Øverst på behovspyramide:

Vi  lever i et samfunn hvor vi uten noen problem for dekket våre elementære behov, vi har alltid mat på bordet, og har det godt. Velferdsstaten sikker oss, vi har altså en trygghet i hverdagen. Siden vi mennesker er sosiale, trenger vi mennesker rundt oss, det gir oss den sosiale tilhørighet vi trenger. Vi tilhører og etablerer familier, og dermed vedleikeholder vi og skaper vi familie relasjoner. I tilegg til dette skaper vi vennerelasjoner, slik vi har noen hvis det skal skje noe med de andre sosiale relasjonene våre.  Anerkjennelse for vi av andre ut fra posisjonen vi har i samfunnet, og den respekten vi for av våre medmennesker. Dette er noe vi har jobbet for gjennom de livene vi har levd.

Vi som er så heldige at vi befinner oss øverst på behovspyramiden, hva gjør vi? Jo, vi selvrealiserer  og utvikler oss selv. Klart det er flere metoder å gjøre dette på, noen går inni den alternativebevegelsen, noen blir utrolig opptatt av kosthold og trening, og andre begynner for eksempel på kurs og/eller utdanning. Istedenfor å leve det gode liv med å slappe av å nyte det vi har greid i livet, for man seg nye interesser og nye mål.

Fordelen med å velge utdanning er at det er en kapital som ikke kan tas i fra oss, eller deles på to. Det er altså noe personlig. Dermed er det også et sikkerhetsnett, som vi kan bruke, hvis noen eller noe truer noen av de andre behovene våre. Jeg tror det er derfor flere kvinner velger å utdanne seg inni evigheten, enn det er menn. Det kommer kanskje av at vi har et annet forhold til utdanning enn det menn har. Vi tar utdanning for å tilfredsstille noe i oss selv, mens menn har kanskje et mer nytte forhold til utdanning.

Det rare er at mange av høgskolene og universitetene ikke har skreddersydde utdanningstilbud ovenfor den store gruppen av høgtutdannete kvinner som ønsker å ta små fag. Men som gjerne har en konkret drøm om en grad i et fag eller en eller annen type jobb. Eller kanskje bare behov for å tilfredsstille eget læringsbehov. Dette er gjerne drømmer en ikke deler med sine nærmeste, og dermed blir det også vanskelig å fortelle om planene til en studieveileder. Det som også kan være vaskelig for vår gruppe av utdanningssøkere er at vi har andre ting i livet som også må prioriteres. Dermed er det kun er begrenset antall studier vi kan begynne på, studier som er praktisk til rette lagt for oss. 

  

Vi lever trossalt i et postmorderne samfunn, og vi har alle behov for å være i utvikling fra krybbe til grav. Kravet om å være i en evig utvilkling stilles ikke bare av samfunnet, men det er også en drivkraft inni oss selv. Det for oss til å overleve hverdagen, med å ha nye mål og som igjen forandrer oss som mennesker. Siden kunnskap og læring påvirker oss, ubevisst og bevisst, til å se alt med flere perspektiver. Dermed kan en si at en gjerne tar utdanning som et ledd i det å være øverst i behovspyramiden.

Målet er å føre skipet trygt i havn:

Ordet ledelse kommer av det norrøne ordet leia (Aadland 2004:31). Vikingene eksporterte dette ordet ut i verden. For å finne leia må et skip ha stø kurs for å kunne navigere mot rett havn (målet). Turen over havet kan være full av farer, men kapteinen må ha de kunnskapene om farene som for eksempel vurdere strømmer, vind, tekniske egenskapene til skipet, bruke mannskapene på best mulig måte og unngå mytteri.

Kapteinen må vise mannskapet tillitt, kontroll og tydelig kommunikasjon for å få skipet i havn. På sammen måte må en leder ta ansvar å styre organisasjonen mot målet. Vanskelighetene en leder møter i hverdagen er å holde budsjett og/eller bli mer effektiv.  Samtidig må en styre etter det ønskete målet langt der framme.

Som leder må en lede andre, derfor kan en si at ledelse er et relasjonelt begrep. Tillitt er noe en får som leder av de ledete fordi en har gjort seg fortjent til det. Uten tillitt vil det lett kunne oppstå mytteri blant de ansatte. 

