Løvetann:

Løvetann er en av de barskeste blomstene jeg vet om, uansett så kommer de seg opp og frem. De er kanskje ugress, men de er fine,  gule og minner meg om mot. Allikevel luker jeg dem vekk i hagen. De er jo tross alt et ugress, og de sprer seg som bare det.

Opp igjennom tiden har jeg blitt kjent med en del mennesker, og noen av dem jeg mener som er mest spennende menneskene er vel det en kan kalle for løvetannbarn. Navet kommer fra Henrik Wergelands dikt ”For første gang”. Løvetannbarn er altså de som greier seg bra, på tross av at de har det meste i mot seg fra starten.

Noen ganger har jeg fått sjokk, når enkelte begynner å fortelle sin historie.  I utgangspunktet tror jeg at alle kommer fra gode harmoniske hjem, selvsagt har alle opplevd mindre ønskelige hendelser i løpet av barndommen. Men det er forskjell på enkelt hendelser, enn når disse opplevelsene blir kroniske.   De som bryter med den sosiale arven, de som vet de vil få et bedre liv hvis de gjør ulike valg enn sitt opphav.

De bryr seg ikke om hvem andre synes de er, de bestemmer seg for å bryte den ondesirkel, og velger å bli den de ønsker å være.

Satre mente at vi var dømt til frihet, og vi alle må ta valg som utformer  våre liv. Mange av de valgene vi tar kan virke tilfeldige, men hvordan vi styrer livene våre er nok påvirket av våre foreldre. Vi velger det vi kjenner, og styrer gjerne unna det ukjente.  Dermed kan våre forelders valg også påvirke våre liv. Det er derfor jeg blir imponert over dem som greier å ta andre valg enn foreldrene.  De som med empowermenet styrer livene sine på rett kurs.  De som ser det som deres plikt å styre livene sine, uavhengig av deres foreldres valg.

Eksamensvakt:

Noe av det mest kjedlige jeg vet om her i verden er å være nettopp eksamensvakt. Det beste ville ha vært å bruke denne tida til noe fornuftig. Men det greier ikke jeg. Jeg ser studentene sitter så fint og arbeider med eksemen. De virker voldsomt målbevisste. Ja, de har alt hatt faget i tre semestre. Det er ikke rart de går sitt beste for å bli ferdige.

Jeg husker da jeg for mange år siden trodde at jeg hadde min siste eksamen, synes jeg faktisk at det var noe trist. Dette var selvsagt bare tull. Da  jeg selv hadde eksamen denne uka, visste jeg at dette blir sikkert ikke min siste eksamen. Livet er langt, lysten til å lære er stor, men for meg er det å bli vurdert en motivasjonsfaktor.

Vurdering er kanskje noe vanskelig. Jeg vet ikke om en vurderer de faktiske kunnskapene, eller hvordan den enkelte behersker eksamensformen. Evnen til å besvare en eksamensoppgave.

Jeg kjenner flere voksne personer  som ikke har greid eksamen i det faget de praktiserer  hver dag, år etter år. Fra disse eksemplene mener jeg at vi bør drøfte om det er riktig at alle skal måtte ha samme type eksamen. For eksempel kunne noen av disse hatt hjemmeeksamen, men da må en stille seg spørsmålet om de har nok kunnskap til å gjennomføre en hjemmeeksamen. Men hvorfor skal ikke denne gruppen få skrivekrus med i utdanningen sin? Og på dette skrivekurset skulle en ha fokusert på skrive oppgaver.  

Klart en skal anerkjenne dem for de kunnskapene de har tilegnet seg i faget, men av respekt for denne gruppen bør også en være klar over at skriving er ikke alltid det de praktiserer mest verken i jobben eller privat. Dermed må det å svare på eksamensoppgaver være en del av undervisningen. Det er jo klart at alle voksne som melder seg på et krus i for eksempel i teorien for et fagbrev, gjør det for å kunne  gå opp til fagprøven. Jeg vet også om eksempler på folk jeg kjenner som har lest en helg, og bestått teorien til fagprøven uten problemer. Derfor tror jeg at mye kunne gjøres med valg av eksamensform og veiledning om de ulike eksamensformene. Det å tenke nytt og kreativt. Finne den eksamensformen som gjør at alle for vist hva de kan, og dermed hva de ikke kan.

