. Dette kan være for å oppklare at en har forstått budskapet eller for å få bekreftet ovenfor senderen at en har forstått budskapet. En bør være klar over at, ved å gi tilbakemeldinger, spesielt med spørsmål, kan en også vise at en ikke forstår budskapet til senderen. Hvordan en reagerer på budskapet er langt fra uvesentlig, en kan inkludere samtalepartneren og en kan oppnå avstand til partneren (Svare m.fl. 2004:86). Respons til samtalepartneren, kan vise likegyldighet, avvisning eller oppmerksomhet. En kan kjenne en diffus fornemmelse om at det er noe som ikke stemmer. En har ulike forventninger til hvordan man vil at mottaker skal lytte, for eksempel vil noen ha blikkontakt, mens forventes ikke av for andre (Svare m.fl.2004:123).  Ved trening kan en lære å gi senderen riktig respons.  Heldigvis er kunsten å lytte aktivt noe en kan lære seg å mestre, med øving (Svare m.fl. 2004:122).

Ikke-verbale kommunikasjonskilder vi har: Gester, hodebevegelser, ansiktsuttrykk, øyebevegelser og kroppsstilling (Wadel 1999:25). Vi ser her at kroppsspråket er den vanligvis største bæreren av den meningen som formidles ikke-verbalt.

En annen viktig ikke-verbal kanal er stemmebruk. Når vi snakker forandrer vi tonefall, tonehøyde, tonestyrke, tonevalør, rytme, trykk, hastighet, pauser og stillhet. Pauser i form av stillhet, kan være en sterk form for kommunikasjon. Spedbarnsforskeren og klinikeren Daniel Sten konkluderte i et forsøk at små barn kan ane endringer i folk sinnsstemninger, ut i fra om mødrenes overdrev eller underdrev sitt lydakkompagnement (Gjerde 2003:74).  Ut fra dette kan man tolke at det ikke er planløst at vi snakker med ulike tonefall. Andre ikke-verbale kanaler vi bruker er kroppskontakt, fysiske nærhet, orientering/vinkling, fysisk utseende, bruk av tid og omgivelseforhold. Når en ser på de tolv nevnte ikke-verbale kanaler gir disse muligheter for å øke innsikten i våre medmennesker tanker og følelser, men det er en fare for at vi vektlegger enkelt uttrykk og tolker ut i fra dette.

Det stiller altså store krav til å tolkningsevnen vår. På denne måten kan det oppstå kommunikasjonsproblemer med samforståelsen av et budskap. Tolkningen av det ikke-verbale budskapet, er noe som mottaker tolker ut fra egen erfaring, følelser og oppfatning av senderen. Den ikke-verbale kommunikasjonen bidrar med å utfylle det talte ord, illustrere mer grafisk hva som blir sagt, understreke deler av det verbale budskap, hjelpe til å regulere flyten i kommunikasjonen og initiere og vedlikeholde den verbale kommunikasjonen ved å være en kilde for tilbakemeldinger i en samtale (Wadel 1999:29). Det er altså den ikke-verbale kommunikasjonen som er den dominerende kommunikasjonsform for det rasjonelle budskapet mellom sender og mottaker. For å oppnå flyt i samtalen bør den ikke-verbale kommunikasjonen stemme med den verbale. Når den ikke-verbale kommunikasjonen ikke stemmer med den verbale kommunikasjonen har en tendens til å tro på den ikke-verbale språket. Dermed får en problemer med å oppfatte hva som er sagt. Vi burde altså vært mer bevisst vår egen ikke-verbale kommunikasjon. Når en skal formidle et budskap er en mer opptatt av å si de riktige ordene enn de ikke-verbale signalene.

Mottakeren har ofte problemer med å sette ord på de ikke-verbale signalene, men oppfatter det ikke-verbale språket som mer troverdig enn den verbale. Dette kan bidra til misforståelser, og tillits brudd mellom partene. Som sender er vi altså mer opptatt av det verbale språket, men det er det ikke-verbale språket som mottaker tolker som det mest sannferdige. Kommunikasjonsproblemer forstås vanligvis som problemer på mottakers side, men siden kommunikasjonsproblemer er rasjonelle, og det blir ”mellom oss problemer” (Wadel 1999:81). Det er altså et fellesproblem, siden en ikke forstår hverandres signaler, og dette viser hvor stor betydning det er med rasjonelle ferdigheter.

Dermed kan en forstå at mennesker som er som er i en vanskelig livsfase tenger den fysiske mellommenneskelige kontakten, og ikke bare sitte på PCen å fylle ut skjema. Altså mennesker trenger mennesker, også i den digitale verden.

Hvorfor bruker en ikke mer Sokratiske dialoggrupper i organisajonsutvikling?

Jeg sitter å forbedrer undervingen jeg skal ha i organisasjon og ledelse neste uke. Jeg sitter å tenker på hvorfor ikke flere organisasjoner bruker Sokratiske dialoggrupper i sin organisasjonsutvikling.

