Klart vi kan!!!!!

Min Farmor brukte å si til min søster og meg: øve, øve gjemt og trutt og tappert det er tingen, alltid bedre om og om og om igjen, født som mester født som helt å neida det er ingen……..

Det er kanskje grunnen til at jeg ikke har løpt New York maraton, jeg gidder nemlig ikke å trene meg opp. Jeg kunne kanskje også påstå at jeg ikke løper maraton, fordi jeg har operert ryggen. Det er sant jeg har operert ryggen, men det hadde selvsagt ikke betydd noen ting hvis jeg hadde bestemt meg.

Problemet med å si dette er at det er en løgn. Lyge skal vi ikke. Men hvis jeg hadde fortalt denne løgnen mange nok ganger, kunne det ha blitt en livsløgn. Et er noe rart med livsløgnene våre, vi tror dem selv helt ukritisk. Disse løgnene påvirker våre valg, men også synet på oss selv. Det som er skummelt med livsløgnene er at de ofte begrenser oss. Men de kan også berike våre liv. Var det ikke Pippi som sa: ”Jeg har ikke gjort det før, men jeg greier det helt sikkert”.

Jeg tror min Farmor hadde rett, at en kan gjennomføre alt bare en øver og trener på det. For eksempel må jeg trene skikkelig hvis jeg skal greie å løpe New York maraton.

Derfor er det viktig at ikke teite ideer og livsløgner begrenser våre liv. Det å ikke se begrensningene, men å ta utfordringene. Her har vi altså tre muligheter: Valg, valg og valg. Nå vil jeg bare nevne Satre som mente vi var dømt til å være frie, og at i alle gjør valg som påvirker våre liv.

I dag vil jeg at vi skal gå ut i verden med en holdning at vi greier at bare vi trener og tar tiden til hjelp. Klart vi kan, vi greier det helt sikkert.

  

Skal skolen fremme et klassesamfunn?

I samtaler med andre lærere har det ofte slått meg hvor fordomsfulle enkelte er mot elever med diagnoser. En vanlig uttalelse kan være at: ”Jo, flere diagnoser, jo flere soveputer.”  Jeg ser selvsagt ikke bort fra at dette kan stemme på enkelt elver. Men jeg tror heler at manglene oppfølging fra skole, hjem, politikere og ikke minst skoleledelsens prioriteringer fører til at 30% av voksne ikke har tilfredsstillende  leseferdigheter.

I et av verdensrikeste land, med en velferdsstat som sikker skolerett og plikt for alle barn, går det altså voksne mennesker rundt, og ikke kan lese.

Spørsmålene kan da bli har disse 30% noen form for diagnoser? Eller var det disse ikke systemet fanget opp? Er dette et resultat av at 40% av spesialundervisningen utførers av ufaglærte? Ønsker ikke lærerne å jobbe med de pedagogiske utfordringene? Eller er dette for å spare penger  for skolen og/eller kommune? Er hjelpen avhengig av foreldrenes utdannelse  og posisjon i samfunnet? Altså er det snakk om at skolen bidrar til den sosiale arven?

Dysleksi har jo vært et kjent problem fra 1700-tallet, og var en diagnose som kun ble stilt på barn av gode familier. Andre barn var enten dumme eller så fikk de ikke leseopplæring, og dermed var ikke dette noe problem.

Jeg har også lurt på hvem disse voksne var i klassen, var det bråkemakerne eller var det de som gikk i ett med veggen? En annen ting jeg ikke forstår er hvorfor manglende leseferdigheter ikke er mer på den politiske arena,  det gjelder jo 30% av den voksende befolkning.

Vi lever jo i et samfunn som krever at den enkelte kan lese, og ha normale leseferdigheter, for å kunne fungere i jobb. Dermed kan en forstå at denne gruppen er en utgift/belastning for samfunnet, siden mange av dem ikke kan fungere i jobb. Dermed kan en forstå at med å nedprioritere denne gruppen av elever er å skape tapere, men også å ødelegge livene deres.

Derimot diskuterer politikerne de stakkers flinke elevene, og deres behov for  eliteklasser. Men jeg tror ikke denne gruppen har noe problemer med å lære seg elementære kunnskaper for å kunne fungere i samfunnet. Det er jo klart at å bruke ekstra ressurser på de flinke elevene kan gjøre den ekstra flinke. Dermed vil en øke klasseskilde mellom eliten og de som  mangler elementære ferdigheter i for eksempel lesing.

