Men keiseren er jo naken

Jeg har den siste tiden blogget noe om coaching. Det vil jeg fortsette å gjøre i dag.

Mange av dem som driver med coaching mener det skiller seg selv vekk fra veiledning, men undertegnete mener at veiledning faktisk bare er en veiledningsmetode på lik linje som andre veiledningsteorier.

Susann Gjerde skriver i boka ”Coaching hva hvorfor hvordan”at en coah kan falle i flere fallgruver. Disse er : Manglende forpliktelser, urealistiske forventninger, forsvar, passiv rolle i coachingsprosessen, spiller ”safe” og manglene involvering av andre. Dermed kan en forstå at det er flere fallgruver en som  coach. Jeg må jo bare si det at jeg synes at er skummelt at en skal kunne gi tilbakemeldinger uten a en har noe ansvar. Dette kan være skummelt. Men en coach skal ikke gi råd med få klienten/kunden ut på en indrereise å finne svarene selv. Finn Thorbjørn Hansen skriver i boka ”At stå i det åbne – dannelse gennem filosofisk undren og nærvær” at filosofen Andres Lindseth mener at et problem med veiledning, coaching, osv. er at det ikke stoppes opp for å lytte til det sagte ord, og at personen ikke får lov til å gjøre inntrykk. I stedet farer en fram med gode ideer og forklaringer (Hansen 2008:131). Dermed kan en forstå at det er utrolig fristene å komme med  forslag til løsning.

Skagen skriver i artikkelen ”Coaching ny livskvalitet eller trøst” at coahutdanning har ingenting å gjøre med sak eller fag områder, men har med kommunikasjonstrening, skal en coach kunne coache på alle områder. Dette mener også John Whitmore i boka ”Coaching på jobben” der han mener at en coach skal ha egenskaper som tålmodighet, objektiv, støttende, god lytter, hurtig oppfattelse, bevissthet, selvinnsikt, oppmerksomhet og god hukommelse. Men egenskaper som teknisk kunnskap, viten, erfaring og autoritet mener han er egenskaper som ikke er nødvendige for en coach.

Gjerde skriver videre i boka ”Coaching hva hvordan hvorfor” at ”veiledning har ikke fokus på følelser, mens følelser er viktig informasjonskilde i coaching.” Jeg har problemer med å tro på denne påstanden fordi for eksempel  Sidsel Tveiten, i boka ”Veiledning –mer enn ord” , fokuserer på relasjonskompetanse i en veiledningsprosess. Jeg kan ikke forstå at en kan bygge relasjoner uten å fokusere på følelser.

Det jeg ser som den største faren med coaching er at ingen tør å komme med kritikk for de er redde for å være for dumme eller uvitende. Dermed vil jeg bare minne dere om barnets ord: Men keiseren er jo naken.  

Hva er en coach? Og hvem driver med coaching?

Coaching er et relativt nytt yrke, men også en relativ ny utdanningsvei.

Kristiansen definerer coach sin artikkel ”Coaching - den rådgivningsfrie sonen presentert av daglig leder” som:

”En coach er den som skal bidra med sin coachingkompetanse slik at coacheen, også kalt klient, skal oppleve å få frigjort sitt potensial gjennom samtaler, eventuelt teknikker og samspill som skal føre til et mål. En coach er ingen rådgiver, veileder eller mentor, men skal bevege seg innenfor en rådgivningsfri sone.” (Kristiansen 2006)

Dette synes jeg minner om Peavy sitt telos med veiledning:

” Vejledning giver en person mulighed for at undersøge betydningene i hans eller hendes nuværende liv og på den måde komme i gang med at finde nye veje”(Peavy 2005:111 ).

Jeg forstår ikke at det er så stor forskjell på Peavy sitt veiledningsmål, enn coach har med sin coaching. Kaare Skagen skriver i sin artikkel ”Coaching – ny livskvalitet eller trøst?” at coaching og terapi og veiledning har mye til felles (Skagen). Han skriver videre at coach eksperter på metode, der spørsmålsstilling er sentralt, og trenger dermed ingen fagkunnskaper innen det de skal coache i..

