Kunder, pasienter, brukere eller biomasse???

Noen ganger synes jeg det er vanskelig å bruke rette begreper på andre mennesker og systemer.  Men jeg synes det er utrolig viktig å bruke rett begrep, siden det påvirker synet vårt på andre hvilke begreper vi setter på dem. Det kan også påvirke holdningene våre, som igjen kan påvirke handlingene våre. Dette mener jeg er viktig når en tenker på det etiske rundt mennesker.

Jeg har for eksempel problemer med å se min familie som mine kunder, som jeg skal selge meg til. Noen mennesker elsker vi helt betingelseløst. Derfor synes jeg det er feil å blande inn økonomisk terminologi på alle områder blir helt feil.

Jeg som lærer skal gi studentene mine kunnskaper, ikke nødvendigvis selge meg selv som formidler. Derfor har jeg problemer  med å se studentene mine som kunder, men derimot synes jeg at det er lettere å tenke på næringslivet som ansetter våre studenter som kunder. Det er jo de vi ”selger” produktet vårt til.

En kan også forstå hvorledes holdningene til våre er en del av vår kompetanse. Hvis det er en sammenheng mellom holdninger og handlinger, vil man kunne forstå behovet for opplæring i holdninger for å unngå uønskede handlinger i organisasjonen.

Dersom det ikke er noen sammenheng mellom holdninger og handlinger, vil det være unødvendig å jobbe aktivt med medarbeidernes holdninger. Dermed synes det vesentlig at en, når en ønsker å jobbe aktivt med holdningene til medarbeiderne, gjør dette fordi man mener det er en sammenheng mellom holdninger og handlinger. 

Ut ifra dette kan man forstå det å jobbe med holdningene til medarbeiderne er med utvikler det praktiske arbeidet til medarbeiderne. Siden oppfatningen om medarbeidernes holdninger påvirkes av deres handlinger. Derfor bør lederne være bevisste på hvilke holdninger og signaler de sender til medarbeiderne. Jo mer ønskede holdninger medarbeiderne har, jo mer dygdige medarbeidere.

Det kan altså være en sammenheng mellom hvordan brukere og pårørende opplever organisasjonens holdninger ut fra del-kompetansen til den enkelte medarbeider. Dette viser hvor avhengig organisasjonen er av den enkeltes medarbeiders holdninger.

Den terminologien vi bruker sier mye om oss, og ikke minst om hvilket menneskesyn vi har. Det er også klart at termologien sier også noe om makt. Selvsagt har en kunde  helt annen makt enn en pasient eller en biomasse.  En kunde vil ha en helt annen valg mulighet, siden det å være kunde innebærer å kunne velge mellom ulike selgere, enn en pasient eller en biomasse. Som kunde har en rett til valg, men når jeg er pasient overlater jeg min skjebne legenes hender.  

Det er altså ikke tilfeldig hva vi velger å kalle våre medmennesker, og jeg synes at vi bør kanskje reflektere over hvordan vi omtaler våre medmennesker og hvordan vi ønsker at profesjonelle yrkesutførere bruker når de omtaler oss:  Kunder, pasienter, brukere eller biomasse.

Noen av oss lever deler av våre sosiale liv på Facebook

Vi lever i et samfunn som forandrer seg stadig vekk. Det har skjedd utrolige forandringer i våre liv, bare tenk på PCen og mobiltelefonene. I denne utviklingen må vi alle være tilstede og lære  å bruke de nye tekniske hjelpemidlene. Jeg undrer meg på om PC er et hjelpemiddel i hverdagen, eller det er en livsstil forandring. PCen knytter oss sammen i de sosiale virkeligheter. I de sosialemediene kan jeg opptatere meg om andres liv. Dette gjør en ikke fordi en vil vite mest mulig om den enkelte, men fordi en bryr seg om den enkelte. Jeg synes det er letter å treffe gamle venner av meg igjen, jeg vet en del om livene deres, og dermed har vi noe å snakke om.

Jeg har til og med fått nye venner via for eksempel Facebook, dette er mennesker som jeg har interessefellesskap med. Dette gjør at jeg som småbarnsmor, som stort sett er hjemme, for dekket mine behov for et sosialt nettverk. Jeg kan føle at jeg deltar i verden, selv om jeg stort sett er hjemme med mine barn.

I følge Maslow er det sosialebehov viktig for vår evne til å ville utvikle oss selv, dermed kan en forstå at de sosialemediene kan være viktig for den enkelte og for samfunnsutviklingen. Siden samfunnet består av enkelt individer som utvikler seg igjennom felleskap med andre.

