Tanker rundt interiør, estetikk og etikk

Leser og ser på TV hvor interesserte alle er i interiør.  Jeg kan forstå at det estetiske er viktig, spesielt på institusjoner, som skal være enkelt personers hjem. For eksempel å plassere rusmisbrukerne i en brakkerigg sender ut signaler om menneskeverd.

Pierre Bourdieu har påvist at det gjelder ulike estetiske regler for ulike klasser, for eksempel hvilken man en spiser og hva en bør sette pis på (Ådland 2004:92). Selvsagt kan dette påvirke en når vi skaper våre liv i ulike roller.

Tilbake til interiør, når enkelte sier at de har de ”såååå spesialet, med egne kreative løsninger”, og når en ser bilder av huset, ser det ut som hvilken som helst side i en møbelkatalog.  Dette er som ungdommer som mener at de er så spesielle, og de oppfører seg og ser ut som alle andre ungdommer.

Når en tenker på etikken er etikken oppgave er å rydde veg slik at en kan ta de rette valgene (Ådland 2004:99), men det gjøres i henhold til de etisketeori   en argumenterer ut fra. Dette skulle han kurslederen, jeg hadde på et kurs nå nylig,   som hadde fasitsvaret på hva som er god etikk.  Med den spesialistuttalelsesevnen som bare lite reflektert personer kan ha.

Jeg er  et av de få menneskene som ikke synes  interiør  er så interessert at jeg har interiør som hobby. Da tar jeg meg heller et høgskole eller universitetskurs.  Dette sier vel en del om meg som person. Jeg ikke er noe særlig opptatt av materielle ting, men er mer kunnskapssulten.  Dette kan også være en like snobbete holdning, som dem som ser sin vellykkethet å alltid ha huset sitt mest mulig like en møbelkatalog.

Andragogikk

Som noen av dere sikkert har oppdaget er jeg litt mer enn det normale som opptatt av utdanning og skole. Jeg som skolemenneske er glad jeg for jobbe med å formidle kunnskap, spesielt er jeg interessert i det som på fint heter andragogikk. Dett er en retning innen voksenpedagogikken som klart skiller mellom pedagogikk til barn og pedagogikk overfor voksne.

Dette er nok et av problemene med å undervise voksne er at en ikke kan bruke de samme metodene, og en må forholde seg ulikt til voksne og barn. Nå vil sikkert noen av dere som kjenner meg argumentere med at jeg ikke har noen erfaring med å undervise barn. Dette er helt rett, men jeg har mange års erfaring  med å undervise voksne. Dette er det første året jeg oppdaget at alle studentene var yngre enn meg.

Det jeg synes er noe merkelig er st det er få av pedagogikkutdanningene som omhandler bare andragogikk. Jeg forestår ikke hvorfor ikke dette er et eget fagfelt innen lærerutdanningene. Dette synes jeg er en utfordring til lærerhøyskolene, om å skille pedagogikken mellom barn og voksne.  Det er jo for eksempel klart det er ulike maktforskjeller, mellom studenter og lærer, enn elevene i første klasse.

Jeg ville bare nevne dette slik at dere kan tenke igjennom denne problemstillingen.

Barnehagen:

Nå forsvant to rosa jenter ut av døren, på veg til barnehagen. Når de kommer til fram, vet de hvordan dagen vil være, med barnehagens rutiner. Klart de gleder seg til å leke hele dagen på jobben deres. Jeg tror jeg har barn i verdensbeste barnehage, som består bare av ansatte som er glad i de små menneskene.

Jeg har ofte lurt på hvilket tilbud jeg kunne ha gitt jentene hvis jeg ikke hadde hatt dem i barnehagen. Stort sett tror jeg dagene hadde blitt brukt til å sitte på lekeplassen, å se på barna leke. De ville ikke blitt kjent med andre barn, fordi de andre barna er opptatt med å jobbe nettopp i barnehagen. Jeg hadde sikkert også kjedet vette av meg, og dette hadde gitt barna en sjelden sur mamma.

Jeg kunne jo selvsagt ha brukt den åpnebarnehagen, som er et godt alternativ for hjemmeværende barn. Men her som jeg bor er den kun åpen en gang i uka. Dermed ville jeg kun ha gått i denne en gang i uka, resten av dagene hadde nok mor vært sur.

