Lykkelige uansett valg:

I dag har Johanne bursdag, fire år. Det er altså fire år siden jeg fikk henne tre uker  på overtid. Da de gav henne til meg ble jeg så overrasket over at hun var så pen. Jeg tror jeg lå der over en time og bare smilte til henne. Dette var fantastisk øyeblikk.

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 38 år, samtidig ble min bestevenninne fra barndommen bestemor for første gang. Som dere kanskje forstår har vi gjort utrolig ulike valg, og levd ulike liv.

Jeg valgte å ta en akademisk utdannelse, mens hun valgte familie livet. Det er klart at våre valg gir konsekvenser. Hun får være med barnebarna sine, mens hun fremdels er ung. Jeg derimot har tilegnet meg kunnskaper, som jeg kan bruke både profesjonelt og privat. Det er utrolig hvordan valgene våre påvirker våre liv, og andres liv.

Selv om jeg var 38 år da jeg fikk min første, tror jeg at jeg var like usikker og bekymret da, som jeg ville ha vært om jeg hadde vært 17 år. Jeg husker at da vi dra fra sykehuset, synes jeg at det var uansvarlig at vi skulle reise hjem med denne nydelige babyen.  Jeg tror nemlig ikke at voksne mødre er mer selvsikre enn unge mødre. Det er den sammen situasjonen en er i, uansett alder, er det noe nytt.   

Noe av det som har overrasket meg med å få barn, er at en som mamma blir medlem av en ukjent losje, nemlig mammalosjen. Dette er et ukjent nettverk som består av alle mammaer i hele verden, og alle elsker å snakke om egne barn. Ja, etter jeg har fått barn har jeg fått utrolig mange nye venner. Noen av disse har utviklet seg til vennskap, som jeg setter utrolig pris på.

Ja, selvsagt har livet mitt forandret seg. Blant annet spiser jeg ikke lenger kokosboller til frokost, dette savner jeg faktisk. Jeg har blitt noe sunnere, en må jo lære barna sunne vaner. Men uansett er livet mitt nå så fantastisk, og jeg setter pris på nesten hvert minutt jeg for med jentene. Ja, den tiden jeg har sammen med jentene ser jeg som en gave jeg har fått, helt ufortjent.

Men tilbake til min bestevenninne fra barndommen, selv om vi begge har levd utrolig ulike liv, tror jeg at vi i dag er begge to lykkelige personer. Jeg får kose meg sammen med jentene mine, og hun kan koste seg og nyte det å være bestemor i ung alder. Ja, noen ganger er lykken fullkommen, og en kan bli like lykkelig selv om man tar ulike valg.

Jeg er fremdels glad for at jeg har døtre

For en tid siden hadde jeg noen blogger om feminiseringen av skolen, og jeg slo fast i disse bloggene at det kunnskapssamfunnet vi lever i nå er mer skreddersydd for jenter enn gutter. I artikkelen til Gudmund Hernes ”Hva skjer med oss gutter?” er han inne på noe av det samme som jeg blogget om.

Dette viser bare at dette er ikke bare tanker jeg har, men det skjer nå altså en stille revolusjon, innen høgere utdanning. Det er flere jenter innen den høgere utdanningen, enn menn. Selvsagt vil dette påvirke framtidens samfunn. Utdannelsesnivået påviker faktisk livene våre.

Ikke bare har menn lavere utdannelse, enn oss kvinner. Dette kan være årsaken til at barnløsheten blant menn er  også økende.  Siden de høgtutdannete kvinnene velger også hvilke menn de vil ha forhold til. I det nye samfunnet er de ikke krise for en dame om hun er alene mor, singel eller så velger hun en kvinnelig partner.  

Lykken er ikke å finne seg en mann, men å leve lykkelig og å få utvikle seg selv.  Dermed kan dagens kvinner gjøre egne valg, de kan velge bort menn, men samtidig kan de få barn. Jeg kan faktisk forstå at dette kan virke skremmende, og strider mot 1950-tallet syn på det å være kvinne.

I denne konkrete artikkelen forklarer Hernes at menn er programmert for jungelen, og at  menn har gått ut på dato. Dette er grunnen til at de har problemer med å tilpasse seg til det nye kunnskapssamfunnet vi lever i.

Jeg personlig mener at problemet med for eksempel feminiseringen av skolen er noe som menn selv må gjøre noe med. Men vi bør først og fremst tørre å ta debatten om framtiden, og hvilke framtidssamfunn vi ønsker å ha. Selvsagt skal debatten være på et saklig nivå, uten å beskylde de som tar opp problemet for å være mannehatere.   