  Men jeg forstår politikerne godt med å satse på de flinke elite elvene fordi det er jo mer troverdig at det er disse som vil bruke stemmeretten sin, i motsetning til de 30% som ikke kan lese hvilket parti de stemmer.

En glad jente:

For øyeblikket er livet herlig. Noen ganger  er livet utrolig godt, fordi jeg velger å ha det godt. I dag har jeg for eksempel bestemt meg for å bare være glad. Verden smiler til meg, fordi jeg har tatt valget.

Men jeg vet at all min gladhet kan forvinne til et svart sinne, sorg eller det verste av alt likegyldighet. Følelser er noe en kan styre med å ta bevisste valg, men samtidig påvirkes følelser av andre. Følelser blir påvirket av verden rundt oss, og inntrykkene vi blir påvirket av i løpet av dagen.

Jeg kan huske når jeg var liten, ble jeg alltid like sinna over boka ”En glad gutt”, det var fordi jeg ikke greide å akseptere at det skulle være klasseskilde mellom ulike mennesker. Det at klasseskilder skulle kunne påvirke hvem man var. De voksne rundt meg trodde at jeg begynte å grine fordi jeg synes boka var trist, hvordan skulle jeg kunne forklare hva jeg følte? Dermed bestemte de at jeg var trist. Det er en av grunnene til at jeg sjelden forteller barn hvilke følelser de har, det er jo tross alt bare de som vet det. Når det er vanskelig for oss voksne å snakke og forstå egne følelser, må en akseptere at det er også vanskelig for barna.

Følelser blir altså påvirket av relasjonene rundt oss. Men jeg kan gjøre noe for at dette skal bli en fin dag for mine omgivelser.  Dermed blir det ikke tilfeldig hvilke signaler jeg sender ut til andre. Løgstrup (1905-1981) mente blant annet at gjennom de holdningene vi gir hverandre er vi med på å gi hverandres verden den form(Svare m.fl. 2004:59). Han oppfordrer oss til å ta vare på den tillitten som vises oss, og det er ment som generell oppfordring, og dette gjelder selvsagt også hvordan vi oppfører oss ovenfor hverandre. Jødinnen Hannah Arendt (1906-1975) delte inn menneskelig handling tre kategorier i hovedverket sitt Vita Activa. Disse tre er: Det biologiske, arbeidet, i denne kategorien er en ufri, produksjon, lage tingen, i denne kategorien er en ufri og handling, refleksjon, samhandling, i denne er en fri. I arbeidet trenger en ikke andres menneskers nærvær (Arendt 1996:41). Det er bare handling som aktivitet som er avhengig av andre menneskers nærvær. Det er i kontrast med andre mennesker at en finner seg selv. Mennesker utvikler seg i kontakt med andre på grunn av ulikhetene. Videre forstår jeg henne med at hun mente at smerte var en del av livet. Livet for Hannah Arendt var altså ikke et eventyrland, men et sted hvor det var smerte. Derfor kan man si at sårhet og smerte er noe allmennmenneskelig.

Jeg er så glad jeg har døtre:

Noen ganger ser jeg på de to søte jentene mine, og jeg blir minnet om hvor glad jeg er at begge er friske og normalt fungerende. Uten noen diagnoser. Jeg håper at de kan gå igjennom livet uten spesielle problemer. Jeg vil de bare skal kose seg. Selvsagt vil jeg at de skal få noen utfordringer her i livet, men for det meste vil jeg at de skal ha det gode liv.

En kan selvsagt stille seg spørsmålet om behovet for diagnosesetting på barn, det sier mer om samfunnet og samtiden, enn det sier om barna. Det er vel like viktig å stille diagnose på utviklingen, som å stille diagnose på personer.   Noen ganger når jeg snakker med folk om barn bruker de diagnoser og faguttrykk som jeg som har studert spesialpedagogikk og pedagogikk har problemer med å forstå.  

Sannsynligheten for at mine barn skal greie seg  er rimelig stor. For det første er de født som hunkjønn, det styrker muligheten deres for å oppleve skolen som et sted for anerkjennelse. Som de fleste av oss vet er skolen en arena for anerkjennelse og krenkelse. Samtidig har de forelde som gir dem kjærlighet, og de vet de er ønsket og at vi er glade i dem. De groveste formene for omsorgsvik er, foruten om overgrep, mangel på kjærlighet. Dette tenker jeg på hver dag jeg er med barna mine, hvor viktig det er at de skal føle seg elsket.