Når jeg søker på coachutdanning på nette kommer det opp utrolig mange ulike forskjellige tilbud. Men hva skal en stakkers velge i dette kaoset? Hva gir den beste utdanningen innen coaching?

Kaare Skagen skriver også i sin artikkel ”Coaching – ny livskvalitet eller trøst?” at de som driver med coach er 80% kvinner, det vil si 20% menn, 50% er i alderen 41-50 år, 80% har universitetsutdanning fra før av, og 20% har utdanning på sertifiseringsnivå. Med dette kan en forså at de som driver som coach er ofte veldig kompetente mennesker, på flere fagområder. Skagen skriver i samme artikkel at noen norske coaching-skoler henviser til Internasjonal Coach Federation dette opplegge tilsvarer 15 studiepoeng, det vil si et halvt, halvt årsarbeid.

Skagen skriver videre at det er så mange ulike typer coaching at det ikke har vært mulig å kunne ha en nasjonalstandard på coachingsutdanningene eller en stander sertifiseringsnivå. Det er jo litt morsomt at de som mener de er eksperter på å hjelpe andre, ikke greier å finne løsninger på at yrket coach skal få  mer seriøsansikt.

Tanker rundt begrepet coaching:

I den senere tid her jeg oppdaget at alle snakker om coahing, jeg kjenner flere som jobber som coach. Siden jeg har noe utdanning innen veiledning, også på masternivå, har jeg undret meg mye over dette fenomenet. I denne bloggen vil kun dreie seg om hva coaching er, men senere vil jeg skrive en mye mer kritisk blogg om begrepet coacing, kanskje det blir mange blogger om Coaching .

Som vi husker fra skolen sto selvrealisering øverst på Maslow behovspyramide. I det samfunnet vi lever i som flyter over av alt, er det vel bare selvrealiseringsbehovet vi ønsker alt i verden.

I dette samfunnet har det selvsagt oppstått flere metoder for selvrealisering, og coaching er en av disse metodene.  Hva er dette? I følge Susanne Gjerde kommer begrepet  coaching fra ordet postvogn (Gjerde 2003) , og dermed kan en si at coaching er en metafor for å frakte mennesker på en indre reise. Slik jeg ser det er det å utvikle seg noe av det viktigste vi mennesker gjør, og er i utgangspunktet bare positivt.

Sokrates var kanskje en av historiens første og største  coach, som vi husker fra skolen gikk han rundt og stilte spørsmål for å finne sannheten. Jeg vet ikke om det er det coachene i utgangspunkt er ute etter å finne sannheter.   Dermed vet jeg ikke om det blir rett å kalle Sokrates for historiens første Coach, kanskje filosofiskveileder hadde vært mer rett betegnelse på ham.

Men hva er coaching?

For å svare på dette vil jeg bruke den danske oversettelsen av Sir John Whitmore sin bok ”Coaching på jobben” , siden  det henvises mye til Whitmore i coaching litteraturen. Whitmore henviser viser til Gallwey i  sin definisjon av coaching:

”Coaching er at låse op for et menneskes potentiale, til at maksimere dets egene præstationer. Det er at hjælpe mennesker til at lære, fram for at undervise dem.”  (Whitmore 1996:19)

I denne definisjonen mener Whitmore at en finner kjernen til coaching. Han mener videre at en coacher ikke skal komme med løsninger, men sette i gang en tankeprosess oss rådsøker.

Kvinnerollen anno 2011

Leser i  www.hardanger-folkeblad.no at kulturforskeren Hilde Danielsen holdt et foredrag på Smelt som het «Fra støv på hjernen til cupcakes». Der hun blant annet opplyste om at det var bare 2 til 5 prosent av kvinnene som definerte seg som husmødre. Men det betyr jo at flere kvinner i dag er dobbeltarbeiderne, kanskje trippelarbeiderne.  

Altså kvinnene nå for tiden skal ha jobb, oppdra barn, husarbeid, i tillegg til dette tar vi gjerne studier også er vi aktive på sosialemedie. På bloggene våre blogger vi om det som opptar oss, og dermed er det ikke unaturlig at noen har ”husmorblogger”.