Da jeg leste artikkelen til Gudmund Hernes tenkte jeg for meg selv, jeg er fremdels glad for at jeg har døtre.

La humla leve:

Jeg bruker å blogge om mellommeskelige forhold denne bloggen skal handle om naturenssamspill, og først og fremt om humla.   Min interesse for det menneskelige samspillet tror jeg at jeg har fått av min biolog far, en helt vanlig middagssamtale hjemme hos oss var hvordan naturen hangsammen. Jeg ser mye av det samme mønster i samspillet mellom oss mennesker. Bare det å tenne opp et bål ute i naturen, kan være katastrofalt for de innsektene som er der vi tenner bålet, eller at vi ødelegger strukturen i steinen der i tenner opp bålet. Akkurat som hvis en tar livsløgnene vekk fra et menneske, kan en ødelegge for et helt lokalsamfunn. Alt hører sammen.

Jeg hørte på radioen i dag at flere humlearter  er truet. I verden har vi ca 250 ulike humlearter, og i Norge har vi bare 34. Grunnen til at de er truet er blant annet av at vi mennesker er så utrolig opptatt av å ha flotte og velstelte hager. Vi buker ugressmidler som igjen fører til at humlene dør, vi luker vekk all Løvetann og annet ugress., som er humlens naturlige føde.

En venninne av meg sa en gang at det var viktig å være snill mot dyra, men allikevel drepe hun våre venner insektene  uten noe problem.  Problemet med å drepe insekter er at de fleste av disse er nyttedyr, som vi er avhengig av i økosystemet. Hvis humla dør ut vil for eksempel kjøttmeisen miste en viktig næringskilde, og vi vil kanskje få mindre kjøttmeis.  

Dermed kan en se hvordan naturen av avhengig av hverandre for å kunne fungere. Mindre insekter gir mindre fugler. For oss som liker å se på småfuglene, er det faktisk viktig at vi har de naturlige insektene vi skal ha i den norskenaturen.

Altså det å være snill mot dyra er å ta vare på insektene, og ikke bare drepe den fordi en synes de er så ekle. En edderkopp er et nyttedyr som for eksempel spiser opp noe av midden vi har i huset, og siden store mengder av støet er middavføring, vil edderkoppen være med på at det blir mindre støv.  Dette er sammenhenger det er viktig at vi blir klar over.

Men i dag vil jeg altså slå et slag for nyttedyret humla. Humla som blomstene av avhengig av for at for å bli bestøvet. Vi vil jo ha en jord der blomster gror. Derfor er det viktig at vi tar vare på naturens mangfold.  

Så neste gang vi ser en humle, må vi nyte dette lille naturensunderverk  og tenke på denne nyttige jobben de gjør for at vi skal kunne ha fine hager.

Det eneste konstante er endring

Jeg tror vi mennesker ikke liker forandringer, vi liker oss best når vi har stabilitet rundt oss. Det er noe trygt rundt stabiliteten. Men som vi alle vet at hvis det ikke skjer noen forandringer eller endringer blir livet ”drita kjedelig”.   Jeg tror at de fleste mennesker vil være lykkelige i livet, og for å oppnå denne lykken må det skje noe rundt oss.

Men endringer er noe som også skjer på grunn av at samfunnet forandrer seg. Det kreves helt andre egenskaper nå, enn det gjorde på 1950-tallet. Våre liv er i endring hele tiden, og det gjorde det også på 1950-tallet. Livene våre går videre, og dessverre blir vi eldre. Vi må bare trøste oss med at alderdom, gir visdom, men stemmer dette?

Når jeg ser på mitt liv nå er det helt annerledes enn det var for 10 år siden. Den største forandringen i mitt liv er at jeg har blitt mamma til to små jenter. Det er klart at mitt liv har blitt kraftig forandret er jeg fikk disse to små.  Men dette er ikke bare det som har forandret mitt liv. Jeg tror for eksempel ikke at jeg hadde vært den samme som jeg er i dag, hvis jeg ikke hele mitt liv hadde vært bortskjemt på kjærlighet og hjelp. Nå har jeg vel også hatt en masse flaks, og gjort rette valg. Det vil si at jeg har vært villig til at det skal skje endinger i livet mitt. Mange av disse endringene har vært gode, men jeg ville nok hatt det godt om endringene hadde vært annerledes.