Jeg tror også at barna har godt av de faste rutinene,  treffe de andre ungene.Jeg hadde ikke klart å gitt barna de samme gode rutinene som de gjør i barnehagen. Der lærer de seg å sosialisere seg, men de har det også gøy samtidig. De utvikler seg både sosialt og for mer kunnskap i løpet av barnehageåret. De ansatte er flinke til å ta barna på tur, og de lærer  ikke klage når de må gå.

For mine barn er barnehagen det aller beste alternaive, og de skal være lykkelige over at deres mor ikke er hjemme med dem. Derimot har de faste rutiner, dagen er forutsigbart, og de har en mor som gleder seg til de kommer hjem fra barnehagen. De har en mor som har sett fram til alt vi skal gjøre sammen når de kommer hjem fra jobb.

For noen av oss mødre er barnehagen et godt alternativ som gjør oss til bedre mødre, og vi for gladere og lykkeligere barn. Men det er klart  at for noen er det et godt alternativ å være hjemmeværende. Heldigvis er vi alle ulike, og har ulike behov.

Med eller uten utdannelse

På fredag avlivete Dagblad myter og sannheter vi har lært. For eksempel at det lønner seg å ta utdanning. Klart det er vanskelig eller riktigere sagt umulig å spå i framtiden. Det er klart  noen greier seg uansett. En kan også stille seg spørsmålet om det lønner seg økonomisk å ta en utdanning.  Heldigvis  har vi mennesker andre behov enn bare de økonomiske.

Blant annet har vi undringen og refleksjonen og behovet for ny input. Jeg tror vi alle har behov for å lære, og dette gjør vi hele tiden.  Når vi velger å studere lærer vi flere ulike fagområder.

For noen dager siden hadde jeg en veiledning med lyd/bilde. Dette var helt fantastisk. Jeg kunne sitte hjemme i stuen min å kommunisere ved hjelp av et dataprogram. Jeg tror dette er framtidens metode å drive med undervisning. Bare tenk hva det sparer miljøet , for transport av personer gir forurensning. Studerer kan sitte hjemme å følge forelesninger, samtidig der de kan være aktive på forelesningen. Dermed kan en være ute i distriktene samtidig være tilstedet, og på denne måten oppnå kravene om å være 80% tilstedet. Jeg er fan av all tekologi som gjør all for kommunikasjon mulig.

Dermed kan en få med seg en helhetskommunikasjon. Kommunikasjonen kan deles i verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Ved å dele språk har en et felles symbolsk uttrykk for verden, slik at vi kan forstå hverandre (Eriksen 1999:44). Hvordan en velger å formidle verbalt kan gjøres på forskjellige måter, det verbale språket er mangfoldig (Skogstad m.fl. 2002:416).  Formuleringen påvirkes av flere faktorer, disse kan være situasjonen, fagområder, holdningene til avsender og mottaker og disposisjoner. Det betyr at en må overholde visse regler. Ikke-verbale kommunikasjonskilder vi har: Gester, hodebevegelser, ansiktsuttrykk, øyebevegelser og kroppsstilling (Wadel 1999:25). Vi ser her at kroppsspråket er den vanligvis største bæreren av den meningen som formidles ikke-verbalt.

Tilbake igjen til om det lønner seg å ta en utdanning. Flere av de store gründerne mangler den formelle utdannelse, men samtidig kjøper de kunnskapsbasertetjenester for eksempel regnskapsførere.   Jeg kjenner også en som har sin formelle utdanning i skipsmekaniker, som avsluttet sin yrkeskarriere i toppledelsen i Statoil. Det som  skiller han fra oss andre er at han er sjelden høy IQ. Men for oss vanlige mener jeg at det er fornuftig å satse på en utdanning.

Nå som jeg sitter her å skriver kom jeg på en uttalelse fra en narkoman jeg kjenner at hans oppgave i livet var å ta imot andres tjenester, og dermed skapet han og hans likesidete mange arbeidsplasser. Dermed kan en forstå at det er flere måter å bidra til at samfunnet fungerer på, med eller uten utdannelse.   

Det var en gang en barndom

Etter den siste bloggen begynte jeg å reflektere over barndom og oppvekst.  Jeg vil begynne med senmiddelalderen, videre ser jeg på opplysningstiden. Etter dette vil se på 1800-tallet med kampen mellom romantikken og rasjonalisme. Tilsutt se jeg på 1900-tallet og 2000-tallet. Det morsomme med å skrive denne oppgaven, var å se hvordan samfunnet påvirker den enkelte sin barndom.