Vi kan sitte og studere, samtidig hvor vi kan være sosiale, og vi kan være med i et studiefellesskap samtidig. Desserre tror jeg ikke at diverse høgskoler og universiteter ser den muligheten som disse sosialemediene er. Dette viser at de som underviser i den postmordene tidsalder, har problemer med å se at vi nettopp lever våre postmordene liv.

Jeg forstår ikke hvorfor ikke alle vil være med på denne fantastiske utviklingen, der vi kan sitte hjemme å leve våre liv ut på skjermen sammen med gode venner. Faktisk er mange av de relasjonene jeg har fått med tidligere beskjente eller nye venner like sterke som mange vennskap jeg har hatt oppigjennom tiden. Venner kommer, og venner går, men de sosialemediene kan bringe venner sammen igjen.  Dette er jo fantastisk. Derfor for jeg fnatt av de som mener at for eksempel Facebook gjør oss avsosiale, når sannheten er at Facebook gjør en mere sosial i hverdagen.

Øverst på behovspyramide:

Vi  lever i et samfunn hvor vi uten noen problem for dekket våre elementære behov, vi har alltid mat på bordet, og har det godt. Velferdsstaten sikker oss, vi har altså en trygghet i hverdagen. Siden vi mennesker er sosiale, trenger vi mennesker rundt oss, det gir oss den sosiale tilhørighet vi trenger. Vi tilhører og etablerer familier, og dermed vedleikeholder vi og skaper vi familie relasjoner. I tilegg til dette skaper vi vennerelasjoner, slik vi har noen hvis det skal skje noe med de andre sosiale relasjonene våre.  Anerkjennelse for vi av andre ut fra posisjonen vi har i samfunnet, og den respekten vi for av våre medmennesker. Dette er noe vi har jobbet for gjennom de livene vi har levd.

Vi som er så heldige at vi befinner oss øverst på behovspyramiden, hva gjør vi? Jo, vi selvrealiserer  og utvikler oss selv. Klart det er flere metoder å gjøre dette på, noen går inni den alternativebevegelsen, noen blir utrolig opptatt av kosthold og trening, og andre begynner for eksempel på kurs og/eller utdanning. Istedenfor å leve det gode liv med å slappe av å nyte det vi har greid i livet, for man seg nye interesser og nye mål.

Fordelen med å velge utdanning er at det er en kapital som ikke kan tas i fra oss, eller deles på to. Det er altså noe personlig. Dermed er det også et sikkerhetsnett, som vi kan bruke, hvis noen eller noe truer noen av de andre behovene våre. Jeg tror det er derfor flere kvinner velger å utdanne seg inni evigheten, enn det er menn. Det kommer kanskje av at vi har et annet forhold til utdanning enn det menn har. Vi tar utdanning for å tilfredsstille noe i oss selv, mens menn har kanskje et mer nytte forhold til utdanning.

Det rare er at mange av høgskolene og universitetene ikke har skreddersydde utdanningstilbud ovenfor den store gruppen av høgtutdannete kvinner som ønsker å ta små fag. Men som gjerne har en konkret drøm om en grad i et fag eller en eller annen type jobb. Eller kanskje bare behov for å tilfredsstille eget læringsbehov. Dette er gjerne drømmer en ikke deler med sine nærmeste, og dermed blir det også vanskelig å fortelle om planene til en studieveileder. Det som også kan være vaskelig for vår gruppe av utdanningssøkere er at vi har andre ting i livet som også må prioriteres. Dermed er det kun er begrenset antall studier vi kan begynne på, studier som er praktisk til rette lagt for oss. 

  

Vi lever trossalt i et postmorderne samfunn, og vi har alle behov for å være i utvikling fra krybbe til grav. Kravet om å være i en evig utvilkling stilles ikke bare av samfunnet, men det er også en drivkraft inni oss selv. Det for oss til å overleve hverdagen, med å ha nye mål og som igjen forandrer oss som mennesker. Siden kunnskap og læring påvirker oss, ubevisst og bevisst, til å se alt med flere perspektiver. Dermed kan en si at en gjerne tar utdanning som et ledd i det å være øverst i behovspyramiden.

Målet er å føre skipet trygt i havn:

Ordet ledelse kommer av det norrøne ordet leia (Aadland 2004:31). Vikingene eksporterte dette ordet ut i verden. For å finne leia må et skip ha stø kurs for å kunne navigere mot rett havn (målet). Turen over havet kan være full av farer, men kapteinen må ha de kunnskapene om farene som for eksempel vurdere strømmer, vind, tekniske egenskapene til skipet, bruke mannskapene på best mulig måte og unngå mytteri.