Noen ganger tenker jeg på hva som hadde skjedd hvis en hadde valgt noe helt annet, men jeg tror jeg hadde levd nesten det samme livet.  Kanskje noe av oss vil alltid være usikker på om vi gjorde de riktige valgene, kanskje vi skulle ha reagert annerledes   

Jeg har altså vært endringsvillig, og hatt en omstillingskompetanse. Denne omstillingskompestansen jeg har bruker jeg både privat, men også i jobb/studiesammenheng.  Det er kanskje ikke så dumt å gjøre endringer i livet sitt, enten privat eller når det gjelder karrieren. Vi utvikler jo oss hele tiden mens vi lever, og dermed kan en ikke unngå at det skjer endringer. Men det er nok alltids noe som er stabilt, og vi skal nok alltids huske på den lille usikre jenta, vi en gang var.

Det er kanskje denne jenta som gjør det mulig at vi kan føle med andre, og ha empati. Denne jenta vil nok være med oss, uansett hvilken veg vi velger. Vi ønsker selvsagt ikke å være denne usikre jenta, eller å vise henne fram.  Men vi vet at det eneste som ikke kan forandres er fortiden, og den vil alltid være det  mest stabile i våre liv. Som Heraklit  sa  ca. 500 f.Kr: "Det eneste konstante er endring"

Nå skal vi snart ut på gatene igjen å gå i tog. Denne gangen er det for å makere at vi er en fri nasjon. I mange land har de militære som viser seg fram  på nasjonaldagen, men i Norge viser vi fram vårt kjæreste kjære denne dagen, nemlig barna.  

Det var en nobelprisvinner som mottok en diplom som  av en  tegnet av en kjent norsk kunster, da han mottok diplomet tenkte  han typisk Norge å la barnehagebarn tegne diplomet. Denne historien sier ikke bare noe om diplomet, men det sier litt om det inntrykket verden har om vår lille nasjon.  

På 17 mai tar vi på oss våre nasjonalklær, og vi viser alle hvem vi er, hvor vi og våre familier kommer fra. Vi viser stolt fram disse klærne som sier mye om vår bakgrunn. Vi nordmenn liker også meget godt når vi ser andre nasjoner sine nasjonaldrakter i 17 maitoget, da føler vi oss inkluderende og flere kulturelle.

Men vi må huske på at Norge alltid har vært et flerkulturelt land, som for eksempel  består av oss nordmenn, oss kvener og samene. Men det er klart  at vi har også fått flere nye nordmenn, fra andre nasjoner,  som har funnet seg  godt til rette i dette samfunnet. Vi alle tilhører denne lille nasjonen som ligger langt nord i Europa. Vi bør alle kunne vise hvem vi er på selveste nasjonaldagen.

For noen år siden ble samiskbarn nektet å bruke sitt samiskeflagg  i 17 maitoget i Norges største samiskekommune, dette var nok ikke i Wergeland sin ånd. Henrik  Wergeland som blant annet kjempet for at jøder skulle ha adgang til kongerike Norge.

Nei, la oss komme oss ut i gatene, og vise hele verden at vi er kjærlighetslandet oppe i nord, mens vi synger:

Vi ere en nasjon vi med

 Vi ere en nasjon vi med,
 vi små en alen lange,
 et fedreland vi frydes ved,
 og vi, vi ere mange.
 Vårt hjerte vet, vårt øye ser
 hvor godt og vakkert Norge er,
 vår tunge kan en sang blant fler
 av Norges æres-sange.

 Mer grønt er gresset ingensteds,
 mer fullt av blomster vevet
 enn i det land hvor jeg tilfreds
 med far og mor har levet.
 Jeg vil det elske til min død,
 ei bytte det hvor jeg er fødd,
 om man et paradis meg bød
 av palmer oversvevet.

Mulighetensarena:

Noen ganger føler jeg at jeg skal leve evig. Men så skjer det noe rundt meg at jeg oppdager hvor utrolig skjørt livet er. I min verden går alle ting bare oppover, jeg tror på framtiden. Framtiden er for meg et utrolig sted. Jeg ser meg sjelden tilbake, men jeg ser fremover.  Jeg har altså et utrolig naivt forhold til framtiden.

Det er klart vi alle forandrer oss i løpet av årene, men jeg har et grunnleggende positivt syn på framtiden. Dette kan komme av at jeg begynte mitt voksenliv med å være syk, men jeg hadde en sykdom jeg visste at jeg kom til å bli bra av. Dermed lærte jeg tidlig at livet blir bare bedre og bedre. Det er kanskje grunnen til at jeg fremdeles gidder å lære meg nye fag og utvikler mine kunnskaper i enkelt fag. Jeg ser bare framtiden som mulighetensarena.  