Jeg tror jeg først og fremst er et individ

HELMER: Først og fremst er du en kone og mor
NORA: Det tror jeg ikke mer. Jeg tror jeg først og fremst er et individ, like mye som det du er

Disse sitatene er hentet fra Ibsen sitt Dukkehus, der en kan se den tiden sine holdninger til det å være mor.

Da jeg var 38 år gammel ble jeg mamma for første gang. Plutselig var jeg ikke lenger en person et individ, men mammaen til……. Jeg oppdaget til min store forskrekkelse at min individstatus forsvant, og alle hadde rett til å fortelle meg hvordan jeg skulle være som mor. Med dette fortalte de meg hvordan jeg skulle  være som menneske.  For nå må du forstå at nå er du først og fremst mor, men er dette tilfelle????

Jeg føler meg fremdeles som et menneske, med drømmer og lyst til å lære og utvikle meg. Brems, nå må du forstå din nye rolle som to barnsmor. Men hvordan jeg vil utøve denne rollen må jo være opptil undertegnete, og ikke til alle andre.

Barn skal selvsagt ha det godt og oppdras til å fungere i samfunnet og bli gode samfunnsborgere. Jeg har tross alt tatt vare på stamcellene til barna mine, det er fordi ønsker at de skal kunne bli friske av sykdommer som kun stamcelle behandling kan kurere og/eller at behandlingen blir enkeltere ved hjelp av stamceller. Så husk ta vare på stamcellene til barna. Barna er også små individer som også har egne tanker, drømmer men også en egen genetikk. Selv om jeg vil at alle foreldre skal ta vare på stamcellene til barna deres, er dette noe som er opp til det enkelte foreldre par.

Barna mine som jeg forguder har det godt, men at jeg foretrekker å bruke min tid på å tilegne meg kunnskap og kompetanse, framfor å bruke denne tiden på kvalitetstid med venner. Altså min prioritering i hverdagen er: Barna og familie og jobb/utdanning. Jeg har dessverre ikke tid til å være spesielt sosial, men jeg koser meg i hverdagen.

Så  kjære alle dem som venter eller ønsker seg barn få barna deres, men vidt at som mor er en først og fremst individ med egne tanker og drømmer,  deretter er du foreldre

Blogg nummer 50

Da jeg begynte å skrive blogg hadde jeg ingen mening hva bloggen skulle inneholde. Når jeg nå ser tilbake på de bloggene jeg har skrevet ser jeg at jeg har skiftet mellom mange ulike tema. Det er vel ikke noe rart jeg skriver jo bare om det som opptar meg i øyeblikket.

Det jeg synes er helt utrolig er at så mange har lest bloggen min, fordelt på store deler av verden, lengst sør er nok India.

Jeg ser at jeg har noen lesere i USA, dette er nok slekt og venner av meg i dette landet som vi nordmenn elsker. Noen av disse slektningene er vel det andre ville ha kalt for noe fjerne slektninger, men på grunn av at i vår familie er vi flinke til å holde på de nære relasjonene til hverandre, så disse slektningene føles veldig nære og kjære.  Det var under en eller annen krig en av tremenningene mine i USA spurte om vi i Europa hatet dere fra USA: Nei, vi nordmenn vil nok alltid være helt uenige med deres krigspolitikk, men vi elsker USA.  

Jeg har også en eller to faste leser i Russland, jeg lurer noe på hvem dette er, men jeg tror det er en som liker å gå på juksekafeer. Hvis det er deg kan du gjerne ta kontakt med meg på e.post.   Jeg vet ikke om du bor i Russland nå, men jeg tror ikke jeg kjenner noen andre som har den samme tilknytningen til Russland som deg. Jeg har søkt etter deg på facebook, men jeg tror ikke at du er der. Hvis jeg nå tar feil om hvem du er beklager jeg at jeg ikke har peiling på hvem du er, det eneste jeg vet er at jeg kjenner deg, eller riktigere sagt at du kjenner meg.  

Det som overrasker meg mest er at de få bloggene jeg har skrevet direkte til enkelt personer er blitt noen av de mest leste, og som jeg har fått mest positive tilbakemeldinger på. Jeg tror kanskje de er i disse bloggene jeg for fram mest følelser, og jeg tror de fleste av oss liker å lese det som er ekte følelser. Men her er det en vanskelig gyldenmiddelveg, mellom hva som er følelse kaldt og hva som er sykelig.

