Ord skaper empowerment

De ordene vi velger å bruke påvirker synet vi har på våre medmennesker.  Det spiler en rolle om en kaller dem for klienter, pasienter, brukere, medlemmer, beboere eller gjester. På sosialkontorene hadde de klienter,  og på trygdekontoret hadde de medlemmer.  Jeg aner ikke hva klientene/brukerne/medlemmer/gjester blir kalt på NAV, trolig brukere. Men jeg frykter at de kaller brukerne for klienter. Jeg vet at ordet brukere blir ofte bruk for en vil ha et nøytraltord, men klinger ordet brukere positivt?

I det gamle trygdesystemet så de oss som medlemmer av folketrygden, og dermed var vi medlemmer. Dermed ble det selvsagt at alle kunne gå på trygdekontoret. Dette var jo penger som  politikerne hadde bestemt at vi hadde krav på innen visse kriterier.  

Når jeg en sjelden gang ligger på et sykehus, vil jeg heller bli kalt for gjest enn pasient. Dette tror jeg også gjør noe med den rollen vi har for øyeblikket. Jeg tror også at dette vil kunne påvirke personalet holdninger til meg.

For meg personlig har både ordene pasient, klienter og brukere en negativ klang, men ord som medlemmer og gjester forbinner jeg med noe positivt.  Det er jo klart har en positiv oppfattning av egen rolle påvirker hvordan man utøver rollen.

En skulle tro at offentligekontorer, for eksempel Nav har som en av hovedoppgavene  å skape empowerment hos klientene/brukerne/medlemmer/gjester. Dermed bør de Nav ansatte tenke igjennom hvilket ord en velger. Dette gjelder selvsagt også alle som jobber med mennesker, spesielt vi som jobber med å bygge opp empowerment i andre. Siden ord skaper empowerment.

I går var i går, og dagen i dag er framtiden

Arbeidslivet har forandret seg enormt de siste årene, vi har gått fra et industrisamfunn til å bli et service, digitalt og kunnskapssamfunn. Dermed blir det nye problemstillinger og utfordringer i dette nye samfunnet.

Ved Jernverket i Mo i Rana sa en arbeider:

”Vi pleier ofte å si det slik: det er rart med jernarbeider når han blir gammel. Dør han ikke, han ruster bort. Det høres kanskje ut som en vits, men det er alvorlig nok. Vi blir fulle av støv og sitt. Vi rustner sakte bort. Det blir å hoste opp støv hver enste dag, slik drar du lissom med deg et stykke av arbeidsplassen hjem” (Bjørnson 1997:17).

Dette var gårsdagens problemer, framtidens arbeidsutfordringer vil være av en helt annen karakter. Det rare er når en leser arbeidsmiljøloven, kan en merke at dette er en lov for industrisamfunnet.

Vel, vel det er kanskje ikke så veldig rart når en ser på historien til lovginingen, og samfunnet har vært en i kausalforandring.   En gang sa jeg til min far tenk på all den forandringer og framskritt oldemor må ha hatt i sine hundre år. Da svart min far:”Du kommer til å oppleve enda mer forandringer og endringer i ditt liv”. Og jeg tror han vil få rett i dette.

Altså det begynte med fabrikktilsynsloven i 1892, dette var vel det en kan kalle for ingeniørenslov. Deretter kom arbeidervernloven i 1936,  og det var leger som hadde vært med å utforme denne loven. I arbeidsmiljøloven av 1977 tok en hensyn til psykiskshelse.

Neste gang lovgiverne skal gjøre en radikalforandring i arbeidslovgivningen bør de ta hensyn til det nye arbeidsmarkede. Denne loven må få en nye form, der en også tar hensyn til det åndelige og pedagogiske. Så jeg foreslår at det blir pedagoger, ved god hjelp av filosofer som utformer denne loven.

Skål Cornelius

Jeg har ofte undret meg om det er sant at vi er nå mere internasjonale, enn vi var for noen hundre årsiden. Jeg har blitt fortalt om oldeforelderne mine sine liv. Tre av oldeforelderne mine hadde vært rundt jorden før de var 20, og min oldemor hadde passert Kapp horn før hun var fylt 10 år. Tenk på alle de artige opplevelsene en liten jente må har hatt med å være med på utenriksfart på sluttet av 1800-tallet.

