En kan bli avhengig av mye:

I dag diskuterte jeg med en venninne av meg vår lille avhengighet. Nemlig trangen til å lære å studere. Jeg skulle en gang ønske at jeg greide å stoppe, og ta nye fag. Men så kommer ønske om å lære noe nytt, bare nye fagområder jeg vil lære meg.

Jeg legger planer som jeg gjennomfører. Det kan virke for min del at jeg har som mål å ta minst 15 studiepoeng vært semester. Klart dette er jo ikke den verste avhengigheten en kan ha. Det hadde vært mye verre om avhengigheten hadde dreiet seg om spilling eller rus. Selvsagt kan dette virke som noe skrudd, men en nyttig avhengighet.

Men faktisk for meg gir en rus av velbehag av å lære nye områder. Altså i motsetning til mange som studerer av ytremotivasjon ønsker jeg å studere for å tilfredsstille meg selv.  Når andre skaffer seg en ny hobby skaffer jeg meg et nytt fagområde å studere.  Det verste av alt er at jeg slapper av når studerer. Jeg koser meg å gjøre oppgaver, og lærer.

I Maslow  behovspyramiden er  selvrealisering det optimale. Han hadde kanskje et poeng. Vi for dekket våre fysiske behov, vi har også dekket både sosiale og sikkerhetsbehov. Det som da står igjen er anerkjennelse og selvrealisering. Utdanning kan dekke begge disse behovene. Dermed kan denne avhengigheten komme av at en ønsker en selvutvikling og føle at en mestrer den nye kunnskapen.

Jeg har en teori at det er flest kvinner som driver på med denne maniske utdanningen, som tilsynelatende er uten mål og mening. Men for oss som forestår det velbehaget av å lære å bli vurdert, forstår dette.  Det viktigste er å innse at de som ikke har den samme trangen, vil aldri forstå……..

Noen ganger tenger vi andre når vi skal gjøre valg:

Noen ganger er det fryktelig vanskelig å bestemme seg. En går gjerne og vurderer fram og tilbake, andre ganger er det utrolig lett. En venn av meg gjorde sine to viktigste valg i livet på en pub, nemlig yrkesvalg og valg av livsledsager. Valget av yrket  skjedde etter en diskusjon, dagen før han skulle velge fag på universitetet. Det som er merkelig er at han aldri har angret på disse valgene han har gjort på pub, selvsagt har han sikkert angret på mange reflekterte og gjennomtenkte valg.

Jeg har også i mitt liv gjort viktige valg noe ureflektert og andre valg her vært altfor gjennomtenkt. Små ting som ikke betyr noen ting har jeg brukt lang tid til å reflektert og bekymret meg over, fullstendig bortkastet tid og krefter.

Men det er jo klart det er viktig å ikke ta for lett på livet og de valgene en gjør. Som Satre mente var vi alle dømt til frihet, og dømt til å velge. Livet hadde kanskje vært letter hvis andre kunne gjort valgene for en.

Heldigvis har vi yrkesgrupper som har spesialisert seg på å hjelpe folk med å ta valg, for eksempel filosofiske praktikere. Dette er filosofer som har videreutdanning i det å ha samtaler om det å ta viktige valg. De har også mange års erfaring, med å gjennomføre slike samtaler. De driver også med Sokratiske dialoggrupper. Spennende!!! Jeg har sagt dette mange ganger jeg forstår ikke, hvorfor en ikke buker Sokratiske dialoggrupper mer i organisasjonsutvikling. Svaret på dette er at diverse ledelser ikke vet hva en Sokratisk dialoggruppe er for noe.

Det var i en slik dialoggruppe at jeg forsto at jeg hadde et humanistisk menneskesyn, det med at vi alle er født gode og vil i grunnen gjøre gode gjerninger. I utgangspunktet trodde jeg at jeg hadde et naturvitenskaplig menneskesyn. Dermed kan en forstå at oppgaven til en filosofisk praktiker er også å gjøre en kjent med seg selv. Jeg må bare si det, for meg er det en letteste å vite hvilke menneskesyn jeg har, og ikke bare mene det som er mest politisk korrekt. Det er nemlig viktig at den enkelt blir kjent med seg selv, ikke bare positive og negative sider, men det som er mer konstant hos det enkelte. 

