Klassereisen eller dannelsesreise????

I boka  ”Mitt förnamn är Ronny” skriver Ronny Ambjörnsson om sin egen klassereise. Hvordan han har må, kjempe hver dag for å tilhøre klassen som ikke heter Ronny og Tommy, men Carl og Erik. Men fornavnet hans viser at hans far var jernarbeider.  Med en far som jernarbeider og han selv som idehistoriker  har han reist på  klassereisen, og må hele tiden knekke koden til borgerskapet.

Min far er marinbiolog, ikke jernarbeider, jeg selv jobber som lektor, og jeg nedstammer fra en god borgelig familie. Men jeg nedstammer jo også fra sjøfolk, blant annet var en av mine forfedre kaperkaptein uten for Sørlandet, og ulovlige innvandrere fra Finland.  Nesten alle i familien har valgt en akademisk utdannelse, det er jo fordi vi vil gjerne vil ha jobber som vi kan bruke våre evner, men det er også et naturlig valg.

Det som kjennetegner min familie er at vi har en stor respekt for annen kunnskap enn den akademiske. Faktisk beundrer vi de som er så praktiske at de greier og selv å gjøre vanskelige praktiske reparasjoner.

Undertegnete har aldri vært nedlatende til andres valg av utdanning eller manglene utdanning. Selvsagt har jeg ment at det er trist at noen velger og ikke å benytte seg av egne evner og dermed mister muligheter i livet.

Jeg har også jobbet hardt for å tilegne meg min utdannelse, som jeg er rimelig stolt av, men dette er en egen tilfredsstillelse fordi jeg vet jeg har jobbet hardt for hvert vekttall.  Kunnskap er kanskje en lett byrde å bære, men det er hardt å tilegne seg kunnskap.

Jeg kan ikke skryte på meg å ha reist noen klassereise, derimot har jeg måtte funnet meg i å bli skjelt ut på byen, med en gang jeg har sagt at jeg studerte. Jeg har da måtte stå til rette for alt negativ med utdannelse, og blitt beskyldt for å tro at jeg er noe. Dette hadde jeg aldri gjort med et annet menneske, som var ute på byen for å ha det hyggelig.  Alle har selvsagt rett å si sin mening, men kan de kreve at jeg skal høre på dem?

Jeg har venner med ulike utdanninger og noen av vennene mine har ikke utdannelse, men jeg håper ikke at de oppfatter meg for å opptre snobbete ovenfor dem. Det er jo menneske i seg selv som er verdifullt, ikke hvem de er og hva de er.

  

Kanskje dette er koden til det sosialdemokratiske borgerskapet, nemlig det med dannelse. Det at vi ikke bruser ut med egne meninger for en hver pris, spesielt meninger som krenker andres valg. For meg er en dannet oppførsel blant annet å respektere andre sine valg og evner, vi velger selv hvordan vi lever våre liv.

Det positive helvete

Noen ganger blir jeg så forbanna på det positive helvete. Det at vi alle skal være så forbanna positive. Denne positiviteten som er så utrolig falsk, at det går på troverdigheten løs. Vel, de er sikkert noen av dere som mener at jeg bare en sur gammel dame. Ja, det er klart jeg er negativ, og jeg blir mer negativ hver gang jeg blir fortalt at jeg skal være positiv. Det er nemlig ikke bare det positive som engasjerer oss som mennesker.

Noen mennesker engasjerer mer enn andre, men hva er det med de menneskene som greier å engasjere liten og stor?

De menneskene som engasjerer meg er faktisk de som tillater seg å være seg selv, de som virker ekte, og ikke de som gjør alt de kan for å bli likt. De som bruker ord de kan og er fortrolige med, og ikke flotter seg med alle mulige innlærte fraser. Fraser de kommer med når de skal være hyggelige.

Noe av det som gjør meg mest usikker er de som prøver å overbevise at de kan alt og forstår alt. Da får jeg en følelse av at de bløffer, og er totalt uvitende om tema. De vet så forbanna lite at de ikke vet hvor lite de kan.

Klovnen kan vi alle le av, men der er noe trist med klovene, vi alle vet at det bare er en bløff for å få oss til å le. Når jeg skiver nå om klovnen mener jeg han som er så utrygg på seg selv og sine kunnskaper at han går med maske, og prøver å få oss alle til å le. Med tanken på bare en er positiv narrer vi alle, og ingen er interessert i å se det sanne ansiktet. Men vi er nettopp interessert å se det sanne ansiktet, det ansiktet som tør å si: ” Nei nå ble jeg usikker”.  

