Oppstår det nye yrker for at mennesker skal kunne få gi omsorg?

Det er så mange som vil hjelpe, men noen ganger lurer jeg på om det er nok hjelpetrengende, til å fylle behovet til hjelperne.  Jeg tror behovet å gi omsorg er like sterkt som behovet å få omsorg. Ønske om å behandle og hjelpe andre gjør at det har utviklet seg utrolig mange ulike behandlingstilbud. Når man slår opp på www.alternativ.no/behandlingsmetoder finner en over 200 ulike behandlingsformer. Dette viser at det er utrolig mange som ønsker å jobbe med det å hjelpe og behandle andre mennesker. I tillegg  har vi alle dem som jobber innen skolemedisinene, og innen de offentlige og private helse omsorgstilbudene.  Dette viser at behovet for å gi omsorg er sterkt.

Klart det er noen som har utdannet seg innen helse og omsorgsyrker fordi dette er en sikker jobb. Men jeg tror at de fleste som har disse jobbene er et ønske om å hjelpe, og få dekket deres eget behov for å gi omsorg. Kanskje behovet for å gi omsorg ligger i oss, og i det postmordernesamfunnet vi lever i er det som omsorgsarbeidere en kan få fylle denne trangen.

Det er klart det blir et problem å navigere i alle behandlingsformene. Alle som ønsker å hjelpe med utrolig mange ulike behandlingsmetoder.  Jeg leste en annonse i dag, som omhandlet eller annen ukjent behandlingsmetode, som hjalp spesielt godt for akutte plager. Hvorfor heller ikke oppsøke en lege hvis en er syk?

Men det er klart en behovet for alle disse mulige behandlingsformene oppstår fordi ikke alle er like fornøde med skolemedisinen, og en del av de som driver med alternativebehandlinger er flinke på omsorg og relasjonsbygging. Det er jo klart at alle som med privat helseomsorg bør være flinke på relasjonsbygging, og dette er nok noe mange føler i forhold til for eksempel fastlegen at en blir bare en pasient i rekken.  

Ja, jeg tror at mange av behandlingmetoder oppstår fordi en har behov for å gi omsorg. Da blir det naturlig stille seg spørsmålet om er det behandleren eller den behandlete som er mest avhengig av den andre. 

Tanker på båten en høst kveld

Sitter her på båten i fra Strandkaien. Sjøen er stille, og liv er utrolig skjønt. Det siste vi ser av byen er Nordnes  og Nordnesparken.

Vi passerer nå Askøybroa, lysene på broa ser vi faktisk bedre nå som det begynner å bli mørkt, og vi setter  stå kurs mot Sotra. Mitt barndomsparadis, der vi tilbrakte sommernettene i telt i Blomkålskogen, og ute i båt om dagene. Jeg tror ikke jeg forsto hvor stor frihet vi hadde i vår barndom. Dette var før mobiltelefoner og PC sin tidsalder. Her var det bokstavligtalt frihet under ansvar.

Nå passerer vi Haakonshella, og tankene mine går til den 20 åringen Håkon den gode som gikk i land etter 10 år i landsflyktighet i England.   Tenk på hvor mye historie, det er på den leia båten kjører i dag.

Ordet ledelse kommer faktisk av det norrøne orde leia, og det betyr å finne stå kurs. Jeg regner med at styrmannen finner den rette leia til Rosendal.  Men før vi kommer til Rosendal, må vi innom Flesland, Os og Malkenes.

Jeg føler meg heldig som for reise på denne fantastiske turen i finaværet. Det som er fordelen med denne turen er at det er sjelden noe særlig bølger på turen innover til  Rosendal. Når en ser på den nydelige naturen, må Gud vært spesielt glad i vestlendingene, som for bo i dette landskapet, og alle høstfargene. Alle snakker om den triste årstiden, høsten, jeg synes at det er klart den beste årstiden. Det er den årstiden jeg føler at all ting går videre.

Jeg vet om ingenting mer beroligende enn å sitte på en båt i skumringen, og se at høstkvelden kommer inn over sjøen. Kanskje folk kunne ha vært snillere hvis alle kunnet har vært på en båt i skumringen, og hørt på lydene fra båten.   Når jeg ser ut akkurat nå har mørket senket seg, og det eneste vi ser av andre båter er lysene.  Dette må være noe av det nærmeste en kan komme himmelen på jorda.                                                                                                                           

Snillhet en undervurdert egenskap

Den egenskapen jeg setter nesten høyest hos andre mennesker er snillhet.  Dette er en undervurdert egenskap i vårt samfunn. Jeg mener selvsagt ikke selvutslettelse. Med snillhet mener jeg den godheten som vi gir til andre. Denne genuine snillheten en kjenner, når en treffer et virkelig snilt menneske.