For meg virker dette helt eventyrlig, men hverdagen hennes besto nok mest å være på ombord. Reisen og opplevelsene til sjømennene- og kvinnene var selvsagt helt annerledes enn turene vi tar i dag. I dag kan en bare sitte seg på et fly å reise.  Jeg tror ikke vi i dag opplever så mye som de opplevde. Tenk på all den kunnskapen disse må har hatt, ikke bare når det gjelder språk, men også samarbeid på tross av ulike kulturer.  

Tenk på alle de store sjømenn vi i Norge har hatt, for eksempel Tordenskjold og Cornelius Cruys. Det kan sikkert være noen av leserne som ikke vet hvem Cornelius Cruys er, derfor skriver jeg noen ord om denne store nordmannen.

Niels Olsen  vokste opp i Stavanger, der lekte han på havnen, og drømte om å komme seg ut i den store verden. Skiftet navn  til  Cornelius Cruys da han kom til Nederland. Slo seg opp som konstruktør innen skipsbyggerfaget i Nederland, og ble hyret av Peder den store til å bygge den russiske flåte.  Han var også en dyktig karttegner, og ikke mist skipsfører. Kunnskapen og interessen innen det maritime hadde nok han fått av sjømennene han hadde hatt kontakt med på havnen i Stavanger. Senere fikk han ansvaret som  øverstkommanderende for Østersjøflåten med rang av viseadmiral. Hvem sier at vi ikke hadde store internasjonale nordmenn på 1700-tallet.

  

I dag vil jeg heve mitt glass for en stor norskfødt sjømann Cornelius, og drikke din SKÅL Cornelius, for et liv som er levd og forsvunnet (også ut av norske historiebøker)

Ufaglært?

Thomas Nordahl mener at dagens spesialundervisning bør avvikles (Kilde NRK.no Publisert 19.09.11 kl. 17:11). Dette er blant annet fordi at 40% av spesialundervisningen skjer av ufaglærte, og at disse aktivitetene er i liten grad knyttet til læring. Dette fører til disse elevene vil få store problemer med å komme seg ut på arbeidsmarkede. For det første vil jeg bare si at jeg er helt enig med Thomas Nordahl.

Men hvem er disse ufaglært? De ufaglærte er ingen homogengruppe, men er en gruppe med svært ulike utdanningsnivåer.

En filosof jeg kjente en gang jobbet under utdanningen som ufaglært på et alderhjem. Når han var ferdig utdannet filosof fortsatte han å jobbe som ufaglært.  Han var avhengig av å ha en inntekt for å kunne betale regningene sine.Jeg vet om flere med mastergrader/hovedfag som jobber som ufaglærte, fordi det er bare blitt slik.

De som ansetter nye medarbeidere ser for seg at de gjerne vil ansette en fagarbeider. Men er det riktig at for eksempel barn og ungdomsarbeidere skal i praksis gjennomføre spesialundervisningen. Har ikke disse elevene rett på en målrettet læring med en utdannet spesialpedagog?

Vel, vel tilbake til de ufaglærte. Kan en kalle en halv- og/eller helstudert for ufaglært? Jeg synes heller ikke det er rett å gi dem lønn som ufaglærte. Det er viktig at akademiskkunnskap blir verdsatt i kroner. Jeg tror at en med akademiskbakgrunn har en verdifull verdi og tilføre brukerne.

1.      De tilfører virksomheten mye kunnskap

2.      De har med sin akademiskebakgrunn vist at de kan ta i mot kunnskap på et høgtnivå

Ergo denne gruppen tilfører mye gratis kunnskap til sine arbeidsgivere, og dermed forstår jeg ikke at denne gruppen er ufaglært. Når jeg kommer selv på aldershjem håper jeg å bli pleiet av en som kan snakke om sitt fagfelt for eksempel filosofi eller kunsthistorie framfor en som ikke har noen andre interesser enn  det å pleie.

Tanker rundt interiør, estetikk og etikk

Leser og ser på TV hvor interesserte alle er i interiør.  Jeg kan forstå at det estetiske er viktig, spesielt på institusjoner, som skal være enkelt personers hjem. For eksempel å plassere rusmisbrukerne i en brakkerigg sender ut signaler om menneskeverd.

Pierre Bourdieu har påvist at det gjelder ulike estetiske regler for ulike klasser, for eksempel hvilken man en spiser og hva en bør sette pis på (Ådland 2004:92). Selvsagt kan dette påvirke en når vi skaper våre liv i ulike roller.

Tilbake til interiør, når enkelte sier at de har de ”såååå spesialet, med egne kreative løsninger”, og når en ser bilder av huset, ser det ut som hvilken som helst side i en møbelkatalog.  Dette er som ungdommer som mener at de er så spesielle, og de oppfører seg og ser ut som alle andre ungdommer.