Kapteinen må vise mannskapet tillitt, kontroll og tydelig kommunikasjon for å få skipet i havn. På sammen måte må en leder ta ansvar å styre organisasjonen mot målet. Vanskelighetene en leder møter i hverdagen er å holde budsjett og/eller bli mer effektiv.  Samtidig må en styre etter det ønskete målet langt der framme.

Som leder må en lede andre, derfor kan en si at ledelse er et relasjonelt begrep. Tillitt er noe en får som leder av de ledete fordi en har gjort seg fortjent til det. Uten tillitt vil det lett kunne oppstå mytteri blant de ansatte. 

Det er altså medarbeiderne som gir en leder troverdighet, og dette gjelder på alle nivåer. En vil som leder alltid ha en konflikt mellom tillitt og kontroll. Ved å kontrollere sine medarbeidere, kan de føle seg misstenkliggjort. Kontroll er et element i lederskap. Samtidig er det slik at når en viser noen tillitt, vil de føle at e vil vise seg tillitten verdig. Det er altså slik at for mye eller for lite, tillitt eller kontroll, er farlig (Aadland 2004:194). Som Einar Aadland skriver det: ”Utfordringen er å være raus og stødig på samme tid, blåøyd og prinsippfast, dristig og realistisk” (Aadland 2004:194).

Den ene ytterligheten kalles for manipulasjon, tvang eller meningsterror den andre ytterligheten kalles for godtroende naiv, snillistisk, og utydelig. Ingen av disse ordene klinger positivt.  Dermed trenges det god dømmekraft og klokskap når kapteinen skal finne den gyldenemiddelveg fram mot riktig havn.

Klart vi kan!!!!!

Min Farmor brukte å si til min søster og meg: øve, øve gjemt og trutt og tappert det er tingen, alltid bedre om og om og om igjen, født som mester født som helt å neida det er ingen……..

Det er kanskje grunnen til at jeg ikke har løpt New York maraton, jeg gidder nemlig ikke å trene meg opp. Jeg kunne kanskje også påstå at jeg ikke løper maraton, fordi jeg har operert ryggen. Det er sant jeg har operert ryggen, men det hadde selvsagt ikke betydd noen ting hvis jeg hadde bestemt meg.

Problemet med å si dette er at det er en løgn. Lyge skal vi ikke. Men hvis jeg hadde fortalt denne løgnen mange nok ganger, kunne det ha blitt en livsløgn. Et er noe rart med livsløgnene våre, vi tror dem selv helt ukritisk. Disse løgnene påvirker våre valg, men også synet på oss selv. Det som er skummelt med livsløgnene er at de ofte begrenser oss. Men de kan også berike våre liv. Var det ikke Pippi som sa: ”Jeg har ikke gjort det før, men jeg greier det helt sikkert”.

Jeg tror min Farmor hadde rett, at en kan gjennomføre alt bare en øver og trener på det. For eksempel må jeg trene skikkelig hvis jeg skal greie å løpe New York maraton.

Derfor er det viktig at ikke teite ideer og livsløgner begrenser våre liv. Det å ikke se begrensningene, men å ta utfordringene. Her har vi altså tre muligheter: Valg, valg og valg. Nå vil jeg bare nevne Satre som mente vi var dømt til å være frie, og at i alle gjør valg som påvirker våre liv.

I dag vil jeg at vi skal gå ut i verden med en holdning at vi greier at bare vi trener og tar tiden til hjelp. Klart vi kan, vi greier det helt sikkert.

  

Skal skolen fremme et klassesamfunn?

I samtaler med andre lærere har det ofte slått meg hvor fordomsfulle enkelte er mot elever med diagnoser. En vanlig uttalelse kan være at: ”Jo, flere diagnoser, jo flere soveputer.”  Jeg ser selvsagt ikke bort fra at dette kan stemme på enkelt elver. Men jeg tror heler at manglene oppfølging fra skole, hjem, politikere og ikke minst skoleledelsens prioriteringer fører til at 30% av voksne ikke har tilfredsstillende  leseferdigheter.

I et av verdensrikeste land, med en velferdsstat som sikker skolerett og plikt for alle barn, går det altså voksne mennesker rundt, og ikke kan lese.

Spørsmålene kan da bli har disse 30% noen form for diagnoser? Eller var det disse ikke systemet fanget opp? Er dette et resultat av at 40% av spesialundervisningen utførers av ufaglærte? Ønsker ikke lærerne å jobbe med de pedagogiske utfordringene? Eller er dette for å spare penger  for skolen og/eller kommune? Er hjelpen avhengig av foreldrenes utdannelse  og posisjon i samfunnet? Altså er det snakk om at skolen bidrar til den sosiale arven?