  

Problemet er at vi har en tendens å sammenligne snillheten med dumhet og selvutslettelse, som jeg mener er det motsatte av å være snill. Jeg har problemer å tro at en kan ha evnen til å være snill mot andre, hvis ikke en også er snill mot seg selv. For eksempel er ikke snillhet når vi kvinner opptrer som menn sine tjenere, har dette ingenting med å være snill, men en syk oppfattning om kjønnsrollene i et forhold. Jeg velger faktisk å oppdra mine jenter til å forstå at de aldri skal være noen mann sin tjener. Det kan bare være teite menn som vil ha tjenere, i stedet for friske jenter som kan sette grenser. Snillhet har ingenting å gjøre med manglende grensesetting å gjøre.     

Det er vel lettere å merke snillhet, når snillhet ikke er tilstede. Jeg mener at snillhet har noe med klokskap og klokhet. Jeg vil definere klokskap som evnen til å sette seg rette mål og til sitt liv ledes av disse målene. Even til å finne velvære, det å ha det godt, gjør mennesker snille. Løgstrup reflekterer over velvære:

”Under varetagelsen af den andres liv lykkes ikke alene, men også den enkeltes tilværelse. Drager forældrene omsorg for deres børn og opdrager dem furnuftigt, er der ikke alene chance for, at børnenes liv lykkes, men også forældrenes eget” (Løgstrup 1966, s.142).

Med andre ord lykkes vi med foreldrerollen, vil vi lykkes også som mennesker. Jeg mener at for å oppnå dette er det viktig å vise barna aktelse, respekt og lære dem evnen til å føle seg elsket. Dette tror jeg er viktige elementer når en skal oppdra barn til å bli gode og reflekterte mennesker. . Løgstrup mente blant annet at gjennom de holdningene vi gir hverandre er vi med på å gi hverandres verden den form(Svare m.fl. 2004:59). Han oppfordrer oss til å ta vare på den tillitten som vises oss, og det er ment som generell oppfordring, og dette gjelder selvsagt også hvordan vi oppfører oss ovenfor hverandre. Dermed kan en forstå hvor viktig snillheten er som egenskap.

Ord skaper empowerment

De ordene vi velger å bruke påvirker synet vi har på våre medmennesker.  Det spiler en rolle om en kaller dem for klienter, pasienter, brukere, medlemmer, beboere eller gjester. På sosialkontorene hadde de klienter,  og på trygdekontoret hadde de medlemmer.  Jeg aner ikke hva klientene/brukerne/medlemmer/gjester blir kalt på NAV, trolig brukere. Men jeg frykter at de kaller brukerne for klienter. Jeg vet at ordet brukere blir ofte bruk for en vil ha et nøytraltord, men klinger ordet brukere positivt?

I det gamle trygdesystemet så de oss som medlemmer av folketrygden, og dermed var vi medlemmer. Dermed ble det selvsagt at alle kunne gå på trygdekontoret. Dette var jo penger som  politikerne hadde bestemt at vi hadde krav på innen visse kriterier.  

Når jeg en sjelden gang ligger på et sykehus, vil jeg heller bli kalt for gjest enn pasient. Dette tror jeg også gjør noe med den rollen vi har for øyeblikket. Jeg tror også at dette vil kunne påvirke personalet holdninger til meg.

For meg personlig har både ordene pasient, klienter og brukere en negativ klang, men ord som medlemmer og gjester forbinner jeg med noe positivt.  Det er jo klart har en positiv oppfattning av egen rolle påvirker hvordan man utøver rollen.

En skulle tro at offentligekontorer, for eksempel Nav har som en av hovedoppgavene  å skape empowerment hos klientene/brukerne/medlemmer/gjester. Dermed bør de Nav ansatte tenke igjennom hvilket ord en velger. Dette gjelder selvsagt også alle som jobber med mennesker, spesielt vi som jobber med å bygge opp empowerment i andre. Siden ord skaper empowerment.

I går var i går, og dagen i dag er framtiden

Arbeidslivet har forandret seg enormt de siste årene, vi har gått fra et industrisamfunn til å bli et service, digitalt og kunnskapssamfunn. Dermed blir det nye problemstillinger og utfordringer i dette nye samfunnet.

Ved Jernverket i Mo i Rana sa en arbeider:

”Vi pleier ofte å si det slik: det er rart med jernarbeider når han blir gammel. Dør han ikke, han ruster bort. Det høres kanskje ut som en vits, men det er alvorlig nok. Vi blir fulle av støv og sitt. Vi rustner sakte bort. Det blir å hoste opp støv hver enste dag, slik drar du lissom med deg et stykke av arbeidsplassen hjem” (Bjørnson 1997:17).

Dette var gårsdagens problemer, framtidens arbeidsutfordringer vil være av en helt annen karakter. Det rare er når en leser arbeidsmiljøloven, kan en merke at dette er en lov for industrisamfunnet.

Vel, vel det er kanskje ikke så veldig rart når en ser på historien til lovginingen, og samfunnet har vært en i kausalforandring.   En gang sa jeg til min far tenk på all den forandringer og framskritt oldemor må ha hatt i sine hundre år. Da svart min far:”Du kommer til å oppleve enda mer forandringer og endringer i ditt liv”. Og jeg tror han vil få rett i dette.