 

Sokrates prøvde å finne lykken ved hjelp av å stille spørsmål, for å finne sannheten og for å skape et krisis. Begrepet Sokratiske dialoggrupper kommer av disse samtalene Sorkrates hadde i atikkens Hellas med borgerne i Aten (Hansen 2000:47).

Prosessen i en Sokratisk dialog gruppe kan beskrives følgende (Hansen 2000:85):

1. Finne fram tilet spørsmål som skal danne utgangspunktet og skal være i fokus for gruppas dialog og argumentasjon.
2. Hver enkel deltaker skal presentere et eksempel fra eget liv.
3. Videre skal man i fellesskap diskutere seg fram til hvilket hovedutsagt man på bakgrunn av dette ene eksempelt kan gi med hensyn til den behandlende problematikken.
4. I dette punket skal en finne et felles svar på det initierende spørsmålet, ved hjelp av de grunnantakelser, verdier og regler for hvorfor man har nettopp valgt dette utsagnet og ikke et annet
5. Tilslutt er det avprøving av utsagnet gyldighet

Når deltakerne i Sokratisk dialoggruppe deler personlige fortellinger, kan det oppstå en spesiell samhørighet (Svare 2006:170). Deltakerne blir altså kjent med hverandre på en veldig spesiell måte siden dialogen beveger seg på et filosofisk nivå.

Gruppen skal ledes av en facilitator (Hansen 2000:121). Han/hun må ha grunnleggende kunnskaper i filosofi, spesielt i det å filosofer.  Facilitator skal ikke innvovere seg i samtalen, men ansvaret er å holde øye med det formallogiske innhold. Oppgavene til facilitator er blant annet løse opp i spenninger i gruppen, passe på at ikke utspørringen blir ubehagelig for deltakerne og passe på å holde pauser. Facilitator må ha med seg en observatør. Observatørens oppgave er å føre dialogens progression  i en loggbok, facilitator skal bruke til å skrive rapporten.

Den tyske filosofen Leonard Nelson (1882-1927) ønsket å gjøre filosofien mer levende, i motsetning til å bare holde teoretiske forelesninger (Svare 2004:159). Studentene skulle styrkes i evnene sine i selvstendig tenkning. Med utgangspunkt i dagliglivets opplevelser, skulle studentene praktisere filosofi. Han var først og fremst opptatt av to filosofer: Sokrates og Kant (Hansen 200:72). Slik utviklet han den Sokratiske dialoggruppe som et verktøy i voksenundervisningen. Nelson mente at den sokratiske metoden er ikke det samme som å lære disiplene i filosofi, men det er å lære kunsten å filosofere (Hansen 2000:75). Det handler ikke om å snakke om filosofi, men å handle. Med dette forstår jeg  at han mente at filosofien handler mer om å handle, enn å snakke. Det å gjøre filosofien om til praktisk handling, og ikke bare fine taler. Man kan si at Nelson jobbet med at filosofien skal praktiseres.

Jødinnen Hannah Arendt (1906-1975) delte inn menneskelig handling tre kategorier i hovedverket sitt Vita Activa. Disse tre er:

• Det biologiske, arbeidet, i denne kategorien er en ufri
• Produksjon, lage tingen, i denne kategorien er en ufri
• Handling, refleksjon, samhandling, i denne er en fri

I arbeidet trenger en ikke andres menneskers nærvær (Arendt 1996:41). Det er bare handling som aktivitet som er avhengig av andre menneskers nærvær. Det er i kontrast med andre mennesker at en finner seg selv. Mennesker utvikler seg i kontakt med andre på grunn av ulikhetene. Videre forstår jeg henne med at hun mente at smerte var en del av livet. Livet for Hannah Arendt var altså ikke et eventyrland eller et Disnyland, men et sted hvor det var smerte. Derfor kan man si at sårhet og smerte er noe allmennmenneskelig.

 

I dag blir den Sokratiske dialoggruppe brukt innen flere områder, den blir brukt (Hansen 2000:172): Den allmenne voksenopplæringen, helse/sosialsektoren, spesiell kurser for filosofiskinteresserte og et verktøy for organisasjon- og medarbeiderutvikling. Bedrifter og organisasjoner kan bruke Sokratiske dialoggrupper til; refleksjonsverktøy i forbindelse med undervisning, å finne løsninger på praktiske problemer, dialog redskap i forhold til etisk relasjon, teambygging og  bidrar til at man lærer samtale og tenke sammen  (Svare 2006:176)

I boka til Finn Thorbjørn Hansen ”Den sokratiske dialoggruppe. Et verktøy til værdiafklaring” nevner han de seks sokratiske kardinaldyder, disse er (Hansen 2000:114): Kjærlighet til å filosofere (eros), vennskaplighet, tålmodighet, argumentasjonsdisiplin, kritisk tolerase og tilslutt evne til selvkritikk.