Det er altså medarbeiderne som gir en leder troverdighet, og dette gjelder på alle nivåer. En vil som leder alltid ha en konflikt mellom tillitt og kontroll. Ved å kontrollere sine medarbeidere, kan de føle seg misstenkliggjort. Kontroll er et element i lederskap. Samtidig er det slik at når en viser noen tillitt, vil de føle at e vil vise seg tillitten verdig. Det er altså slik at for mye eller for lite, tillitt eller kontroll, er farlig (Aadland 2004:194). Som Einar Aadland skriver det: ”Utfordringen er å være raus og stødig på samme tid, blåøyd og prinsippfast, dristig og realistisk” (Aadland 2004:194).

Den ene ytterligheten kalles for manipulasjon, tvang eller meningsterror den andre ytterligheten kalles for godtroende naiv, snillistisk, og utydelig. Ingen av disse ordene klinger positivt.  Dermed trenges det god dømmekraft og klokskap når kapteinen skal finne den gyldenemiddelveg fram mot riktig havn.

Klart vi kan!!!!!

Min Farmor brukte å si til min søster og meg: øve, øve gjemt og trutt og tappert det er tingen, alltid bedre om og om og om igjen, født som mester født som helt å neida det er ingen……..

Det er kanskje grunnen til at jeg ikke har løpt New York maraton, jeg gidder nemlig ikke å trene meg opp. Jeg kunne kanskje også påstå at jeg ikke løper maraton, fordi jeg har operert ryggen. Det er sant jeg har operert ryggen, men det hadde selvsagt ikke betydd noen ting hvis jeg hadde bestemt meg.

Problemet med å si dette er at det er en løgn. Lyge skal vi ikke. Men hvis jeg hadde fortalt denne løgnen mange nok ganger, kunne det ha blitt en livsløgn. Et er noe rart med livsløgnene våre, vi tror dem selv helt ukritisk. Disse løgnene påvirker våre valg, men også synet på oss selv. Det som er skummelt med livsløgnene er at de ofte begrenser oss. Men de kan også berike våre liv. Var det ikke Pippi som sa: ”Jeg har ikke gjort det før, men jeg greier det helt sikkert”.

Jeg tror min Farmor hadde rett, at en kan gjennomføre alt bare en øver og trener på det. For eksempel må jeg trene skikkelig hvis jeg skal greie å løpe New York maraton.

Derfor er det viktig at ikke teite ideer og livsløgner begrenser våre liv. Det å ikke se begrensningene, men å ta utfordringene. Her har vi altså tre muligheter: Valg, valg og valg. Nå vil jeg bare nevne Satre som mente vi var dømt til å være frie, og at i alle gjør valg som påvirker våre liv.

I dag vil jeg at vi skal gå ut i verden med en holdning at vi greier at bare vi trener og tar tiden til hjelp. Klart vi kan, vi greier det helt sikkert.

  

Skal skolen fremme et klassesamfunn?

I samtaler med andre lærere har det ofte slått meg hvor fordomsfulle enkelte er mot elever med diagnoser. En vanlig uttalelse kan være at: ”Jo, flere diagnoser, jo flere soveputer.”  Jeg ser selvsagt ikke bort fra at dette kan stemme på enkelt elver. Men jeg tror heler at manglene oppfølging fra skole, hjem, politikere og ikke minst skoleledelsens prioriteringer fører til at 30% av voksne ikke har tilfredsstillende  leseferdigheter.

I et av verdensrikeste land, med en velferdsstat som sikker skolerett og plikt for alle barn, går det altså voksne mennesker rundt, og ikke kan lese.

Spørsmålene kan da bli har disse 30% noen form for diagnoser? Eller var det disse ikke systemet fanget opp? Er dette et resultat av at 40% av spesialundervisningen utførers av ufaglærte? Ønsker ikke lærerne å jobbe med de pedagogiske utfordringene? Eller er dette for å spare penger  for skolen og/eller kommune? Er hjelpen avhengig av foreldrenes utdannelse  og posisjon i samfunnet? Altså er det snakk om at skolen bidrar til den sosiale arven?

Dysleksi har jo vært et kjent problem fra 1700-tallet, og var en diagnose som kun ble stilt på barn av gode familier. Andre barn var enten dumme eller så fikk de ikke leseopplæring, og dermed var ikke dette noe problem.

Jeg har også lurt på hvem disse voksne var i klassen, var det bråkemakerne eller var det de som gikk i ett med veggen? En annen ting jeg ikke forstår er hvorfor manglende leseferdigheter ikke er mer på den politiske arena,  det gjelder jo 30% av den voksende befolkning.

Vi lever jo i et samfunn som krever at den enkelte kan lese, og ha normale leseferdigheter, for å kunne fungere i jobb. Dermed kan en forstå at denne gruppen er en utgift/belastning for samfunnet, siden mange av dem ikke kan fungere i jobb. Dermed kan en forstå at med å nedprioritere denne gruppen av elever er å skape tapere, men også å ødelegge livene deres.