Noe av det som er viktig med filosofiske praktikere er at de ikke skal komme med fasitsvare, men ved hjelp av refleksjon skal den enkelte komme fram til det som er rett for en selv. Dette er et viktig poeng. Vi alle som jobber med mennesker bør være klar over den makten vi har i å påvirke den enkelte, dermed er det enormt viktig at vi ikke misbruker denne makten. Noen ganger er det mest korrekt å holde kjeft, med meninger, og heller få en samreflektere over utfordringen.

Løvetann:

Løvetann er en av de barskeste blomstene jeg vet om, uansett så kommer de seg opp og frem. De er kanskje ugress, men de er fine,  gule og minner meg om mot. Allikevel luker jeg dem vekk i hagen. De er jo tross alt et ugress, og de sprer seg som bare det.

Opp igjennom tiden har jeg blitt kjent med en del mennesker, og noen av dem jeg mener som er mest spennende menneskene er vel det en kan kalle for løvetannbarn. Navet kommer fra Henrik Wergelands dikt ”For første gang”. Løvetannbarn er altså de som greier seg bra, på tross av at de har det meste i mot seg fra starten.

Noen ganger har jeg fått sjokk, når enkelte begynner å fortelle sin historie.  I utgangspunktet tror jeg at alle kommer fra gode harmoniske hjem, selvsagt har alle opplevd mindre ønskelige hendelser i løpet av barndommen. Men det er forskjell på enkelt hendelser, enn når disse opplevelsene blir kroniske.   De som bryter med den sosiale arven, de som vet de vil få et bedre liv hvis de gjør ulike valg enn sitt opphav.

De bryr seg ikke om hvem andre synes de er, de bestemmer seg for å bryte den ondesirkel, og velger å bli den de ønsker å være.

Satre mente at vi var dømt til frihet, og vi alle må ta valg som utformer  våre liv. Mange av de valgene vi tar kan virke tilfeldige, men hvordan vi styrer livene våre er nok påvirket av våre foreldre. Vi velger det vi kjenner, og styrer gjerne unna det ukjente.  Dermed kan våre forelders valg også påvirke våre liv. Det er derfor jeg blir imponert over dem som greier å ta andre valg enn foreldrene.  De som med empowermenet styrer livene sine på rett kurs.  De som ser det som deres plikt å styre livene sine, uavhengig av deres foreldres valg.

Eksamensvakt:

Noe av det mest kjedlige jeg vet om her i verden er å være nettopp eksamensvakt. Det beste ville ha vært å bruke denne tida til noe fornuftig. Men det greier ikke jeg. Jeg ser studentene sitter så fint og arbeider med eksemen. De virker voldsomt målbevisste. Ja, de har alt hatt faget i tre semestre. Det er ikke rart de går sitt beste for å bli ferdige.

Jeg husker da jeg for mange år siden trodde at jeg hadde min siste eksamen, synes jeg faktisk at det var noe trist. Dette var selvsagt bare tull. Da  jeg selv hadde eksamen denne uka, visste jeg at dette blir sikkert ikke min siste eksamen. Livet er langt, lysten til å lære er stor, men for meg er det å bli vurdert en motivasjonsfaktor.

Vurdering er kanskje noe vanskelig. Jeg vet ikke om en vurderer de faktiske kunnskapene, eller hvordan den enkelte behersker eksamensformen. Evnen til å besvare en eksamensoppgave.

Jeg kjenner flere voksne personer  som ikke har greid eksamen i det faget de praktiserer  hver dag, år etter år. Fra disse eksemplene mener jeg at vi bør drøfte om det er riktig at alle skal måtte ha samme type eksamen. For eksempel kunne noen av disse hatt hjemmeeksamen, men da må en stille seg spørsmålet om de har nok kunnskap til å gjennomføre en hjemmeeksamen. Men hvorfor skal ikke denne gruppen få skrivekrus med i utdanningen sin? Og på dette skrivekurset skulle en ha fokusert på skrive oppgaver.  