I senmiddelalderen sto kirken sterk, var en til knyttet primærnæringen, som fiske, landbruk og skogbruk (Thuen 2008:17). Dette var et samfunn der stor familien var et arbeidsfellesskap der far/husbonden syrte familien. Barns vilje skulle temmes, gjerne med straff. Det å straffe barna var faktisk en måte en vise kjærlighet siden det var viktig med disiplin. Det er jo klart at i dette samfunnet var det viktig at alle bidro for at familien skulle fungere, og dette gjaldt selvsagt også barna. På denne tiden kunne en se familien som en ”bedrift”, et arbeidsfellesskap, der alle hadde sin rolle for å få ”bedriften” til å fungere.

Opplæringen skjedde i familien, der mor og de andre kvinnene lærte jentene til de basisk kunnskapene  en kvinne trengte, og far og mennene i familien lært opp guttene til å bli menn. Hvordan få familien til å overleve med mat og husvære til familiemedlemmene. Men i de større byene Oslo, Bergen og Trondheim ble det 1100-tallet oppredet Katedralskoler dette  i hovedsak for å utdanne kirkensmenn, selv å de var åpne for alle (Thuen 2008:19).

I opplysningstiden, på 1700-tallet, forandret synet på barn seg. Dag Østerberg beskriver denne tids epoken med individet, fornuften og framskritte (Thuen 2008:53). Det kom nye tanker  om barnedom. Synet på barn forandret seg fra å være et ”tannhjul” i familiemaskinen til å bli et selvstendig individ. To sentrale personer i dette arbeidet var Locke og Rousseaus som er bærende fortankene på denne tiden. De hadde forskjellige måter å forstå barnet (Thuen 2008:55). Locke med sin adferdstekning og behaviorismen og Rousseaus som inspirasjonskilde for humanistiske og psykologi.

Rousseaus skrev boka Emile dette var en lærebok i oppdragelse, der han skrev om det naturlige barnet. (Thuen 2008:58) Det naturskapte barnet. Barnets naturlige krefter og impulser. Barnet har en egneverdig. Forholde mellom det naturlige barnet og det siliviserte barnet, få dette i en balanse. Hvordan en kan silserte naturbaret slik at de kan delta i et samfunn. Barnet skal innlemmes i kunnskap og i det sosiale samfunnet.

Locke et sentralt poeng i hans tanker var at barnet skulle ha en individualisert oppdagelse (Thuen 2008:55). Med dette kan den forstå at han ser barna som individuelle personer som trenger egen oppføling. Barndommen for verdi i seg selv. Barnet skulle ha en tilpasset opplæring, for å utvikle barnet mest mulig.

1800-tallet var en brytning tid der en gikk fra å drive med primærnæring til industrisamfunnet. Kampen mellom romantikken mot rasjonalisme. Den første tiden på 1800-tallet var det romantiske strømminger, og romantikkens ideal var at barn var naturlige vesen som var ubetinget gode. Forherlige gjøring av barndommen. På denne tiden utviklet det seg barnelitratur. Lek som kreative og nyttige prosesser. Barnets fantasiverden oppfattes som positivt og utviklende for barna. Men dette galt selvsagt ikke alle i de engelske   bomullsspinneriene var halvparten av arbeiderne barn (Thuen 2008:105). Med dette kan en tolke at det romantiske synet på barn og barndom galt hvis samfunnet og hjemmet hadde økonomi til å forherliggjøre barndommen.

Nå utvikler det seg en kamp om barna mellom samfunnet og kirken. Stat, myndighet og samfunnet vil ha en sterkere rolle i barneoppdragele. Fra midten av 1800-talle ser en barna som en samfunns ressurs. Behovet for ny kunnskap, en bruker for eksempel lesebok framfor bibel. Ivareta barnets behov for utdanning for å bli kompetente samfunnsborgere. Samfunnet for klasseskille, og det offentlige kommer sterkere inn i barneoppdragelses. Det er klart at i de tette industrisamfunnene for eksempel Odda og Sauda var klasseskille sterkere enn i steder de drev med primærnæringer for eksempel Værøy og Austevoll. Dette klasseskille kan den blant annet merke med at en dag i dag snakker om klassereiser, og at for eksempel gav Seljestad ut boka ”Klassereisen”.

Rundt 1850 opprives familie strukturen fra stor familien til mindre enheter, og det offentlige gikk sterkere inn i barneoppdragelsen (Thuen 2008:81).  I Norge ble lov om ”forsømte Børns behandlig” vedtatt i 1896 (Thuen 2008:141). Ansvaret for barneoppdragelse kan en dele i tre: Familie, private veldeighetstiltak og det offentlige.