Altså det begynte med fabrikktilsynsloven i 1892, dette var vel det en kan kalle for ingeniørenslov. Deretter kom arbeidervernloven i 1936,  og det var leger som hadde vært med å utforme denne loven. I arbeidsmiljøloven av 1977 tok en hensyn til psykiskshelse.

Neste gang lovgiverne skal gjøre en radikalforandring i arbeidslovgivningen bør de ta hensyn til det nye arbeidsmarkede. Denne loven må få en nye form, der en også tar hensyn til det åndelige og pedagogiske. Så jeg foreslår at det blir pedagoger, ved god hjelp av filosofer som utformer denne loven.

Skål Cornelius

Jeg har ofte undret meg om det er sant at vi er nå mere internasjonale, enn vi var for noen hundre årsiden. Jeg har blitt fortalt om oldeforelderne mine sine liv. Tre av oldeforelderne mine hadde vært rundt jorden før de var 20, og min oldemor hadde passert Kapp horn før hun var fylt 10 år. Tenk på alle de artige opplevelsene en liten jente må har hatt med å være med på utenriksfart på sluttet av 1800-tallet.

For meg virker dette helt eventyrlig, men hverdagen hennes besto nok mest å være på ombord. Reisen og opplevelsene til sjømennene- og kvinnene var selvsagt helt annerledes enn turene vi tar i dag. I dag kan en bare sitte seg på et fly å reise.  Jeg tror ikke vi i dag opplever så mye som de opplevde. Tenk på all den kunnskapen disse må har hatt, ikke bare når det gjelder språk, men også samarbeid på tross av ulike kulturer.  

Tenk på alle de store sjømenn vi i Norge har hatt, for eksempel Tordenskjold og Cornelius Cruys. Det kan sikkert være noen av leserne som ikke vet hvem Cornelius Cruys er, derfor skriver jeg noen ord om denne store nordmannen.

Niels Olsen  vokste opp i Stavanger, der lekte han på havnen, og drømte om å komme seg ut i den store verden. Skiftet navn  til  Cornelius Cruys da han kom til Nederland. Slo seg opp som konstruktør innen skipsbyggerfaget i Nederland, og ble hyret av Peder den store til å bygge den russiske flåte.  Han var også en dyktig karttegner, og ikke mist skipsfører. Kunnskapen og interessen innen det maritime hadde nok han fått av sjømennene han hadde hatt kontakt med på havnen i Stavanger. Senere fikk han ansvaret som  øverstkommanderende for Østersjøflåten med rang av viseadmiral. Hvem sier at vi ikke hadde store internasjonale nordmenn på 1700-tallet.

  

I dag vil jeg heve mitt glass for en stor norskfødt sjømann Cornelius, og drikke din SKÅL Cornelius, for et liv som er levd og forsvunnet (også ut av norske historiebøker)

Ufaglært?

Thomas Nordahl mener at dagens spesialundervisning bør avvikles (Kilde NRK.no Publisert 19.09.11 kl. 17:11). Dette er blant annet fordi at 40% av spesialundervisningen skjer av ufaglærte, og at disse aktivitetene er i liten grad knyttet til læring. Dette fører til disse elevene vil få store problemer med å komme seg ut på arbeidsmarkede. For det første vil jeg bare si at jeg er helt enig med Thomas Nordahl.

Men hvem er disse ufaglært? De ufaglærte er ingen homogengruppe, men er en gruppe med svært ulike utdanningsnivåer.

En filosof jeg kjente en gang jobbet under utdanningen som ufaglært på et alderhjem. Når han var ferdig utdannet filosof fortsatte han å jobbe som ufaglært.  Han var avhengig av å ha en inntekt for å kunne betale regningene sine.Jeg vet om flere med mastergrader/hovedfag som jobber som ufaglærte, fordi det er bare blitt slik.

De som ansetter nye medarbeidere ser for seg at de gjerne vil ansette en fagarbeider. Men er det riktig at for eksempel barn og ungdomsarbeidere skal i praksis gjennomføre spesialundervisningen. Har ikke disse elevene rett på en målrettet læring med en utdannet spesialpedagog?

Vel, vel tilbake til de ufaglærte. Kan en kalle en halv- og/eller helstudert for ufaglært? Jeg synes heller ikke det er rett å gi dem lønn som ufaglærte. Det er viktig at akademiskkunnskap blir verdsatt i kroner. Jeg tror at en med akademiskbakgrunn har en verdifull verdi og tilføre brukerne.

1.      De tilfører virksomheten mye kunnskap

2.      De har med sin akademiskebakgrunn vist at de kan ta i mot kunnskap på et høgtnivå

Ergo denne gruppen tilfører mye gratis kunnskap til sine arbeidsgivere, og dermed forstår jeg ikke at denne gruppen er ufaglært. Når jeg kommer selv på aldershjem håper jeg å bli pleiet av en som kan snakke om sitt fagfelt for eksempel filosofi eller kunsthistorie framfor en som ikke har noen andre interesser enn  det å pleie.