Denne uke gikk det altså opp for meg hvor utrolig skjørt alt er. Bare å velge å gå og legge seg, istedenfor å oppsøke lege kan gi katastrofale følger. Alt som en har ønsket kan gå utrolig lett i vekk, og en vil da få nye gleder i livet. Slik som å gå på do alene, greie å spise selv og si ja og nei, kan oppleves som store gjennombrudd i livet. Det som vi alle tar som selvsagt, kan bli til selve drømmen.

Dermed er det faktisk viktig å leve livet her og nå, men det må jo være lov å drømme seg inn i framtiden. Men en må kanskje bi flinkere til  å føle takknemlighet for livet her og nå, ikke gidde å irritere seg over små ting. Det å vise folk rundt seg at en bryr seg, en vet ikke om en kan gjøre det i morgen.

Sokrates prøvde for eksempel ut veien mot lykke ved å stille ekte og åpnende spørsmål for å skape en krisis. Med krisis menes et veiskille i livet der en må ta et valg. Dette kan ses som en ny mulighet, sjanse eller en fare (Heidegger). Man kan si at Sokrates var en sannhetens fødselshjelper. Med logikk og ironi i ”verktøykassa” dro han sannheten ut av den han samtalte med.  Det er kanskje noe av det en trenger når katastrofen rammer en eller rammer en av de nære, nemlig evnen til å se mulighetene oppi alt kaoset.

Uansett er det vanskelig å forestille seg hvor skjørt dette livet vi har fått i gave er,  og hvor takknemlige vi bør være for å kunne gjennomføre våre liv. Men jeg synes det er vanskelig å gå rundt å vente på at det kan skje en katastrofe i livet.  En bør kanskje leve hver dag, med en viss glede her i livet, samtidig bør en også få drømme seg inn i  framtiden som mulighetensarena.

  

Blogg nummer 90

Ja, dette er blogg nummer 90, og nå har jeg blogget et år. I et år har jeg skrevet ned mine tanker, og delt disse med andre. Noen har selvsagt ikke vært enig med meg , og jeg vet at jeg har provosert . Problemet er at jeg ikke alltid har forstått kritikken. Men jeg har faktisk satt stor pris på den kritikken jeg ar fått. Jeg liker ikke å provosere, men jeg liker å sette i gang refleksjoner oss andre.

Jeg har altså bruk et år av mitt liv  til å skrive ned mine tanker og refleksjoner. Jeg har også prøvd å være åpen om den smerten og svakheter jeg føler. Det er fordi jeg er enig med min store heltinne Hanna Arent.

Jødinnen Hannah Arendt (1906-1975) delte inn menneskelig handling tre kategorier i hovedverket sitt Vita Activa. Disse tre er:

• Det biologiske, arbeidet, i denne kategorien er en ufri
• Produksjon, lage tingen, i denne kategorien er en ufri
• Handling, refleksjon, samhandling, i denne er en fri

Slik jeg forstår Hannah Arendt: Mennesket må spise for å få dekket sin biologiske behov, hvis en skal spise må en ha mat denne må man arbeide for å få. For å lage mat må en ha redskaper, og dermed blir det en produksjon. Dette er ufrie handlinger. Det er noen en må gjøre for å være i livet for å overleve. Handling er det samme som å tenke. For Arendt er altså det å handle det samme som det å tenke. Dette definerte hun som en fri handlig. Det er i kontrast med andre mennesker at en finner seg selv. Mennesker utvikler seg i kontakt med andre på grunn av ulikhetene. Videre forstår jeg henne med at hun mente at smerte var en del av livet, livet for Hannah Arendt var altså ikke et eventyrland eller et Disnyland, men et sted hvor det var smerte. Derfor kan man si at sårhet og smerte er noe allmennmenneskelig.  Det jeg forstår som det viktige i Arendt sin teori: Handling er det samme som å tenke, en kan ikke handle hvis en ikke tenker, alle mennesker uvikler seg i samspill med andre og at sårhet og smerte er allmennmenneskelig.  

Siden vi alle utviker oss i samhandling med andre er det å få tilbakemeldinger viktig for å kunne utvikle seg som menneske, derfor setter jeg stor pris på alle tilbakemeldingene jeg har fått av dere. Jeg håper at bloggen har vært med på å utvikle meg som menneske, men jeg håper også at jeg har gitt andre også noen  tanker og refleksjoner.