Jeg vil så gjerne gi dem relasjoner til framtiden, og at de forstå at alt kommer til å gå bra.  At i framtiden da skal alt bli så mye bedre.  Jeg er glad for at de er jenter siden jentene har greid overgangen til kunnskapssamfunnet bedre enn unge menn. De unge mennene hadde sin storhetstid i industrisamfunnet.

Men vi har sett eksempler på unge sinte menn, i USA og Finland, der de har vist muskler ved å skyte vilt rundt seg på samme skole der de har følt krenkelsene. Jo, kraftigere folk blir dyttet ut, jo kraftigere kommer de tilbake.

Drømmen er å bli foreldre sammen……..

Noen ganger drømmer jeg meg tilbake ti 1950-tallet, da mødre skulle være hjemme, men hovedoppgave var å ta  vare på mann og barn. Barna skulle være ute, mens mor vasket huset for femte gang på en uke. Selvsagt hadde en gjerne ikke vaskemaskin, så all klessvask må utførers manuelt med vaskebrett og koking. Intet press om å være flink, jobbe og jobbe, bare kose seg sammen med barna hjemme. Men det å være 110% avhengig av   å ha funne seg en snill mann, og være avhengig av mannes økonomi. Bare tanke gjør meg kvalm.

En mann som skulle ut å ordne opp i samfunnet, mens mor tok seg av hus og heim.  Nå i 2012 skal en kvinne være ute å ordne opp i samfunnet, men samtidig forventer alle at det er hun som skal ha hovedansvart  for hus, heim og selvsagt for barn.

Barna på 1950-tallet var lykkelige hjemme oss sin mor, en mor som måtte tie hvis hun viste at far forgrep seg på sine barn. Siden hun da var økonomiskavhengig av ham. Overgrep mot barn og kvinner skulle en selvsagt ikke snakke om. Når en bare tier så skjer det ingenting. Det er klart at dette var ikke noe som var akseptert, men en skulle ikke snakke om det.

Jeg tror at mange av de holdningene om kjønnsroller fremdeles lever blant oss. En kvinne som har barn er først og fremst mor, ikke individ. Dette er holdninger som lever blant oss, selv om de færreste tør å si dem høgt. Samtidig stiller det krav om at vi skal være i full jobb, der vi skal realisere oss selv. Vi har tross alt lange akademiske utdannelser bak oss. Men drømmen er kanskje å bake cup- cakes   til mann og barn, å kose oss hjemme. Siden vi lever i virkeligheten vet vi at dette ikke ville fungert i praksis.

Jeg tror vi aldri vil bli fornøde med den tiden vi lever i her og nå. Vi vil alltid kunne romantisere fortiden, og det livet flere tallet av kvinnene levde i på 1950-tallet. De kvinnene som begynte kampen for oss i dag, skal vi alltid gi dem den æren de fortjener, med å fortsette deres kamp om et likestilt samfunn.  

Det jeg tror kan være viktig for likestillingen i privatlivet er hvis omsorgspermisjon for barn, også blir mer likt fordelt mellom mor og far. Selvsagt skal en ikke stjele mer av morspermisjon å gi den til far, men utvide hele permisjonstiden til to år, fordelt et år på mor og et år for far. Men da bør også samfunnet skreddersy aktivitetstilbud som passer for menn og barn. En annen fordel med at permisjonen blir likt fordelt er at da blir det ingen fordeler med og ansatte menn fremfor kvinner, siden byrdene for arbeidsgiver blir likt fordelt mellom kjønnene. Tenk så kult fedrene ville ha hatt det i denne lange pappapermisjonen. Vi kunne ha fått servert middag når vi kom hjem fra jobb, og kunne klaget over at han maste fordi han var pratesyk etter en dag alene med et lite barn. Noen vil kanskje ha innvendinger imot at dette vil koste for mye. Barna våre er framtiden og dermed må samfunnet prioritere de små menneskene, som skal bli nyttige samfunnsborgere, og av dette kan en forstå at barna er en ressurs det må prioriteres i velferdsstaten.

En kan bli avhengig av mye:

I dag diskuterte jeg med en venninne av meg vår lille avhengighet. Nemlig trangen til å lære å studere. Jeg skulle en gang ønske at jeg greide å stoppe, og ta nye fag. Men så kommer ønske om å lære noe nytt, bare nye fagområder jeg vil lære meg.

