Jeg godtar deg, men da må du godta meg

Vi vil gjerne ha spesielle egenskaper, i ulike sosialdeling av befolkningen setter pris på ulike egenskaper. I noen miljøer gir dyre biler status, men i andre miljøer blir det sett som å være usmakelig å kjøre rundt i en dyr bil. 

Personlig liker jeg bedre begrepet sosialdeling enn begrepet sosialklasse.  Dette kommer nok av at jeg har problemer  med å forstå begrepene som sosialklasse og klassereise. Jeg er nemlig oppvokst i et klasseløst samfunn, der alle var likeverdige.   Sosialdeling forteller oss mer om at vi er ulike, men ingen deling er bedre, enn de andre delingene.  

Verdiene våre blir påvirket av hvilken sosialdeling av befolkningen vi er eller vil være.  Det er klart vi vil alltids påvirket at hvilken sosialdel av befolkningen vi er oppvokst i.  

Det er noen egenskaper alle setter pris på, men det er ulike oppfattinger hva de ulike egenskapene inneholder.  Egenskaper med og for eksempel å være kreativ er noe helt annet i et intellektuelt miljø, enn i et typisk arbeidermiljø. 

Som jeg har vært inne på i en tidligere blogg er begrepet kreativt noe har problemer med, siden jeg mener at de fleste av oss er mer reproduserende enn kreativ. 

De verdiene vi har med oss hjemme fra vil gjerne forfølge oss i hele livet, og dette er slik vi deler livene våre opp i hva som er rett og hva som er galt. Når noen avviker fra det vi mener er rett reagerer vi, de gangene vi ikke tilsynelatende reagerer, føler vi oss tolerange. Det å være tolerang er jo en god egenskap i de fleste miljøer. 

På noen områder i livet er jeg en ufordragelig pliktetiker, og Kant er min bestevenn, men på andre områder er  Kant min uvenn.  Det er fordi jeg har mine prioriteringer som jeg mener er viktig, og andre områder gir jeg generelt fanen i.

Konflikter kan oppstå når en opplever en kulturulikhet, på hva som skal prioriteres, og hva en skal gi blaffen i.  Det å være tolerang er vanskelig når en ser noe som virker tilsynelatende fullstendig galt eller helt sprøtt. 

Livet er ikke enkelt, men det enkleste hadde vært hvis alle kunne tenkt og prioritert slik jeg mener en skal  gjøre, men problemet er de andre. 

Løgstrup mener at vi blir til i vårt samspill med andre, og det er møte med den andre som gjør oss til de vi er, derfor må vi godta at vi er ulike å prioriterer ulikt.      

Religion er ikke det samme som ukultur

Til vanlig har jeg ikke noe problem å snakke om tro og tvil, men jeg har problemer med å snakke om det med min seksåring.  Jeg har lyst til at hun skal utvikle seg til en fordomsfri person. Derfor må jeg vise henne alle gjennomtenkte religioner er OK. Det er  hun som velger selv hva hun vil tro på, og hvis hun velger å ikke tro er dette også OK.

For meg er ikke troen det viktigste, men hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Moral tror jeg ikke har med tro å gjøre, jeg ser dette som allment, og er bestemt av kultur, ikke religion. Kultur kan utvikle seg til ukultur. Derfor har jeg problemer med å godta at enkelte religioner er mer umoralske enn andre. 

For eksempel den uskikken med å omskjære barn, både jenter og gutter, er like vanlig i blant kristne som muslimer i enkelte afrikanske land, dette er en ukultur som må bekjempes. Men det viktigste er at vi tør å snakke om det, på den måten vil vi kunne bekjempe dette.  Vi må selvsagt også regulere dette med lovverk, men enkelte vi kanskje mene at kultur kommer før lovverket.  Dermed blir dialog det beste middelet mot ukultur. 

Jeg blir litt sur på at enkelte ser ukulturen, og påstår at dette er spesifikke religioner.  Vi sitter i de ulike skyttergravene å slegger drit om hverandre, og av drit blir det drit, istedenfor å ha en dialog.

Personlig tror jeg ikke det er muslimer, krisene, jøder  osv. som for folk vekk fra troen, men fundamentalistene.  Personlig tar jeg avstand fra alle fundamentalister. Jeg vil ha et samfunn der en bruker diskusjon, og lar det beste argumentet vinne.

Det er vi mennesker som skaper krig og ukultur, kan vi ikke gå sammen om å skape fred og en kultur som er basert på idealene likhet, frihet og brorskap.  

 Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Ikke ta fra meg allværsjakken

Vi er som samfunn så utrolig opptatt av frihet, vi alle skal kunne gjøre egne selvstendige valg. Men allikevel ser vi nesten like ut i klesstilen. Noen av oss har i perioder i livet trodd at vi har vært spesielle, men vi var nok like vår stil ikoner. Vi sender ut signaler med klær, med henblikk på den vi ønsker å være. 

Personlig har jeg vært igjennom flere still skifter i løpet av mitt liv. Jeg begynte ungdomstiden med å være sossete, med dyre merkeklær.  Etter dette gikk jeg inn i en frikete periode, deretter normalt kledd og nå går jeg kledd i dyre klær som er økologiske og ikke laget av barnehender. Klærne jeg nå  bruker ser ikke dyre ut, men de som vet de vet. 

Men  jeg som alle andre nordmenn bruker til daglig det uoffisielle nasjonal plagget, nemlig allværsjakken. Denne jakketypen alle nordmenn bruker uansett, hvilken stil de normalt har, buker vi alle allværsjakken. 

Jeg har ofte forestilt meg hvis vi som nordmenn hadde reist i til et i et større antall til et land, for eksempel  Akirema ,  og befolkningen der hadde nektet oss å bruke allværsjakken. Da hadde nok vi produsert.  Tenke å nekte oss å bruke allværsjakken, det går ikke, men vi vil bruke den uansett. Kampen for allværsjakken. 

 Befolkningen i  Akirema hadde nok tatt avstand fra bruk av allværsjakken, og den offentlige debatt hadde handlet om typer allværsjakker. Noen typer allværsjakker var nemlig mer akseptert enn andre.  Noen mente at det var greit nok å bruke allværsjakker, bare jakkene så ut som vanlige jakker/kåper.

Det ble snakket om hvor utrolig opptatt av været denne gruppen av befolkningen er, at de uniformerte seg med allværsjakker. Denne jakke typen ble sett for å være undertrykkende, og var noen en ble tvunget til å gå med. Det ble selvsagt forbud i å bruke allværsjakke på Akirema sin nasjonaldag.

Nei, dette ble bare tull og tøys, nå skal jeg snart gå ut med min allværsjakke, og treffe andre som også går rundt i dette  uoffisielle  nasjonalplagget.

Såkalte eksperter gir råd, velger det vi som passer oss

Problemer er alle eksperter som gir konkrete råd slik at vi skal kunne takle hverdagen. Alle hverdagens utfordringer. Vi er alle opptatt av å mestre hverdagen, og vi søker råd. 

Jeg har noen venner av meg som ble henvist til helsesøster på grunn problemer med datteren. Helsesøster kom da med konkrete råd ovenfor foreldrene, som de visste at de ikke kom til å gjennomføre, fordi rådene passet ikke i deres liv. Det var nemlig ingen spørsmål angående deres samliv. Helsesøster mente jo det godt,  og hun ville nok gi dem empowerment som foreldre.  Men hva vet denne helsesøsteren om samliv, som ikke greier selv å leve i et forhold. 

En uheldig side ved veiledning er at den kan anta form som et forhør eller et intervju. Finn Thorbjørn Hansen henviser til Anders Lindseth, som mener at problemer med veiledning, coaching, terapi osv. er at det ikke stoppes opp for å lytte til det som blir sagt, og at personen som veiledes ikke får lov til å gjøre inntrykk. I stedet farer veilederen fram med såkalt gode ideer og forklaringer (Hansen 2008:131). Dette kan tolkes som at en bør tenke gjennom Peavys ord om at de som veiledes selv skal finne ut av livene sine. Jeg synes dette kan være vanskelig å etterleve i praksis. I en veiledning kan det være vanskelig ikke å bli opptatt av resultater. Det er lettere å se for seg en løsning og komme med gode ideer og forklaringer, enn det er å lytte til det som blir sagt.

Empowerment er et mål, en metode og en pedagogisk, sosial og helsefremmende strategi . Empowerment retter seg direkte mot manglende kontroll over eget liv og involverer individer, grupper og lokalsamfunn. Brukerne blir subjekter i tilegnelsen av lærdom, og ikke objekter for lærerens kunnskap. Det å få kvinnene til å gå fra å være ofre og maktesløse til å bli aktivt handlende selvstendige individer som kan ta egne reflekterte valg, er viktig. Tveiten beskriver fraværet av empowerment som reell eller innbilt maktesløshet, som lært hjelpesløshet, fremmedgjøring og opplevelsen av å ikke ha kontroll over eget liv.  