Dysleksi har jo vært et kjent problem fra 1700-tallet, og var en diagnose som kun ble stilt på barn av gode familier. Andre barn var enten dumme eller så fikk de ikke leseopplæring, og dermed var ikke dette noe problem.

Jeg har også lurt på hvem disse voksne var i klassen, var det bråkemakerne eller var det de som gikk i ett med veggen? En annen ting jeg ikke forstår er hvorfor manglende leseferdigheter ikke er mer på den politiske arena,  det gjelder jo 30% av den voksende befolkning.

Vi lever jo i et samfunn som krever at den enkelte kan lese, og ha normale leseferdigheter, for å kunne fungere i jobb. Dermed kan en forstå at denne gruppen er en utgift/belastning for samfunnet, siden mange av dem ikke kan fungere i jobb. Dermed kan en forstå at med å nedprioritere denne gruppen av elever er å skape tapere, men også å ødelegge livene deres.

Derimot diskuterer politikerne de stakkers flinke elevene, og deres behov for  eliteklasser. Men jeg tror ikke denne gruppen har noe problemer med å lære seg elementære kunnskaper for å kunne fungere i samfunnet. Det er jo klart at å bruke ekstra ressurser på de flinke elevene kan gjøre den ekstra flinke. Dermed vil en øke klasseskilde mellom eliten og de som  mangler elementære ferdigheter i for eksempel lesing.

  Men jeg forstår politikerne godt med å satse på de flinke elite elvene fordi det er jo mer troverdig at det er disse som vil bruke stemmeretten sin, i motsetning til de 30% som ikke kan lese hvilket parti de stemmer.

En glad jente:

For øyeblikket er livet herlig. Noen ganger  er livet utrolig godt, fordi jeg velger å ha det godt. I dag har jeg for eksempel bestemt meg for å bare være glad. Verden smiler til meg, fordi jeg har tatt valget.

Men jeg vet at all min gladhet kan forvinne til et svart sinne, sorg eller det verste av alt likegyldighet. Følelser er noe en kan styre med å ta bevisste valg, men samtidig påvirkes følelser av andre. Følelser blir påvirket av verden rundt oss, og inntrykkene vi blir påvirket av i løpet av dagen.

Jeg kan huske når jeg var liten, ble jeg alltid like sinna over boka ”En glad gutt”, det var fordi jeg ikke greide å akseptere at det skulle være klasseskilde mellom ulike mennesker. Det at klasseskilder skulle kunne påvirke hvem man var. De voksne rundt meg trodde at jeg begynte å grine fordi jeg synes boka var trist, hvordan skulle jeg kunne forklare hva jeg følte? Dermed bestemte de at jeg var trist. Det er en av grunnene til at jeg sjelden forteller barn hvilke følelser de har, det er jo tross alt bare de som vet det. Når det er vanskelig for oss voksne å snakke og forstå egne følelser, må en akseptere at det er også vanskelig for barna.

Følelser blir altså påvirket av relasjonene rundt oss. Men jeg kan gjøre noe for at dette skal bli en fin dag for mine omgivelser.  Dermed blir det ikke tilfeldig hvilke signaler jeg sender ut til andre. Løgstrup (1905-1981) mente blant annet at gjennom de holdningene vi gir hverandre er vi med på å gi hverandres verden den form(Svare m.fl. 2004:59). Han oppfordrer oss til å ta vare på den tillitten som vises oss, og det er ment som generell oppfordring, og dette gjelder selvsagt også hvordan vi oppfører oss ovenfor hverandre. Jødinnen Hannah Arendt (1906-1975) delte inn menneskelig handling tre kategorier i hovedverket sitt Vita Activa. Disse tre er: Det biologiske, arbeidet, i denne kategorien er en ufri, produksjon, lage tingen, i denne kategorien er en ufri og handling, refleksjon, samhandling, i denne er en fri. I arbeidet trenger en ikke andres menneskers nærvær (Arendt 1996:41). Det er bare handling som aktivitet som er avhengig av andre menneskers nærvær. Det er i kontrast med andre mennesker at en finner seg selv. Mennesker utvikler seg i kontakt med andre på grunn av ulikhetene. Videre forstår jeg henne med at hun mente at smerte var en del av livet. Livet for Hannah Arendt var altså ikke et eventyrland, men et sted hvor det var smerte. Derfor kan man si at sårhet og smerte er noe allmennmenneskelig.