Derimot diskuterer politikerne de stakkers flinke elevene, og deres behov for  eliteklasser. Men jeg tror ikke denne gruppen har noe problemer med å lære seg elementære kunnskaper for å kunne fungere i samfunnet. Det er jo klart at å bruke ekstra ressurser på de flinke elevene kan gjøre den ekstra flinke. Dermed vil en øke klasseskilde mellom eliten og de som  mangler elementære ferdigheter i for eksempel lesing.

  Men jeg forstår politikerne godt med å satse på de flinke elite elvene fordi det er jo mer troverdig at det er disse som vil bruke stemmeretten sin, i motsetning til de 30% som ikke kan lese hvilket parti de stemmer.

En glad jente:

For øyeblikket er livet herlig. Noen ganger  er livet utrolig godt, fordi jeg velger å ha det godt. I dag har jeg for eksempel bestemt meg for å bare være glad. Verden smiler til meg, fordi jeg har tatt valget.

Men jeg vet at all min gladhet kan forvinne til et svart sinne, sorg eller det verste av alt likegyldighet. Følelser er noe en kan styre med å ta bevisste valg, men samtidig påvirkes følelser av andre. Følelser blir påvirket av verden rundt oss, og inntrykkene vi blir påvirket av i løpet av dagen.

Jeg kan huske når jeg var liten, ble jeg alltid like sinna over boka ”En glad gutt”, det var fordi jeg ikke greide å akseptere at det skulle være klasseskilde mellom ulike mennesker. Det at klasseskilder skulle kunne påvirke hvem man var. De voksne rundt meg trodde at jeg begynte å grine fordi jeg synes boka var trist, hvordan skulle jeg kunne forklare hva jeg følte? Dermed bestemte de at jeg var trist. Det er en av grunnene til at jeg sjelden forteller barn hvilke følelser de har, det er jo tross alt bare de som vet det. Når det er vanskelig for oss voksne å snakke og forstå egne følelser, må en akseptere at det er også vanskelig for barna.

Følelser blir altså påvirket av relasjonene rundt oss. Men jeg kan gjøre noe for at dette skal bli en fin dag for mine omgivelser.  Dermed blir det ikke tilfeldig hvilke signaler jeg sender ut til andre. Løgstrup (1905-1981) mente blant annet at gjennom de holdningene vi gir hverandre er vi med på å gi hverandres verden den form(Svare m.fl. 2004:59). Han oppfordrer oss til å ta vare på den tillitten som vises oss, og det er ment som generell oppfordring, og dette gjelder selvsagt også hvordan vi oppfører oss ovenfor hverandre. Jødinnen Hannah Arendt (1906-1975) delte inn menneskelig handling tre kategorier i hovedverket sitt Vita Activa. Disse tre er: Det biologiske, arbeidet, i denne kategorien er en ufri, produksjon, lage tingen, i denne kategorien er en ufri og handling, refleksjon, samhandling, i denne er en fri. I arbeidet trenger en ikke andres menneskers nærvær (Arendt 1996:41). Det er bare handling som aktivitet som er avhengig av andre menneskers nærvær. Det er i kontrast med andre mennesker at en finner seg selv. Mennesker utvikler seg i kontakt med andre på grunn av ulikhetene. Videre forstår jeg henne med at hun mente at smerte var en del av livet. Livet for Hannah Arendt var altså ikke et eventyrland, men et sted hvor det var smerte. Derfor kan man si at sårhet og smerte er noe allmennmenneskelig.

Jeg er så glad jeg har døtre:

Noen ganger ser jeg på de to søte jentene mine, og jeg blir minnet om hvor glad jeg er at begge er friske og normalt fungerende. Uten noen diagnoser. Jeg håper at de kan gå igjennom livet uten spesielle problemer. Jeg vil de bare skal kose seg. Selvsagt vil jeg at de skal få noen utfordringer her i livet, men for det meste vil jeg at de skal ha det gode liv.

En kan selvsagt stille seg spørsmålet om behovet for diagnosesetting på barn, det sier mer om samfunnet og samtiden, enn det sier om barna. Det er vel like viktig å stille diagnose på utviklingen, som å stille diagnose på personer.   Noen ganger når jeg snakker med folk om barn bruker de diagnoser og faguttrykk som jeg som har studert spesialpedagogikk og pedagogikk har problemer med å forstå.  