Nei, jeg tror at for å unngå at våre barns skal ha karakter til å stå imot og tørre å stille de vanskelige spørsmålene basert på fakta er det viktig at vi gir våre barn anerkjennelse. Når vi møter en person som både  har selvtillit, selvaktelse og selvverdsettelse kommer denne personen sannsynligvis fra en familie som viser hverandre anerkjennelse. 

Disse menneskene har ikke behov for å ha den falske positiviteten og autoritet som viser bare en elendig selvtillit. Men er både fine og behaglige mennesker uten den hvelvets positiviteten.  

Her kjem klovnen som du ser

Han gret og alle ler

Bakom salens latterkvin

Ser han dødens mørke grin

Så difor står han tårevåt

Forblinda av sin eigen gråt

Å du vakre verd

Sei kven du er

Eg treng ditt famntak

Røv min ungdom stel min song

Dans med meg ein siste gong

Roser gror ved dagens rand

Spytt på meg men kyss mi hand

Ja drikk champagne av min sko

Hell ut min vin gråt mitt blod

Å du mørke verd

Sei kven du er

Eg treng din kjærleik

Eg er klovnen som du ser

Eg gret men alle ler

Eg som alle ropar på

Stum og åleine skal eg stå

Så fang meg no når lyset svinn

Og elsk meg gjennom natt og vind

Å du vakre verd

Sei kven du er

Eg treng din kjærleik

Å du vakre verd

Sei kven du er

Og kom til meg

(Tekst: Edvard Hoem.  Melodi: 3 nøtter til Askepott)

  

Lykkelige uansett valg:

I dag har Johanne bursdag, fire år. Det er altså fire år siden jeg fikk henne tre uker  på overtid. Da de gav henne til meg ble jeg så overrasket over at hun var så pen. Jeg tror jeg lå der over en time og bare smilte til henne. Dette var fantastisk øyeblikk.

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 38 år, samtidig ble min bestevenninne fra barndommen bestemor for første gang. Som dere kanskje forstår har vi gjort utrolig ulike valg, og levd ulike liv.

Jeg valgte å ta en akademisk utdannelse, mens hun valgte familie livet. Det er klart at våre valg gir konsekvenser. Hun får være med barnebarna sine, mens hun fremdels er ung. Jeg derimot har tilegnet meg kunnskaper, som jeg kan bruke både profesjonelt og privat. Det er utrolig hvordan valgene våre påvirker våre liv, og andres liv.

Selv om jeg var 38 år da jeg fikk min første, tror jeg at jeg var like usikker og bekymret da, som jeg ville ha vært om jeg hadde vært 17 år. Jeg husker at da vi dra fra sykehuset, synes jeg at det var uansvarlig at vi skulle reise hjem med denne nydelige babyen.  Jeg tror nemlig ikke at voksne mødre er mer selvsikre enn unge mødre. Det er den sammen situasjonen en er i, uansett alder, er det noe nytt.   

Noe av det som har overrasket meg med å få barn, er at en som mamma blir medlem av en ukjent losje, nemlig mammalosjen. Dette er et ukjent nettverk som består av alle mammaer i hele verden, og alle elsker å snakke om egne barn. Ja, etter jeg har fått barn har jeg fått utrolig mange nye venner. Noen av disse har utviklet seg til vennskap, som jeg setter utrolig pris på.

Ja, selvsagt har livet mitt forandret seg. Blant annet spiser jeg ikke lenger kokosboller til frokost, dette savner jeg faktisk. Jeg har blitt noe sunnere, en må jo lære barna sunne vaner. Men uansett er livet mitt nå så fantastisk, og jeg setter pris på nesten hvert minutt jeg for med jentene. Ja, den tiden jeg har sammen med jentene ser jeg som en gave jeg har fått, helt ufortjent.

Men tilbake til min bestevenninne fra barndommen, selv om vi begge har levd utrolig ulike liv, tror jeg at vi i dag er begge to lykkelige personer. Jeg får kose meg sammen med jentene mine, og hun kan koste seg og nyte det å være bestemor i ung alder. Ja, noen ganger er lykken fullkommen, og en kan bli like lykkelig selv om man tar ulike valg.

Jeg er fremdels glad for at jeg har døtre

For en tid siden hadde jeg noen blogger om feminiseringen av skolen, og jeg slo fast i disse bloggene at det kunnskapssamfunnet vi lever i nå er mer skreddersydd for jenter enn gutter. I artikkelen til Gudmund Hernes ”Hva skjer med oss gutter?” er han inne på noe av det samme som jeg blogget om.

Dette viser bare at dette er ikke bare tanker jeg har, men det skjer nå altså en stille revolusjon, innen høgere utdanning. Det er flere jenter innen den høgere utdanningen, enn menn. Selvsagt vil dette påvirke framtidens samfunn. Utdannelsesnivået påviker faktisk livene våre.