Både psykisk og fysisk straff var akseptert i samfunnet, men dette ble kritisert blant annet i litteraturen (Thuen 2008:117). Vi alle husker lærerens oppførsel ovenfor Lille Marius, Kjellands bok ”Gift”. Fra 1920 avtar straff i skolen og det blir forbudt i 1936. I 1970 årene grensesetting er omsorg, men fysisk straff blir i  ikke aksepetet. Foreldre er motstandere av fysisk straff, men fribarneoppdrageles er heller ikke akseptert.

1950-talles husmorens som  hadde som hovedoppgave å ivaretar barn og mann (Thuen 2008:172). Mødrene skulle være hjemme mens barna var små, mødre som valget studier og/eller jobb mens barna var små ble ”uglesett” av naboer og av samfunnet.  Morskjærligheten ble synonymet med tryggebarn og den hjemmeværendemor var et familiepolitisk ideal (Thuen 2008:163). De barnehagene var for de mødrene som ville ha noen timer fra midt på dagen, et pedagogisk suppleringstiltak (Thuen 2008:168). I dagens samfunn ser en barnehagen som nødvendig for å barna skal få den pedagogiske hjelpen og få muligheten for å sosialisere seg.

Mor sto for den daglige omsogen, var det far som hadde styringen over fritida. Barna var mye ute å lekte, mens mor jobbet, med å holde hus og heim rent og i orden. Barna var ute å lekte, sammen med barna i nabolaget. Dette var barnas egen arena, og viktig for deres sosialisering. Dette var etterkrigstiden da landet skulle bygges opp etter krigen, og utdanning ble sett som nyttig for å bygge opp samfunnet.

 Enhetsskolen der alle skulle lære det samme uansett hvem man var ble sett som idealet (Thuen 2008), og i 1969 ble niårig grunnskole lovbestemt. Med reform 1994 ble retten til tre årlig videregående skole innført. Det norske utdanning løpet er nå barnehage, grunnskole, videregående skole og til slutt høgskole.

I 1970 for flere og flere kvinner lønnet arbeid. Kjernefamilien er den rådene familieorganisering. Samtidig var det kvinnene som hadde ansvar for hus og heim. Jeg husker selv fra min barndom på 1970, at de fleste av mødrene var hjemmeværende. Jeg husker også at de hjemmeværene så ned på de kvinnene som jobbet, men jeg husker også at yrkeskvinnene så ned på de hjemmeværene. En kan kalle den nye barndommen for den organiserte barndom,   den strekker seg fra 1975 til i dag. En kan si at sosialiseringen skjer i barnehage, skole og fritidsaktiviteter. En kan selvsagt stille spørsmål om barndommen i vår til for organiserte? Hvem har ansvaret for oppdragelsen? Er det samfunnet, skolen og/eller foreldrene? Hvordan vil fremtiden dømme dagens barneoppdragelse?

Jeg synes at det er et paradoks at arbeidsmiljøloven som skal ivareta arbeiderens fysiske og psykiske helse kom i 1977, mens barneloven som skal ivareta barns fysiske og psykiske  helse kom i 1981.

Skolen vil alltid være en del av det samfunnet vi lever i, og barndommen vil alltid blir påvirket av den samtiden. Jeg synes det er vanskelig som mor å skal kritisere vår tids barneoppdragelse. Jeg føler meg skyldig når jeg bringer og henter ettåringen  og treåringen i barnehagen. Mine små har nettopp denne barndommen, og sosialiseringen av deres skjer i barnehagen og på fritidsaktiviteter. Jeg husker når jeg gikk på babysangen, var det påfallende at alle mødrene hadde god utdannelse og gode jobber. Dette kan komme av at det koster, og det er bare de barn som kommer fra hjem hvor foreldrene er villig og kan bruke tid og penger på barna. 

Det tar en kvinne å føde et barn, men det tar en hel landsby å oppdra barnet

I dag er jeg hjemme fra jobb med syktbarn, eller det vil si hun er helt frisk. Men siden hun hadde feber i går, kan hun ikke gå i barnehagen i dag. Så dermed må meg og Lillemor en ekstra dag med kvalitetstid sammen. Akkurat nå sitter hun å leker med bakebrette sitt. Hun er veldig flink med hammeren. Jeg trøster meg med at hun for øve på finmotorikken. Jeg synes det er litt rart at vi alltid skal tenke på hva som er nyttig, når vi ser barna leker. Kan dette være en skade som vi lærere har blitt påført i studietiden?