Når en tenker på etikken er etikken oppgave er å rydde veg slik at en kan ta de rette valgene (Ådland 2004:99), men det gjøres i henhold til de etisketeori   en argumenterer ut fra. Dette skulle han kurslederen, jeg hadde på et kurs nå nylig,   som hadde fasitsvaret på hva som er god etikk.  Med den spesialistuttalelsesevnen som bare lite reflektert personer kan ha.

Jeg er  et av de få menneskene som ikke synes  interiør  er så interessert at jeg har interiør som hobby. Da tar jeg meg heller et høgskole eller universitetskurs.  Dette sier vel en del om meg som person. Jeg ikke er noe særlig opptatt av materielle ting, men er mer kunnskapssulten.  Dette kan også være en like snobbete holdning, som dem som ser sin vellykkethet å alltid ha huset sitt mest mulig like en møbelkatalog.

Andragogikk

Som noen av dere sikkert har oppdaget er jeg litt mer enn det normale som opptatt av utdanning og skole. Jeg som skolemenneske er glad jeg for jobbe med å formidle kunnskap, spesielt er jeg interessert i det som på fint heter andragogikk. Dett er en retning innen voksenpedagogikken som klart skiller mellom pedagogikk til barn og pedagogikk overfor voksne.

Dette er nok et av problemene med å undervise voksne er at en ikke kan bruke de samme metodene, og en må forholde seg ulikt til voksne og barn. Nå vil sikkert noen av dere som kjenner meg argumentere med at jeg ikke har noen erfaring med å undervise barn. Dette er helt rett, men jeg har mange års erfaring  med å undervise voksne. Dette er det første året jeg oppdaget at alle studentene var yngre enn meg.

Det jeg synes er noe merkelig er st det er få av pedagogikkutdanningene som omhandler bare andragogikk. Jeg forestår ikke hvorfor ikke dette er et eget fagfelt innen lærerutdanningene. Dette synes jeg er en utfordring til lærerhøyskolene, om å skille pedagogikken mellom barn og voksne.  Det er jo for eksempel klart det er ulike maktforskjeller, mellom studenter og lærer, enn elevene i første klasse.

Jeg ville bare nevne dette slik at dere kan tenke igjennom denne problemstillingen.

Barnehagen:

Nå forsvant to rosa jenter ut av døren, på veg til barnehagen. Når de kommer til fram, vet de hvordan dagen vil være, med barnehagens rutiner. Klart de gleder seg til å leke hele dagen på jobben deres. Jeg tror jeg har barn i verdensbeste barnehage, som består bare av ansatte som er glad i de små menneskene.

Jeg har ofte lurt på hvilket tilbud jeg kunne ha gitt jentene hvis jeg ikke hadde hatt dem i barnehagen. Stort sett tror jeg dagene hadde blitt brukt til å sitte på lekeplassen, å se på barna leke. De ville ikke blitt kjent med andre barn, fordi de andre barna er opptatt med å jobbe nettopp i barnehagen. Jeg hadde sikkert også kjedet vette av meg, og dette hadde gitt barna en sjelden sur mamma.

Jeg kunne jo selvsagt ha brukt den åpnebarnehagen, som er et godt alternativ for hjemmeværende barn. Men her som jeg bor er den kun åpen en gang i uka. Dermed ville jeg kun ha gått i denne en gang i uka, resten av dagene hadde nok mor vært sur.

Jeg tror også at barna har godt av de faste rutinene,  treffe de andre ungene.Jeg hadde ikke klart å gitt barna de samme gode rutinene som de gjør i barnehagen. Der lærer de seg å sosialisere seg, men de har det også gøy samtidig. De utvikler seg både sosialt og for mer kunnskap i løpet av barnehageåret. De ansatte er flinke til å ta barna på tur, og de lærer  ikke klage når de må gå.

For mine barn er barnehagen det aller beste alternaive, og de skal være lykkelige over at deres mor ikke er hjemme med dem. Derimot har de faste rutiner, dagen er forutsigbart, og de har en mor som gleder seg til de kommer hjem fra barnehagen. De har en mor som har sett fram til alt vi skal gjøre sammen når de kommer hjem fra jobb.

For noen av oss mødre er barnehagen et godt alternativ som gjør oss til bedre mødre, og vi for gladere og lykkeligere barn. Men det er klart  at for noen er det et godt alternativ å være hjemmeværende. Heldigvis er vi alle ulike, og har ulike behov.