Ikke bare har menn lavere utdannelse, enn oss kvinner. Dette kan være årsaken til at barnløsheten blant menn er  også økende.  Siden de høgtutdannete kvinnene velger også hvilke menn de vil ha forhold til. I det nye samfunnet er de ikke krise for en dame om hun er alene mor, singel eller så velger hun en kvinnelig partner.  

Lykken er ikke å finne seg en mann, men å leve lykkelig og å få utvikle seg selv.  Dermed kan dagens kvinner gjøre egne valg, de kan velge bort menn, men samtidig kan de få barn. Jeg kan faktisk forstå at dette kan virke skremmende, og strider mot 1950-tallet syn på det å være kvinne.

I denne konkrete artikkelen forklarer Hernes at menn er programmert for jungelen, og at  menn har gått ut på dato. Dette er grunnen til at de har problemer med å tilpasse seg til det nye kunnskapssamfunnet vi lever i.

Jeg personlig mener at problemet med for eksempel feminiseringen av skolen er noe som menn selv må gjøre noe med. Men vi bør først og fremst tørre å ta debatten om framtiden, og hvilke framtidssamfunn vi ønsker å ha. Selvsagt skal debatten være på et saklig nivå, uten å beskylde de som tar opp problemet for å være mannehatere.   

Da jeg leste artikkelen til Gudmund Hernes tenkte jeg for meg selv, jeg er fremdels glad for at jeg har døtre.

La humla leve:

Jeg bruker å blogge om mellommeskelige forhold denne bloggen skal handle om naturenssamspill, og først og fremt om humla.   Min interesse for det menneskelige samspillet tror jeg at jeg har fått av min biolog far, en helt vanlig middagssamtale hjemme hos oss var hvordan naturen hangsammen. Jeg ser mye av det samme mønster i samspillet mellom oss mennesker. Bare det å tenne opp et bål ute i naturen, kan være katastrofalt for de innsektene som er der vi tenner bålet, eller at vi ødelegger strukturen i steinen der i tenner opp bålet. Akkurat som hvis en tar livsløgnene vekk fra et menneske, kan en ødelegge for et helt lokalsamfunn. Alt hører sammen.

Jeg hørte på radioen i dag at flere humlearter  er truet. I verden har vi ca 250 ulike humlearter, og i Norge har vi bare 34. Grunnen til at de er truet er blant annet av at vi mennesker er så utrolig opptatt av å ha flotte og velstelte hager. Vi buker ugressmidler som igjen fører til at humlene dør, vi luker vekk all Løvetann og annet ugress., som er humlens naturlige føde.

En venninne av meg sa en gang at det var viktig å være snill mot dyra, men allikevel drepe hun våre venner insektene  uten noe problem.  Problemet med å drepe insekter er at de fleste av disse er nyttedyr, som vi er avhengig av i økosystemet. Hvis humla dør ut vil for eksempel kjøttmeisen miste en viktig næringskilde, og vi vil kanskje få mindre kjøttmeis.  

Dermed kan en se hvordan naturen av avhengig av hverandre for å kunne fungere. Mindre insekter gir mindre fugler. For oss som liker å se på småfuglene, er det faktisk viktig at vi har de naturlige insektene vi skal ha i den norskenaturen.

Altså det å være snill mot dyra er å ta vare på insektene, og ikke bare drepe den fordi en synes de er så ekle. En edderkopp er et nyttedyr som for eksempel spiser opp noe av midden vi har i huset, og siden store mengder av støet er middavføring, vil edderkoppen være med på at det blir mindre støv.  Dette er sammenhenger det er viktig at vi blir klar over.

Men i dag vil jeg altså slå et slag for nyttedyret humla. Humla som blomstene av avhengig av for at for å bli bestøvet. Vi vil jo ha en jord der blomster gror. Derfor er det viktig at vi tar vare på naturens mangfold.  

Så neste gang vi ser en humle, må vi nyte dette lille naturensunderverk  og tenke på denne nyttige jobben de gjør for at vi skal kunne ha fine hager.

Det eneste konstante er endring

Jeg tror vi mennesker ikke liker forandringer, vi liker oss best når vi har stabilitet rundt oss. Det er noe trygt rundt stabiliteten. Men som vi alle vet at hvis det ikke skjer noen forandringer eller endringer blir livet ”drita kjedelig”.   Jeg tror at de fleste mennesker vil være lykkelige i livet, og for å oppnå denne lykken må det skje noe rundt oss.

Men endringer er noe som også skjer på grunn av at samfunnet forandrer seg. Det kreves helt andre egenskaper nå, enn det gjorde på 1950-tallet. Våre liv er i endring hele tiden, og det gjorde det også på 1950-tallet. Livene våre går videre, og dessverre blir vi eldre. Vi må bare trøste oss med at alderdom, gir visdom, men stemmer dette?