Klart en skal anerkjenne dem for de kunnskapene de har tilegnet seg i faget, men av respekt for denne gruppen bør også en være klar over at skriving er ikke alltid det de praktiserer mest verken i jobben eller privat. Dermed må det å svare på eksamensoppgaver være en del av undervisningen. Det er jo klart at alle voksne som melder seg på et krus i for eksempel i teorien for et fagbrev, gjør det for å kunne  gå opp til fagprøven. Jeg vet også om eksempler på folk jeg kjenner som har lest en helg, og bestått teorien til fagprøven uten problemer. Derfor tror jeg at mye kunne gjøres med valg av eksamensform og veiledning om de ulike eksamensformene. Det å tenke nytt og kreativt. Finne den eksamensformen som gjør at alle for vist hva de kan, og dermed hva de ikke kan.

Jeg tror jeg først og fremst er et individ

HELMER: Først og fremst er du en kone og mor
NORA: Det tror jeg ikke mer. Jeg tror jeg først og fremst er et individ, like mye som det du er

Disse sitatene er hentet fra Ibsen sitt Dukkehus, der en kan se den tiden sine holdninger til det å være mor.

Da jeg var 38 år gammel ble jeg mamma for første gang. Plutselig var jeg ikke lenger en person et individ, men mammaen til……. Jeg oppdaget til min store forskrekkelse at min individstatus forsvant, og alle hadde rett til å fortelle meg hvordan jeg skulle være som mor. Med dette fortalte de meg hvordan jeg skulle  være som menneske.  For nå må du forstå at nå er du først og fremst mor, men er dette tilfelle????

Jeg føler meg fremdeles som et menneske, med drømmer og lyst til å lære og utvikle meg. Brems, nå må du forstå din nye rolle som to barnsmor. Men hvordan jeg vil utøve denne rollen må jo være opptil undertegnete, og ikke til alle andre.

Barn skal selvsagt ha det godt og oppdras til å fungere i samfunnet og bli gode samfunnsborgere. Jeg har tross alt tatt vare på stamcellene til barna mine, det er fordi ønsker at de skal kunne bli friske av sykdommer som kun stamcelle behandling kan kurere og/eller at behandlingen blir enkeltere ved hjelp av stamceller. Så husk ta vare på stamcellene til barna. Barna er også små individer som også har egne tanker, drømmer men også en egen genetikk. Selv om jeg vil at alle foreldre skal ta vare på stamcellene til barna deres, er dette noe som er opp til det enkelte foreldre par.

Barna mine som jeg forguder har det godt, men at jeg foretrekker å bruke min tid på å tilegne meg kunnskap og kompetanse, framfor å bruke denne tiden på kvalitetstid med venner. Altså min prioritering i hverdagen er: Barna og familie og jobb/utdanning. Jeg har dessverre ikke tid til å være spesielt sosial, men jeg koser meg i hverdagen.

Så  kjære alle dem som venter eller ønsker seg barn få barna deres, men vidt at som mor er en først og fremst individ med egne tanker og drømmer,  deretter er du foreldre

Blogg nummer 50

Da jeg begynte å skrive blogg hadde jeg ingen mening hva bloggen skulle inneholde. Når jeg nå ser tilbake på de bloggene jeg har skrevet ser jeg at jeg har skiftet mellom mange ulike tema. Det er vel ikke noe rart jeg skriver jo bare om det som opptar meg i øyeblikket.

Det jeg synes er helt utrolig er at så mange har lest bloggen min, fordelt på store deler av verden, lengst sør er nok India.

Jeg ser at jeg har noen lesere i USA, dette er nok slekt og venner av meg i dette landet som vi nordmenn elsker. Noen av disse slektningene er vel det andre ville ha kalt for noe fjerne slektninger, men på grunn av at i vår familie er vi flinke til å holde på de nære relasjonene til hverandre, så disse slektningene føles veldig nære og kjære.  Det var under en eller annen krig en av tremenningene mine i USA spurte om vi i Europa hatet dere fra USA: Nei, vi nordmenn vil nok alltid være helt uenige med deres krigspolitikk, men vi elsker USA.  