Jeg legger planer som jeg gjennomfører. Det kan virke for min del at jeg har som mål å ta minst 15 studiepoeng vært semester. Klart dette er jo ikke den verste avhengigheten en kan ha. Det hadde vært mye verre om avhengigheten hadde dreiet seg om spilling eller rus. Selvsagt kan dette virke som noe skrudd, men en nyttig avhengighet.

Men faktisk for meg gir en rus av velbehag av å lære nye områder. Altså i motsetning til mange som studerer av ytremotivasjon ønsker jeg å studere for å tilfredsstille meg selv.  Når andre skaffer seg en ny hobby skaffer jeg meg et nytt fagområde å studere.  Det verste av alt er at jeg slapper av når studerer. Jeg koser meg å gjøre oppgaver, og lærer.

I Maslow  behovspyramiden er  selvrealisering det optimale. Han hadde kanskje et poeng. Vi for dekket våre fysiske behov, vi har også dekket både sosiale og sikkerhetsbehov. Det som da står igjen er anerkjennelse og selvrealisering. Utdanning kan dekke begge disse behovene. Dermed kan denne avhengigheten komme av at en ønsker en selvutvikling og føle at en mestrer den nye kunnskapen.

Jeg har en teori at det er flest kvinner som driver på med denne maniske utdanningen, som tilsynelatende er uten mål og mening. Men for oss som forestår det velbehaget av å lære å bli vurdert, forstår dette.  Det viktigste er å innse at de som ikke har den samme trangen, vil aldri forstå……..

Noen ganger tenger vi andre når vi skal gjøre valg:

Noen ganger er det fryktelig vanskelig å bestemme seg. En går gjerne og vurderer fram og tilbake, andre ganger er det utrolig lett. En venn av meg gjorde sine to viktigste valg i livet på en pub, nemlig yrkesvalg og valg av livsledsager. Valget av yrket  skjedde etter en diskusjon, dagen før han skulle velge fag på universitetet. Det som er merkelig er at han aldri har angret på disse valgene han har gjort på pub, selvsagt har han sikkert angret på mange reflekterte og gjennomtenkte valg.

Jeg har også i mitt liv gjort viktige valg noe ureflektert og andre valg her vært altfor gjennomtenkt. Små ting som ikke betyr noen ting har jeg brukt lang tid til å reflektert og bekymret meg over, fullstendig bortkastet tid og krefter.

Men det er jo klart det er viktig å ikke ta for lett på livet og de valgene en gjør. Som Satre mente var vi alle dømt til frihet, og dømt til å velge. Livet hadde kanskje vært letter hvis andre kunne gjort valgene for en.

Heldigvis har vi yrkesgrupper som har spesialisert seg på å hjelpe folk med å ta valg, for eksempel filosofiske praktikere. Dette er filosofer som har videreutdanning i det å ha samtaler om det å ta viktige valg. De har også mange års erfaring, med å gjennomføre slike samtaler. De driver også med Sokratiske dialoggrupper. Spennende!!! Jeg har sagt dette mange ganger jeg forstår ikke, hvorfor en ikke buker Sokratiske dialoggrupper mer i organisasjonsutvikling. Svaret på dette er at diverse ledelser ikke vet hva en Sokratisk dialoggruppe er for noe.

Det var i en slik dialoggruppe at jeg forsto at jeg hadde et humanistisk menneskesyn, det med at vi alle er født gode og vil i grunnen gjøre gode gjerninger. I utgangspunktet trodde jeg at jeg hadde et naturvitenskaplig menneskesyn. Dermed kan en forstå at oppgaven til en filosofisk praktiker er også å gjøre en kjent med seg selv. Jeg må bare si det, for meg er det en letteste å vite hvilke menneskesyn jeg har, og ikke bare mene det som er mest politisk korrekt. Det er nemlig viktig at den enkelt blir kjent med seg selv, ikke bare positive og negative sider, men det som er mer konstant hos det enkelte. 

Noe av det som er viktig med filosofiske praktikere er at de ikke skal komme med fasitsvare, men ved hjelp av refleksjon skal den enkelte komme fram til det som er rett for en selv. Dette er et viktig poeng. Vi alle som jobber med mennesker bør være klar over den makten vi har i å påvirke den enkelte, dermed er det enormt viktig at vi ikke misbruker denne makten. Noen ganger er det mest korrekt å holde kjeft, med meninger, og heller få en samreflektere over utfordringen.