Hverdagen til kvinnene anno 2011, og kvinnene på 1950-tallet er helt forskjellige. Kvinnene i 2011 vet at noen år som hjemmeværende kan føre dem inni lang arbeidsledighet og få trygderettigheter. Dermed har en intet valg, en må være yrkesaktive.

Samtidig vet en at en at for å få høgere lønn og bedre arbeidesmuligheter bør de ha en bra utdannelse. Utdannelse er en type kapital som kan sikre dem bedre jobber og en bedre framtid. Utdanningskapitalen kan heller ikke bli fra tatt dem hvis en skulle oppleve et samlivsbrudd. Dermed blir en sterkere hvis en skulle ende opp alene med barn.  Av dette kan en forstå at det å sikre seg en utdanning er synonymt med å sikre framtiden til barna.  

Mange av oss dagens kvinner drømmer oss tilbake til den tiden der en kunne være hjemmeværendehusmor, og hovedoppgaven var å ta vare på de nærmeste. I stedet for jobber vi med å ta være på andre sine behov i hverdagen, serviceyrkene har vi nesten i alle yrker for tiden.

Etter vi har vært på jobb, stormer vi hjem til husarbeid og egne barn. Etter disse oppgavene er unnagjort tar vi for oss et eller annet studie, deretter blogger vi.  Husmorbloggerne som blir beskyldt for å sette likestillingen tilbake i tid, er vel et resultat av en drøm en har om å være husmor på heltid. Der en for tid til å være den moren vi drømmer om, og servere familien cupcakes til kaffen.

Oppstår det nye yrker for at mennesker skal kunne få gi omsorg?

Det er så mange som vil hjelpe, men noen ganger lurer jeg på om det er nok hjelpetrengende, til å fylle behovet til hjelperne.  Jeg tror behovet å gi omsorg er like sterkt som behovet å få omsorg. Ønske om å behandle og hjelpe andre gjør at det har utviklet seg utrolig mange ulike behandlingstilbud. Når man slår opp på www.alternativ.no/behandlingsmetoder finner en over 200 ulike behandlingsformer. Dette viser at det er utrolig mange som ønsker å jobbe med det å hjelpe og behandle andre mennesker. I tillegg  har vi alle dem som jobber innen skolemedisinene, og innen de offentlige og private helse omsorgstilbudene.  Dette viser at behovet for å gi omsorg er sterkt.

Klart det er noen som har utdannet seg innen helse og omsorgsyrker fordi dette er en sikker jobb. Men jeg tror at de fleste som har disse jobbene er et ønske om å hjelpe, og få dekket deres eget behov for å gi omsorg. Kanskje behovet for å gi omsorg ligger i oss, og i det postmordernesamfunnet vi lever i er det som omsorgsarbeidere en kan få fylle denne trangen.

Det er klart det blir et problem å navigere i alle behandlingsformene. Alle som ønsker å hjelpe med utrolig mange ulike behandlingsmetoder.  Jeg leste en annonse i dag, som omhandlet eller annen ukjent behandlingsmetode, som hjalp spesielt godt for akutte plager. Hvorfor heller ikke oppsøke en lege hvis en er syk?

Men det er klart en behovet for alle disse mulige behandlingsformene oppstår fordi ikke alle er like fornøde med skolemedisinen, og en del av de som driver med alternativebehandlinger er flinke på omsorg og relasjonsbygging. Det er jo klart at alle som med privat helseomsorg bør være flinke på relasjonsbygging, og dette er nok noe mange føler i forhold til for eksempel fastlegen at en blir bare en pasient i rekken.  

Ja, jeg tror at mange av behandlingmetoder oppstår fordi en har behov for å gi omsorg. Da blir det naturlig stille seg spørsmålet om er det behandleren eller den behandlete som er mest avhengig av den andre. 

Tanker på båten en høst kveld

Sitter her på båten i fra Strandkaien. Sjøen er stille, og liv er utrolig skjønt. Det siste vi ser av byen er Nordnes  og Nordnesparken.

Vi passerer nå Askøybroa, lysene på broa ser vi faktisk bedre nå som det begynner å bli mørkt, og vi setter  stå kurs mot Sotra. Mitt barndomsparadis, der vi tilbrakte sommernettene i telt i Blomkålskogen, og ute i båt om dagene. Jeg tror ikke jeg forsto hvor stor frihet vi hadde i vår barndom. Dette var før mobiltelefoner og PC sin tidsalder. Her var det bokstavligtalt frihet under ansvar.