Den bloggen jeg liker best er nok der jeg blogger om min store helt Cornelius Cruys, men jeg forstår ikke hvorfor vi ikke lærer noe om han i historie timene i Norge. Nå er det lenge siden jeg hadde historie på skolen, og det var under den kaldekrigen, så da skulle vi kanskje ikke lære noe mellom forholdene mellom Norge og Russland. Jeg reflekterte mye over dette da jeg gikk på ungdomskolen, hvorfor vi ikke lært noen ting om samarbeidet mellom Norge og nabolandet i øst. Jeg tror dessverre ikke dette er noe bedre nå, de lærer kanskje noe mer om pomorhandelen.

Tilstutt vil jeg gjerne takke dere mine leser, og jeg håper at jeg noen ganger har fått dere til å føle gjenkjennelse eller begynt å reflektere over nye tema.

Fra arbeidsnever til litteratur og kultur:

Da jeg flyttet til Odda, var det liv i det gamle smelteverket. Jeg kan huske medarbeiderne kom alltid inn på Coopen i arbeidsklær. Smelteverket som må ta på seg noe av skylden for at Odda samfunnet hadde vokst seg til en liten by helt inders i Sørfjorden. En dag var det slutt, og dørene på smelteverket ble stengt. Ingen kom lenger inn på Coopen med arbeidsklær, og Odda gikk inn i en mørk periode.

Det gikk noen år, og det var noen diskusjoner rundt hva en skulle bruke området til, men fremdeles lå tomten ubrukt. Der det hadde vært liv var nå et spøkelsesområde. Folkene i Odda begynte å se negativt på framtiden til denne lille byen inders i Sørfjorden.

Frode Grytten kom ut med boka ”Bikubesong” i 1999, og med dette diktet han seg inni norsk litteraturhistorie. Den var for eksempel stor suksess som teaterstykke. Noen grep fast i dette, og utviklet dette blant annet med Bikubegang. Etter vært utviklet dette seg til litteratursymposiet. Litteratursymposiet var jo en helt sprø ide, men det har altså greit det kunststykke at hele kultureliten/kulturkjendiser valfarter til Odda en gang i året. Bare det å komme på noe så sprøtt, er jo fantastisk genialt.

Nå skjedde det noe det kan tilbake liv på den gamle Smelteverkstomten, Smelt Cafe åpnet, Odda vitesenter, Smio og ikke minst Litteraturhus i Odda. Odda vitensenter drives av Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum, og er en arena for leking med blant annet fysikk for store og små. Smio holder til i den gamle smia på Smeltverkstomten. I 2011 ble de hold Nordisk Smedtreff i forbindelse. De planlegger også å starte opp med utdanning av smeder i Smio. Ideen om Litteraturhuset i Odda ble unnfanget  etter Symposiet i 2009. Her har de blant annet tenkt å starte opp med skrive kurs, og selvsagt har det vært noen bokslepp.

Jeg har nå stilt meg spørsmålet, hva var det som skjedde Odda? Hvordan greide dette lille samfunnet inders i Sørfjorden til å mobilisere fra å være dødsdømt til suksess? Nei, kjære Odda dette er jo bare en vanvittig forandring på dette området midt i Odda sentrum, fra arbeidesnever til litteratur og kultur.

Frykten for at livet skal være for lett:

Da jeg var liten lærte jeg at en alltid skulle høre på samvittigheten. Huff, denne grusomme tilstanden som for en til å føle at en ikke strekker til, og gir grobunn til bekymring,  om en gjør/velger rett eller galt. Som sikkert noen av dere vet er jeg veldig påvirket av eksistensialister som for eksempel Sartre som mente at vi mennesker var dømt til å være frie, til å ta valg, og at disse valgene er  med på å forme livene våre. Dermed blir påvirker alle valg en foretar seg, livene våre på en eller annen måte.

I dag er jeg for eksempel hjemme med en syk liten jente, som trenger mammaen sin. Men istedenfor å kose meg hjemme sammen med henne, har jeg selvsagt dårlig samvittighet ovenfor arbeidsgiver. Jeg har verdens beste arbeidsgiver som sikkert er enig med meg om at de beste er å være hjemme med denne syke jenten, og at det hadde vært helt på tryne å valgt å gå på jobb. Men allikevel gnager den dårlige samvittigheten i meg, helt uten grunn. Hadde jeg valgt å gå på jobb hadde jeg også hatt dårlig samvittighet ovenfor henne. Så det er bare å velge hva som gir minst bekymringer, for dårlig samvittighet får en nesten uansett.