Sannsynligheten for at mine barn skal greie seg  er rimelig stor. For det første er de født som hunkjønn, det styrker muligheten deres for å oppleve skolen som et sted for anerkjennelse. Som de fleste av oss vet er skolen en arena for anerkjennelse og krenkelse. Samtidig har de forelde som gir dem kjærlighet, og de vet de er ønsket og at vi er glade i dem. De groveste formene for omsorgsvik er, foruten om overgrep, mangel på kjærlighet. Dette tenker jeg på hver dag jeg er med barna mine, hvor viktig det er at de skal føle seg elsket.

Jeg vil så gjerne gi dem relasjoner til framtiden, og at de forstå at alt kommer til å gå bra.  At i framtiden da skal alt bli så mye bedre.  Jeg er glad for at de er jenter siden jentene har greid overgangen til kunnskapssamfunnet bedre enn unge menn. De unge mennene hadde sin storhetstid i industrisamfunnet.

Men vi har sett eksempler på unge sinte menn, i USA og Finland, der de har vist muskler ved å skyte vilt rundt seg på samme skole der de har følt krenkelsene. Jo, kraftigere folk blir dyttet ut, jo kraftigere kommer de tilbake.

Drømmen er å bli foreldre sammen……..

Noen ganger drømmer jeg meg tilbake ti 1950-tallet, da mødre skulle være hjemme, men hovedoppgave var å ta  vare på mann og barn. Barna skulle være ute, mens mor vasket huset for femte gang på en uke. Selvsagt hadde en gjerne ikke vaskemaskin, så all klessvask må utførers manuelt med vaskebrett og koking. Intet press om å være flink, jobbe og jobbe, bare kose seg sammen med barna hjemme. Men det å være 110% avhengig av   å ha funne seg en snill mann, og være avhengig av mannes økonomi. Bare tanke gjør meg kvalm.

En mann som skulle ut å ordne opp i samfunnet, mens mor tok seg av hus og heim.  Nå i 2012 skal en kvinne være ute å ordne opp i samfunnet, men samtidig forventer alle at det er hun som skal ha hovedansvart  for hus, heim og selvsagt for barn.

Barna på 1950-tallet var lykkelige hjemme oss sin mor, en mor som måtte tie hvis hun viste at far forgrep seg på sine barn. Siden hun da var økonomiskavhengig av ham. Overgrep mot barn og kvinner skulle en selvsagt ikke snakke om. Når en bare tier så skjer det ingenting. Det er klart at dette var ikke noe som var akseptert, men en skulle ikke snakke om det.

Jeg tror at mange av de holdningene om kjønnsroller fremdeles lever blant oss. En kvinne som har barn er først og fremst mor, ikke individ. Dette er holdninger som lever blant oss, selv om de færreste tør å si dem høgt. Samtidig stiller det krav om at vi skal være i full jobb, der vi skal realisere oss selv. Vi har tross alt lange akademiske utdannelser bak oss. Men drømmen er kanskje å bake cup- cakes   til mann og barn, å kose oss hjemme. Siden vi lever i virkeligheten vet vi at dette ikke ville fungert i praksis.

Jeg tror vi aldri vil bli fornøde med den tiden vi lever i her og nå. Vi vil alltid kunne romantisere fortiden, og det livet flere tallet av kvinnene levde i på 1950-tallet. De kvinnene som begynte kampen for oss i dag, skal vi alltid gi dem den æren de fortjener, med å fortsette deres kamp om et likestilt samfunn.  

Det jeg tror kan være viktig for likestillingen i privatlivet er hvis omsorgspermisjon for barn, også blir mer likt fordelt mellom mor og far. Selvsagt skal en ikke stjele mer av morspermisjon å gi den til far, men utvide hele permisjonstiden til to år, fordelt et år på mor og et år for far. Men da bør også samfunnet skreddersy aktivitetstilbud som passer for menn og barn. En annen fordel med at permisjonen blir likt fordelt er at da blir det ingen fordeler med og ansatte menn fremfor kvinner, siden byrdene for arbeidsgiver blir likt fordelt mellom kjønnene. Tenk så kult fedrene ville ha hatt det i denne lange pappapermisjonen. Vi kunne ha fått servert middag når vi kom hjem fra jobb, og kunne klaget over at han maste fordi han var pratesyk etter en dag alene med et lite barn. Noen vil kanskje ha innvendinger imot at dette vil koste for mye. Barna våre er framtiden og dermed må samfunnet prioritere de små menneskene, som skal bli nyttige samfunnsborgere, og av dette kan en forstå at barna er en ressurs det må prioriteres i velferdsstaten.