Nå passerer vi Haakonshella, og tankene mine går til den 20 åringen Håkon den gode som gikk i land etter 10 år i landsflyktighet i England.   Tenk på hvor mye historie, det er på den leia båten kjører i dag.

Ordet ledelse kommer faktisk av det norrøne orde leia, og det betyr å finne stå kurs. Jeg regner med at styrmannen finner den rette leia til Rosendal.  Men før vi kommer til Rosendal, må vi innom Flesland, Os og Malkenes.

Jeg føler meg heldig som for reise på denne fantastiske turen i finaværet. Det som er fordelen med denne turen er at det er sjelden noe særlig bølger på turen innover til  Rosendal. Når en ser på den nydelige naturen, må Gud vært spesielt glad i vestlendingene, som for bo i dette landskapet, og alle høstfargene. Alle snakker om den triste årstiden, høsten, jeg synes at det er klart den beste årstiden. Det er den årstiden jeg føler at all ting går videre.

Jeg vet om ingenting mer beroligende enn å sitte på en båt i skumringen, og se at høstkvelden kommer inn over sjøen. Kanskje folk kunne ha vært snillere hvis alle kunnet har vært på en båt i skumringen, og hørt på lydene fra båten.   Når jeg ser ut akkurat nå har mørket senket seg, og det eneste vi ser av andre båter er lysene.  Dette må være noe av det nærmeste en kan komme himmelen på jorda.                                                                                                                           

Snillhet en undervurdert egenskap

Den egenskapen jeg setter nesten høyest hos andre mennesker er snillhet.  Dette er en undervurdert egenskap i vårt samfunn. Jeg mener selvsagt ikke selvutslettelse. Med snillhet mener jeg den godheten som vi gir til andre. Denne genuine snillheten en kjenner, når en treffer et virkelig snilt menneske.

  

Problemet er at vi har en tendens å sammenligne snillheten med dumhet og selvutslettelse, som jeg mener er det motsatte av å være snill. Jeg har problemer å tro at en kan ha evnen til å være snill mot andre, hvis ikke en også er snill mot seg selv. For eksempel er ikke snillhet når vi kvinner opptrer som menn sine tjenere, har dette ingenting med å være snill, men en syk oppfattning om kjønnsrollene i et forhold. Jeg velger faktisk å oppdra mine jenter til å forstå at de aldri skal være noen mann sin tjener. Det kan bare være teite menn som vil ha tjenere, i stedet for friske jenter som kan sette grenser. Snillhet har ingenting å gjøre med manglende grensesetting å gjøre.     

Det er vel lettere å merke snillhet, når snillhet ikke er tilstede. Jeg mener at snillhet har noe med klokskap og klokhet. Jeg vil definere klokskap som evnen til å sette seg rette mål og til sitt liv ledes av disse målene. Even til å finne velvære, det å ha det godt, gjør mennesker snille. Løgstrup reflekterer over velvære:

”Under varetagelsen af den andres liv lykkes ikke alene, men også den enkeltes tilværelse. Drager forældrene omsorg for deres børn og opdrager dem furnuftigt, er der ikke alene chance for, at børnenes liv lykkes, men også forældrenes eget” (Løgstrup 1966, s.142).

Med andre ord lykkes vi med foreldrerollen, vil vi lykkes også som mennesker. Jeg mener at for å oppnå dette er det viktig å vise barna aktelse, respekt og lære dem evnen til å føle seg elsket. Dette tror jeg er viktige elementer når en skal oppdra barn til å bli gode og reflekterte mennesker. . Løgstrup mente blant annet at gjennom de holdningene vi gir hverandre er vi med på å gi hverandres verden den form(Svare m.fl. 2004:59). Han oppfordrer oss til å ta vare på den tillitten som vises oss, og det er ment som generell oppfordring, og dette gjelder selvsagt også hvordan vi oppfører oss ovenfor hverandre. Dermed kan en forstå hvor viktig snillheten er som egenskap.