Jeg har også en eller to faste leser i Russland, jeg lurer noe på hvem dette er, men jeg tror det er en som liker å gå på juksekafeer. Hvis det er deg kan du gjerne ta kontakt med meg på e.post.   Jeg vet ikke om du bor i Russland nå, men jeg tror ikke jeg kjenner noen andre som har den samme tilknytningen til Russland som deg. Jeg har søkt etter deg på facebook, men jeg tror ikke at du er der. Hvis jeg nå tar feil om hvem du er beklager jeg at jeg ikke har peiling på hvem du er, det eneste jeg vet er at jeg kjenner deg, eller riktigere sagt at du kjenner meg.  

Det som overrasker meg mest er at de få bloggene jeg har skrevet direkte til enkelt personer er blitt noen av de mest leste, og som jeg har fått mest positive tilbakemeldinger på. Jeg tror kanskje de er i disse bloggene jeg for fram mest følelser, og jeg tror de fleste av oss liker å lese det som er ekte følelser. Men her er det en vanskelig gyldenmiddelveg, mellom hva som er følelse kaldt og hva som er sykelig.

Den bloggen jeg liker best er nok der jeg blogger om min store helt Cornelius Cruys, men jeg forstår ikke hvorfor vi ikke lærer noe om han i historie timene i Norge. Nå er det lenge siden jeg hadde historie på skolen, og det var under den kaldekrigen, så da skulle vi kanskje ikke lære noe mellom forholdene mellom Norge og Russland. Jeg reflekterte mye over dette da jeg gikk på ungdomskolen, hvorfor vi ikke lært noen ting om samarbeidet mellom Norge og nabolandet i øst. Jeg tror dessverre ikke dette er noe bedre nå, de lærer kanskje noe mer om pomorhandelen.

Tilstutt vil jeg gjerne takke dere mine leser, og jeg håper at jeg noen ganger har fått dere til å føle gjenkjennelse eller begynt å reflektere over nye tema.

Fra arbeidsnever til litteratur og kultur:

Da jeg flyttet til Odda, var det liv i det gamle smelteverket. Jeg kan huske medarbeiderne kom alltid inn på Coopen i arbeidsklær. Smelteverket som må ta på seg noe av skylden for at Odda samfunnet hadde vokst seg til en liten by helt inders i Sørfjorden. En dag var det slutt, og dørene på smelteverket ble stengt. Ingen kom lenger inn på Coopen med arbeidsklær, og Odda gikk inn i en mørk periode.

Det gikk noen år, og det var noen diskusjoner rundt hva en skulle bruke området til, men fremdeles lå tomten ubrukt. Der det hadde vært liv var nå et spøkelsesområde. Folkene i Odda begynte å se negativt på framtiden til denne lille byen inders i Sørfjorden.

Frode Grytten kom ut med boka ”Bikubesong” i 1999, og med dette diktet han seg inni norsk litteraturhistorie. Den var for eksempel stor suksess som teaterstykke. Noen grep fast i dette, og utviklet dette blant annet med Bikubegang. Etter vært utviklet dette seg til litteratursymposiet. Litteratursymposiet var jo en helt sprø ide, men det har altså greit det kunststykke at hele kultureliten/kulturkjendiser valfarter til Odda en gang i året. Bare det å komme på noe så sprøtt, er jo fantastisk genialt.

Nå skjedde det noe det kan tilbake liv på den gamle Smelteverkstomten, Smelt Cafe åpnet, Odda vitesenter, Smio og ikke minst Litteraturhus i Odda. Odda vitensenter drives av Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum, og er en arena for leking med blant annet fysikk for store og små. Smio holder til i den gamle smia på Smeltverkstomten. I 2011 ble de hold Nordisk Smedtreff i forbindelse. De planlegger også å starte opp med utdanning av smeder i Smio. Ideen om Litteraturhuset i Odda ble unnfanget  etter Symposiet i 2009. Her har de blant annet tenkt å starte opp med skrive kurs, og selvsagt har det vært noen bokslepp.

Jeg har nå stilt meg spørsmålet, hva var det som skjedde Odda? Hvordan greide dette lille samfunnet inders i Sørfjorden til å mobilisere fra å være dødsdømt til suksess? Nei, kjære Odda dette er jo bare en vanvittig forandring på dette området midt i Odda sentrum, fra arbeidesnever til litteratur og kultur.