 En empowermentprosess er veiledning et viktig hjelpemiddel, og det kreves at veilederen har en inngående kunnskap om slike prosesser (Tveiten 2007). Veiledning er en lærings- og dannelsesprosess der veilederen stiller med en ”verktøykasse” som inneholder relasjonelle kunnskaper og teknikker som skal få de veiledede til å tenke over egne liv. Den veiledningsmetodikken jeg for eksempel ville ha brukt, er den psykodynamiske. Peavy definerte formålet med sin psykodynamiske veiledning som:

”Vejledning giver en person mulighed for at undersøke betydningerne i hans eller hennes nuværende liv og på den måde komme i gang med å finne nye veje” (Peavy 2005:111)

I psykodynamisk veiledningsstrategi skal en utvikle reflekterende, dialogbaserte feedback-prosesser. I psykodynamisk perspektiv læres det gjennom interpersonlig handling og kommunikasjon , der veilederen skal fungere som en guide. Peavy mener at veilederen skal starte en introduksjon og skape trygghet. Veilederen skal tilpasse læringsaktivitetene til deltakernes kompetansenivå. En skal etablere et møtemiljø hvor en ikke blir forstyrret, og hvor deltakerne kan være private. En skal være lyttende og styrke ideen om at det å hjelpe andre, er verdifullt. Hun skal være et forbilde i forhold til den dialogiske kommunikasjonen. Til slutt skal veilederen presentere flere alternativer, som øker kompetansen, styrker selvidentiteten og selvverdet. Alternativene framkaller også nyttig viten og data, og gir tid til refleksjon om læringserfaringer og dialog.

Fortid er fortid

De siste dagene har jeg bruk til å reflektere og huske episoder i barndommen. Disse episodene har jeg drøftet sammen  noen venninner fra denne epoken i livet.  Det har vært rart å føle på barndommens følelser.  

Det kom noen beskyldninger fra en gammel bekjent, derfor tok vi kontakt med andre fra denne tiden, for å få klargjort hva som skjedde.   Det merkelige noen av oss har så utrolig lik meninger om hva som skjedde denne tiden. Her er det to helt ulike fortellinger.  Hva som er sannheten avhenger av hvem du spør. 

Vi alle er sikkert påvirket av de ulike livene vi har levd, og det er klart at våre oppfattinger påvirkes av hvem vi er her og nå.

Personlig ville jeg aldri knagget med fortiden, det som er gjort er gjort, og framtiden er framtiden. Det kommer ikke noe godt ut av å gi andre skyllen, fordi en fikk motstand.  Det er klart en ikke kan  gjøre noe med det som skjedde for over 30 år siden. Noen ganger bør en holde kjeft å la livet gå videre.

En vet jo aldri den andre part sine synspunkter, og dette kan være med på å drepe den livsløgnen, en har trodd på i alle år.  Den kloke tier, hvis en ikke er villig til å revurdere sin egen livsløgn.

Det er klart det er vanskelig å få beskjed om at en har vært med på å ødelegge en annen sin barndom.  

 Da lurer jeg personlig på om vedkommende forstår beskyldningenes kraft.  Det kan jo ha vært andre ting i personens barndom som heller ikke har vært positivt, slik som foreldrenes skillsmisse. Men det er klart det er lettere å legge skylden på andre og fremmede personer.  

Slik jeg husker vedkommende var han/hun ekspert på å komme med sårende kommentarer, og manglet all form for empati.  At vedkommende fikk gjennomgå kom av nettopp mangelen på empati, og at vi ble krenket og såret. Men jeg har aldri båret noen som helst sinne ovenfor denne personen, men i de siste dagene har episodene blitt husket.   Vedkommende var kanskje ikke den mest sympatiske personen, men jeg håper jo at vedkommende har utviklet seg med årene.  

  

Personlig hadde jeg også det tøft i min barndom, men jeg ville aldri brukt tid på å vært bitter på den som har vært drittsekker mot meg. Jeg vil heller ikke påstå at jeg hadde det tøffere en noen andre, men jeg har alltid levd et liv uten sikkerhetsnett. Det er også slik at jeg er født naken, og alltid må kjempet for å overleve, i likhet med alle andre.  Jeg ville aldri ha giddet, og brukt tid på og dyrket de menneskene som jeg oppfatter som drittsekker. 

Fortid er fortid, men nå får jeg  liksom barndommens sårende kommentarer rett i tryne. Jeg kjenner faktisk vedkommende igjen, ikke på episodene  han/hun beskriver , men på  den sårende og krenkende væremåten.  

 Det å lage narrativer om sitt liv er helt naturlig, men en kan velge hvilken rolle en skal innta. Personlig ville jeg aldri tatt offerrollen, men rollen som overlever. Den som mestrer  livet med suksess, fordi jeg gjør det, ikke på tross av………………..