Når jeg ser på mitt liv nå er det helt annerledes enn det var for 10 år siden. Den største forandringen i mitt liv er at jeg har blitt mamma til to små jenter. Det er klart at mitt liv har blitt kraftig forandret er jeg fikk disse to små.  Men dette er ikke bare det som har forandret mitt liv. Jeg tror for eksempel ikke at jeg hadde vært den samme som jeg er i dag, hvis jeg ikke hele mitt liv hadde vært bortskjemt på kjærlighet og hjelp. Nå har jeg vel også hatt en masse flaks, og gjort rette valg. Det vil si at jeg har vært villig til at det skal skje endinger i livet mitt. Mange av disse endringene har vært gode, men jeg ville nok hatt det godt om endringene hadde vært annerledes.

Noen ganger tenker jeg på hva som hadde skjedd hvis en hadde valgt noe helt annet, men jeg tror jeg hadde levd nesten det samme livet.  Kanskje noe av oss vil alltid være usikker på om vi gjorde de riktige valgene, kanskje vi skulle ha reagert annerledes   

Jeg har altså vært endringsvillig, og hatt en omstillingskompetanse. Denne omstillingskompestansen jeg har bruker jeg både privat, men også i jobb/studiesammenheng.  Det er kanskje ikke så dumt å gjøre endringer i livet sitt, enten privat eller når det gjelder karrieren. Vi utvikler jo oss hele tiden mens vi lever, og dermed kan en ikke unngå at det skjer endringer. Men det er nok alltids noe som er stabilt, og vi skal nok alltids huske på den lille usikre jenta, vi en gang var.

Det er kanskje denne jenta som gjør det mulig at vi kan føle med andre, og ha empati. Denne jenta vil nok være med oss, uansett hvilken veg vi velger. Vi ønsker selvsagt ikke å være denne usikre jenta, eller å vise henne fram.  Men vi vet at det eneste som ikke kan forandres er fortiden, og den vil alltid være det  mest stabile i våre liv. Som Heraklit  sa  ca. 500 f.Kr: "Det eneste konstante er endring"

Nå skal vi snart ut på gatene igjen å gå i tog. Denne gangen er det for å makere at vi er en fri nasjon. I mange land har de militære som viser seg fram  på nasjonaldagen, men i Norge viser vi fram vårt kjæreste kjære denne dagen, nemlig barna.  

Det var en nobelprisvinner som mottok en diplom som  av en  tegnet av en kjent norsk kunster, da han mottok diplomet tenkte  han typisk Norge å la barnehagebarn tegne diplomet. Denne historien sier ikke bare noe om diplomet, men det sier litt om det inntrykket verden har om vår lille nasjon.  

På 17 mai tar vi på oss våre nasjonalklær, og vi viser alle hvem vi er, hvor vi og våre familier kommer fra. Vi viser stolt fram disse klærne som sier mye om vår bakgrunn. Vi nordmenn liker også meget godt når vi ser andre nasjoner sine nasjonaldrakter i 17 maitoget, da føler vi oss inkluderende og flere kulturelle.

Men vi må huske på at Norge alltid har vært et flerkulturelt land, som for eksempel  består av oss nordmenn, oss kvener og samene. Men det er klart  at vi har også fått flere nye nordmenn, fra andre nasjoner,  som har funnet seg  godt til rette i dette samfunnet. Vi alle tilhører denne lille nasjonen som ligger langt nord i Europa. Vi bør alle kunne vise hvem vi er på selveste nasjonaldagen.

For noen år siden ble samiskbarn nektet å bruke sitt samiskeflagg  i 17 maitoget i Norges største samiskekommune, dette var nok ikke i Wergeland sin ånd. Henrik  Wergeland som blant annet kjempet for at jøder skulle ha adgang til kongerike Norge.

Nei, la oss komme oss ut i gatene, og vise hele verden at vi er kjærlighetslandet oppe i nord, mens vi synger:

Vi ere en nasjon vi med

 Vi ere en nasjon vi med,
 vi små en alen lange,
 et fedreland vi frydes ved,
 og vi, vi ere mange.
 Vårt hjerte vet, vårt øye ser
 hvor godt og vakkert Norge er,
 vår tunge kan en sang blant fler
 av Norges æres-sange.

 Mer grønt er gresset ingensteds,
 mer fullt av blomster vevet
 enn i det land hvor jeg tilfreds
 med far og mor har levet.
 Jeg vil det elske til min død,
 ei bytte det hvor jeg er fødd,
 om man et paradis meg bød
 av palmer oversvevet.