For en tid siden snakket med en venninne av meg som er utdannet førskolelærer, hun mente at hun hadde et kart skille mellom hennesrolle som mor og pedagog. Hun påsto at hennes rolle som mor ikke var blitt påvirket av hennes yrke.  Hvis en ser ordet læring kan det defineres som:

”Læring er en relativt permanent adferdsforandring som oppstår på grunnlag av erfaring” (Hilgard og  Atkibson 1967)(Imsen 1998:53)

Dermed kan jeg ikke forstå hvordan en ikke bruker de kunnskapene en har som førskolelærer ubevisst og bevisst i barneoppdragelsen. Slik jeg ser det må det være en fordel å være utdannet førskolelærer når en skal gjøre sitt liv viktigste jobb. Det å skal være med på å oppdra sine barn til å bli gode samfunnsborgere må da være vår viktigste oppgave i livet. Jeg har hørt et afrikanskuttrykk som lyder:

”Det tar en kvinne å føde et barn, men det tar en hel landsby å oppdra barnet”.

I vår tid er landsbyen  skiftet ut med lokalmiljøet,   og med de kommunale tilbud som for eksempel barnehagen. Dermed blir   barnehagen en viktig aktør i den oppvoksende generasjonensliv.  Det er altså en arena for barn å sosialiseres.  Slik en kan forstå dette er den jobben som gjøres i barnehager utrolig viktig. Det er klart at den jobben som gjøres med det enkelte barnet, gir ringvirkninger senere i livet til den enkelte, men også for samfunnet.

 Da jeg jobbet i rusomsorgen brukte jeg å si at vi tok oppvasken for den likegyldigheten brukerne hadde blitt utsatt for tidligere. Det er viktig å tenke på at disse brukerne hadde gått igjennom det samme systemet som vi andre hadde gjort. Men dessverre hadde et eller flere av leddene sviktet disse individene med å se den enkelte. Det er klart at vi alle har et personligansvar for våre liv, men samfunnet vi lever i har også et ansvar.  Med andre ord er det å oppdra barn er kollektivtansvar.

Nei, nå må jeg passe på ettåringen som ikke lenger hamrer, men klatrer for øyeblikket opp skostativet,  på jakt etter noen nye sko å prøve.

Den vakreste gaven en kan gi til sin nyfødte

Vi må alle ta valg, å velge for ufødtebarn er vanskelig. Spesielt vanskelig blir det når en mangler informasjon. Jeg husker når vi ventet vår eldstedatter, diskuterte vi å ta vare på stamcellene hennes. Problemet var å få den informasjonen vi trengte for å ta et kvalifisert valg. Som foreldre ønsket vi bare å gjøre det beste for våre barn.

Vi søkte informasjon   blant annet hos jordmødre og av leger, og vi følte at vi fikk diffuse svar. Jeg fikk faktisk følelsen av at de manglet fakta om dette tema. En kan selvsagt stille seg spørsmål ikke dette er kunnskaper autoriserte helsearbeidere bør ha, hvis de mangler denne kunnskapen bør de skaffe seg denne. De har tross alt et informasjonsansvar ovenfor sine pasienter.

Tiden gikk, og selvsagt tok vi kontakt med  Cryo-save , dette er et firma som tar stamcellene ved fødsel. Her fikk jeg faktisk en del informasjon om bruk av stamceller ved behandling hva alvorlige sykdommer.

Det jeg savner er informasjon til gravide, og til allmennheten, om den nytten våre barn kan få ved at vi som foreldre har tatt valget for våre barn. Jeg forstår ikke at ikke alle har rett på en nøytral informasjon, slik at alle foreldre kan ta valget for sine barn. Nå er det basert på en blanding av flaks og kunnskap om foreldre velger å ta stamcellene til sine kommende barn.

Et problem med å bestemme seg for å ta stamcellene er selvsagt det økonomiske, det er nemlig ikke billig. For meg personlig er helsen til mine barn viktigere enn statussymboler. Derfor har jeg blant annet valgt å bruke pengene mine på å ta vare på stamcellene til barna, enn å kjøpe for eksempel nytt kjøkken. , noe som vi faktisk har behov for.

Jeg undrer meg på om vi vil i framtiden ha et helseklasseskilde mellom de som har foreldre som valgte å ta vare på stamcellene, og de som ikke har hatt kunnskapen eller tatt seg råd til å ta vare på stamcellene.

Jeg har fortalt mange om det valget vi tok, og tante av meg reagerte med å si:  ”Det er den vakreste gaven en kan gi til sin nyfødte”