Foruten kardinaldydene som en må forholde seg til må en forhode seg til noen få regler, som en må gjennomgang før start (Hansen 2000:106):

1)      Alle deltakere skal bare fortelle om sine egne opplevelse. Det å henvise til autoriteter gjelder ikke som augment

2)      Tema skal hentes fra eget konkret opplevd liv, og blir deretter undersøkt ut fra allmennmenneskelige synspunkter

3)      Den egentlige forståelse og dialogen mellom deltakerne omkring saken har større prioritert enn at nå hurtigs mulig fram til et resultat

4)      Prosessen forløper skritt for skritt med deltakerne av så mange som mulig

5)      Alle deltakerne bestreber seg for begrunnelser, som alle kan bli enige om

6)      Igjennom dialogforløpet skal påstandene, formodninger, spørsmål alltid etterprøves

7)      Er du i tvil så uttrykk dette! Det er brennstoffet for en seriøs filosof

Videre i boka ”Den sokratiske dialoggruppe. Et verktøy til værdiafklaring” nevner Fnn Thorbjørn Hansen fir sokratiske tenke måter (Hansen 2000:114):

1)      Selvstendig tenkning

·        I motsetning til kunnskapstenkning

2)      Praktisk-poetisk tenkning

·        I motsetning til kunnskapstenkning

3)      Å tenke på hverandre i et fellesskap

·        I motsetning til å tenke på hverandre i kamp

4)      Sannhetorientert streben (filosofi)

·        I motsetning til meningsutveksling (Sofisteri)

Som dere sikkert har forstått må har jeg skrevet, og lest mye i kveld, men ingenting av dette kan jeg bruke i undervisningen neste uke.

Dagen i dag

Nå ligger babyen min så fredfullt på sofaen og sover. Det  er delig når det er helt stille i huset, det er  sjelden her i huset. Eksamene er nå ferdig sensurert, og golvet er nyvasket.  Jeg gleder meg til Egil og Johanne kommer hjem i morgen.

Tenk på alt hva jeg kan være takknemlig for. Jeg har det godt i livet, og alt er bare bra. Men allikevel drømmer jeg om et bedre liv, og jeg jobber for å få en bedre hverdag.  Jeg undres om det ligger i menneskesnatur å ønske seg noe bedre hele tid.  Vil vi oppdage når vi har nådd telos, eller   vil vi sette oss nye mål hele tiden.

Jeg ser på babyen som har helt konkrete mål for dagen. Sove, spise, kose og leke.  Jeg lurer ofte på hva hun tenker. Kanskje hun også har mål og drømmer hun ikke kan fortelle om.

Det må være delig å ha det slik at det er bare primærbehovene som skal dekkes, kanskje våre liv hadde blitt bedre om vi sluttet å stresse rundt for å nå et telos vi aldri når.

Vi den tause gruppen i det norske utdanningssystemet

Vi er mange, vi er mest kvinner , vi har høyutdannelse, vi har gjerne familie, selvsagt er vi i fullt arbeid og kveldene bruker vi til å studere. Dette er en taus gruppe i det norske utdannelsessystemet , nemlig vi som tar fag istedenfor et håndarbeid.  

I min barndom tok de fleste en utdannelse, også fikk en seg jobb og en ble gjerne i samme jobb til en gikk av med pensjon.  I det postmorderne samfunnet som vi lever i, vil vi også utvikle oss ved hjelp av mer input og vi er mindre tro mot vår arbeidsgiver. Jeg kan forstå at enkelte arbeidsgivere føler det som en trussel når medarbeiderne velger å begynne på en ny utdannelse.  

Denne voksende gruppen tar ikke utdannelsesinstitusjonene noe hensyn til når de planlegger skoleåret. Istedenfor legger de til arbeidskarv, og at en skal være tilstedet minst 80% av undervisningstiden. Disse arbeidskravene gjør det vanskelig for oss å fullføre den ordinære undervisningen. Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere utdanningsinstitusjoner ikke legger mer til rette for denne voksende gruppen av studenter, og at ikke politikerne ser hvilken ressurs vi er. Det er klart at Folkeuniversitetet,  NKS og NKI er bra utdannelsesalternativer for oss , problemet med disse er at det koster en del penger.

 Vel, vel alle hobbyer koster penger. Men er det ikke i samfunnetsinteresse  at en velger å ta videreutdannelser, eventuell nye utdannelse. Bør ikke dagens universiteter og høgskoler innse at dette er  en gruppe som de bør ”skreddersy” et utdannelsestilbud til.

I et samfunn der alle har tilgang til PC, kan skolene legge ut for eksempel forelesningene på nettet og oppgaver. En tilleggs bonus er at da vil vi som bor i distriktet få samme mulighetene som de som bor i byene. Dermed kan en oppbreddholde bosettingen i distriktene.  Utdanningsinstitusjonene bør se mulighetene, og ikke hindringene for å kunne gi denne gruppen et godt nok tilbud.

Jeg synes vi er heldige som lever i denne postmordernetid, men vi må  se utfordringene som morgendagen bringer som muligheter, ikke ødelegge dem med alle mulige arbeidskrav for å kunne ta et fag på universitet eller høgskole.