Jeg har aldri forstått  de som sier at arbeidstakere har lett for å sykemelde seg, dette tror jeg ikke. Men kanskje dette kommer av hvordan en er skrudd sammen og hvordan en er blitt oppdratt. Jeg vet ikke. Livet skal ikke være enkelt, men det er kanskje noe av det en frykter, nemlig at livet skal være for lett.  Derfor lager en muliges problemer av det som ikke er noe problem, eller kanskje at en frykter å gå inn i det som virkelig er problemer. Derfor lager en seg tulleproblemer å bruke masse energi på, slik at en ikke ser det som er det faktiske problemet.

Men det er utrolig bra at vi bor i et samfunn der det gir muligheter for foreldre å kunne være hjemme når barna er syke, og at vi har en lovgivning som mener at dette er bra. Dette er ikke noe selvfølge, og dette er noe en må sette pris på.

Nå var jeg nede en tur å så på minsten som lå og sov søtt i sengen, etter en våkennatt med grining og oppkast. Jeg håper på at hun er over det verste, men samtidig gnager den dårlige samvittigheten min ovenfor arbeidsgiver.  Men  det er  kanskje bra at en har denne samvittigheten ovenfor arbeidsgiver, slik at det ikke blir for lett å ta seg ”fri”. Nei, følelser kommer nok aldri til å være enkelt, men det er de som for en til å føle at en er i livet.  

  

Det som er farligere enn mangel på kunnskap – er hvis dette kombineres med makt

Noen ganger mener vi at vi har de riktige verdiene og det er vi som kan det med å tenke etisk, vi er selvsagt rettferdige. Men hvorfor er mine verdier bedre enn dine verdier?  For oss som jobber med mennesker er det utrolig viktig at vi forstår hvordan de metodene vi velger ovenfor brukerne innvirker på brukerne. Hvis det er sant at å bruke isolat i psykiatrien hjelper pleiepersonalet, og ikke den syke, mener jeg at da skal en ikke bruke isolat.  

For en tid siden  var jeg på et kurs, der foredragsholderen mente at han hadde fasiten på det å tenke etisk. For å være helt ærlig mener jeg at slike holdninger er helt på tryne. Spesielt når en som kursholder ikke ser den makten en har ovenfor dem en snakker med. Klart for de fleste i denne forsamlingen ble han sett som en  med mye kunnskap. La meg forklare dette med en rask analyse. De fleste i denne forsamlingen var fagarbeider og ufaglærte. Dermed kan en gå ut fra at de så litt opp til ham, som hadde fullført lærerutdannelse.  Denne makten brukte han til å kritisere deltakerens valg i etiske dilemma. Noe av det som gjør meg mest forbanna er når makt mennesker bruker sin makt ovenfor andre med å angripe dem.

I sin forelesning var han veldig opptatt av adferdsterapeutisk tradisjon. Denne tradisjonen mener blant  annet at mennesket er født verken godt eller ond. Dette er det motsatte av det jeg mener, jeg mener nemlig at mennesker er født gode.  Det med hvilke menneskesyn adferdsteorien går ut fra nevnte han ikke, dette synes jeg var rart siden han sa selv at han var så utrolig interessert i etikk og etiske dilemma.  

Jeg mener også at det skumle med adferdsterapi  er mekanisk og manipulerende, pågrunn av prinsippene er enkle med  belønninger og straff. Eller for å si det noe penere positive forsterkninger og negative forsterkninger.

Jeg reagerte også på undrer kurset på at han mente at adferdsterapi er  altomfattende og dekker hele spekteret av mennesker sine problemer.

Under kurset satt jeg å lurte på noen enkle spørsmål:

• Hvor langt kan og bør en gå i å forme et annet menneske ved å modifisere adferd?

• Under hvilke omstendigheter og i hvilken grad skal det kreves samtykke fra brukeren?

• Hvem skal ha hovedansvaret for å sette mål?

Dessverre vet jeg at adferdsterapi er en vanlig metode ovenfor psykiskutvikletshemmede,   og pleieren gjør dette i god tro. Men er det lov å gjøre overgrep ovenfor svakere mennesker når en handler ut fra sin godhet og i god tro? For eksempel begrepet ”frivillig  tvang” mener jeg selvsagt er helt på tryne, men også utrolig farlig.

Altså for å samle trådene i det jeg har skrevet her: Mangel på kritisk tenkning om etablerte sannheter kan føre til et maktmisbruk, ovenfor svake grupper, selv om gjerningsmannen gjør dette av sin godhet. Derfor blir etter min mening mangel på kunnskap farlig, spesielt hvis det kombineres med makt.